Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Vestland fylke.
Kirken er datert til rundt 1130 og er en av de eldste bevarte stavkirkene i landet.</onlyinclude> Dateringen er noe usikker, og undersøkelser med årringdatering offentliggjort i 2017, viste at det eldste tømmeret i kirken ble felt i 1070, mens yngre deler ble hugget vinteren 1129–1130. Tidligere undersøkelser konkluderte med at tømmeret ble hugget vintrene 1129–1130 og 1130–1131. Bygget antas reist i år 1131 eller like etter. Treskurden i urnesstil er beslektet med vikingtidens stilarter og daterer deler av bygget til år 1050–1100. De eldste delene er dendrokronologisk datert til 1048–1064.Storsletten, O. (2002). «Nær en datering av de gjenanvendte deler i Urnes stavkirke.» Fortidsminneforeningens Årbok for 2002: 91–100. De eldste delene antas å skrive seg fra et eldre bygg på samme sted.
Kirken regnes som arkitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. På viktige punkter antas kirken å ha vært alminnelig på den tiden den ble reist og utformet.
Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger. I 2023 kom det rundt 25.000 besøkende til stedet. Etter rapporter om trengsel, søppel og overbelastning ble i 2024 inngangsprisen til kirken hevet, det kom krav om reservasjon for grupper, og antall busser ble begrenset. Fortidsminneforeningen ønsker ikke flere enn 400 besøkende daglig. I 2024 var det 34 fastboende på Ornes.
Dateringer Siden kirken trolig består av elementer fra flere perioder og en stor del gjenbrukte materialer, er det ikke likefrem å fastslå en pålitelig kronologi for kirken. En datering er derfor bare av den eller de plankene som er undersøkt.
C-14-dateringer av tre prøver tatt i 1974 er utført i Trondheim.Steinar Gulliksen, Reidar Nydal og Fred Skogseth: «Trondheim Natural Radiocarbon Measurements VIII», Radiocarbon, Vol. 20, No. 1, 1978, side 105–133. Prøvene er T-1776 "From N end of W nave raft beam", T-1777 "From NE post in chancel, used in an older building" og T-1778 "From roof boarding, in nave". Prøvene ga alderen til 995 ± 75 år, 850 ± 150 år og 965 ± 75 år før 1950 (såkalt før BP). Disse prøvene tilsier en stor sannsynlighet for at minst en av prøvene er eldre enn år 1000.
Det er også flere årringsdateringer (dendrokronologi) av tømmer: Den eldste daterte tømmerstokken i kirken begynte å vokse i 765.Tora Saltnes: Eldgammelt tømmer dateres på året, forskning.no, 14. november 2002 - . Det var to bjelker i kirken som ikke var i bruk, men var lagret i kirken. Der var det årringer fra 946 til 950. Her var de ytterste årringene ikke bevart.Sæbjørg Walaker Nordeide: The Viking Age as a Period of Religious Transformation: The Christianization of Norway from AD 560 to 1150/1200 (Studies in Viking and Medieval Scandinavia), 2011. Deler av kirken, inkludert nordveggen med sine utskjæringer, består av gjenbrukt materiale. De eldste delene har tømmer felt i 1069 eller 1070. Det er funnet med fotodendro-metoden. Metoden innebærer at veggplankene ble fotografert, og oppmålingen av årringene ble foretatt på fotoer i laboratoriet, og ikke på stedet. Noe av tømmeret som er brukt til å bygge kirken, er felt i årene fra 1129 til 1137. Plankene kan derfor være brukt omkring 1140.Krogh 2011 s. 214
Utsmykningen av kapitelene på midtrommets staver kan ut fra stilen dateres til andre halvdel av 1100-tallet.Bergendahl Hohler, 1975. Portalene antas gjenbrukt fra en eldre kirke reist i 1070. Portalenes kampscener antas å gjenspeile kristelig ide om kamper mellom det gode og onde, og ikke virkelige blodige kamper fra vikingtiden.
Historie miniatyr|Tegning av F.W. Schiertz til J.C. Dahls stavkirkebok, Dresden 1837. thumb|Foto av Axel Lindahl, ca. 1880–1890. thumb|Portal i nordveggen, opprinnelig vestportal i den eldre stavkirken på samme sted. thumb|Biskop eller muligens abbed på et kapitel på en av stavene. Hallvard MagerøyMagerøy Hallvard : Urnes stavkyrkje, Ornes-ætten og Ornes godset, Historisk Tidsskrift nr 2, Oslo, 1988 mente at «biskopen» i stedet kan være Sankt Antonius.
Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Nyere forskning har påvist at det har stått tre kirker på tuften tidligere,Krogh 2011 s. 10 og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge.
Sverresagaen nevner Gaut av Ornesi som levde midt på 1100-talet. Han og de to sønnene, Jon og Munan Gautson, omtales som Magnus Erlingssons (1161–1184) mest betrodde menn. Om de ikke var direkte involvert i kirkebyggingen, har de nok hatt nettverket som skulle til for å få tak i flinke håndverkere og treskjærere. 26 runer på veggene knytter Gauts slekt, eldre Galte òg kalt Melsætten, til kirken, og navnene Gaut og Jon ses også. Et tidligere klyngetun på Urnes settes i forbindelse med høvdinggården på stedet.
Ved utgravninger under kirken foretatt i 1956–1957 ble det påvist stolpehull og graver som var eldre enn den nåværende kirken. Håkon Christie mente de stammet fra en eldre kirke på stedet, mens Kristian Bjerknes mente å kunne skille mellom to eldre bygninger under den stående. Ved ny gjennomgang kom Knud Krogh og Håkon Christie til at det har stått to eldre trebygninger, stolpekirker, på stedet. I den nåværende stavkirken er det gjenanvendt en del trematerialer: Korets grunnstokk, skipets østre grunnstokk, korets nordøstre hjørnestav, plankene i korets nordvegg, flertallet av planker i skipets langvegger, hvorav en portal med dørfløy, korets østre gavlfelt og skipets vestre gavlfelt.Tidligere stolpekirker på stedet
Urnes I I 1956 ledet Håkon Christie utgravningen i Urnes kirke i forbindelse med reparasjonsarbeider. Under utgravinger under gulvet ble det funnet rester, i form av stolpehull, etter et tidligere bygg, Urnes I. I noen av stolpehullene som ble avdekket var det rester etter treverk, og i flere av stolpehullene sto fortsatt steinpakning som hadde støttet stolpen igjen. Stolpehullenes plassering i forhold til hverandre gir et bilde av et karakteristisk kirkebygg med skip og kor. Den tidligere bygningen har hatt samme orientering som dagens stavkirke, men har vært noe mindre.
Bygningen synes å ha vært delt inn i to rom med ulik størrelse, ett stort rom i vest og et mindre i øst. Ut fra grunnplanens form ble det slått fast at bygningen var en kirke med skip og kor. Skipet har vært ca. 6,5 m langt og ca. 5 m bredt, mens koret har målt ca. 3 x 3 m. Kirken har da hatt et skip på 32,5 m². Både nord- og sørveggene i kirken har hatt samme konstruksjon. Begge langvegger i skipet hadde stolperekker med fem stolper, hvorav to av stolpene i hver rekke var hjørnestolper i skipet. Vestveggen bestod av fire stolper som var plassert slik at det var et større mellomrom midt på veggen. Dette mellomrommet har blitt tolket som inngangen til kirken. Relativt få rester etter koret ble avdekket ved skipets østvegg, men funnet av korets hjørnestolper gjør det mulig å rekonstruere et omriss av hele kirken.
At kirken ble meget nøyaktig planlagt og bygget, fremgår av at midtaksen i byggverket går fra midt i den antatte inngangen i vest til midt i åpningen for koret i øst. Inne i kirkens skip ble det funnet fire stolpehull. Hvilken funksjon disse stolpene kan ha hatt, er usikkert, men Christie mente ut fra stolpehullenes størrelse at stolpene ikke bare har hatt som oppgave å bære taket i skipet. Han så for seg at stolpene kan ha gått opp over skipet tak og ha båret et høyere tak over midtrommet.Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, våren 2009, med referanse til Christie, Håkon (1959): Urnes stavkirkes forløper. Belyst ved utgravninger under kirken. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 49–73. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
Urnes II Det har vært diskusjon rundt antallet kirker som har stått på Urnes. Kristian Bjerknes argumenterte for at det må ha stått to tidligere kirker på stedet før stavkirken ble bygget. Han mente å finne bevis for dette i noe av det materialet som er gjenanvendt i stavkirken. Blant annet er det benyttet to sviller i stavkirken som han mener må stamme fra en annen tidligere bygning. Christie var klar over svillene, men mente at de ikke kan stamme fra stolpekirken, Urnes I, siden denne kirken hadde jordgravde stolper og dermed ikke sviller. Bjerknes mente derfor at svillene var et bevis for at det har eksistert en annen kirke, Urnes II, som ble bygget etter Urnes I, men før stavkirken.
Bjerknes argumenterte for at Urnes II trolig hadde jordgravde hjørnestolper, mens svillene var en del av veggkonstruksjonen, noe som forklarer de eldre svillene som ikke synes å ha vært laget i forbindelse med stavkirken. Bjerknes mente ut fra studiet av svillene som var brukt i Urnes II, at skipet i denne kirken minst var på 5,8 x 8,2 m, noe som gir et rom på ca. 47,5 m², men det kan også ha vært større.Steinar Magnell: De første kirkene i Norge, Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, våren 2009, med referanse til Bjerknes, Kristian 1959 Urnes stavkirke. «Har det vært to bygninger forut for den nuværende kirke?» I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 75–96. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
Urnes III Knud J. Krogh mente i 2011 at den tredje forløperen for den nåværende kirken ble reist tidligst omkring 1070, men kanskje noe senere.Krogh 2011 s. 10 og 211–215 Han mente at funnene viste at denne tredje kirken på Urnes hadde staver i hjørnene, og at disse og ytterveggenes utfyllende planker sto på sviller med rektangulært tverrsnitt, som lå «på flask» på en grunnmur av stein. Deler av svillene er bevart fordi de ble brukt som grunnstokker under den nåværende stavkirken. Skipet hadde en lengde på minst 7,2 meter og en bredde på ca. 5,2 meter, og høyden fra svillenes underkant til toppen av gavlen var 8,5–9 meter. Inntil skipets østvegg var koret tilbygget. Det hadde lavere vegger og høyere gulvnivå enn skipet. Bredden var rundt 3,5 meter, men lengden er ukjent.Krogh 2011 s. 166–173
Dagens kirke (Urnes IV) Skipets vestfront var rikt utsmykket med treskurd i urnesstil på portalplankene, på ytterligere en planke på hver side av portalen og på hjørnestolpene. Over portalåpningens nivå løp en sammenhengende frise med utskåren dyreornamentikk i hele veggens bredde, sammenbundet med utskjæringene på portalplankene, de to øvrige plankene med dekor og hjørnestolpene.Krogh 2011, s. 18–73 Det var dessuten utskåret dekor i lavere relieff på skipets vestgavl og på gavlen i korets østvegg. Alle disse dekorerte bygningsdelene er i behold, men beskåret, fordi de ble gjenbrukt i den nåværende stavkirken.
I den største portalen i sør står det med runer «St Nicolaus kirke». Det viser nok til den helgenen som kirken var viet til. Over runene står et kryss, trolig fra kirkens innvielse.Arne Kvitrud: Luster i perioden fra år 600 til 1349, Stavanger, 1998.
Den nåværende kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i middelalderen var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en visitasreise. Da nevnes urnespresten, sira Ærlender. Kirken er også beskrevet i Bjørgyndar Kálfskinn (fol.37) fra ca. 1360.Olsen Magnus og Aslak Liestøl : Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, Oslo, 1957.