Viken eller Viki (norrønt: Fold(in), Vík(in)) er en historisk region som siden middelalderen i hovedsak betegner det moderne Bohuslän eller deler av Bohuslän. I vikingtiden betegnet navnet mer løst områdene på begge sider av Oslofjorden. I vikingtiden strakk Viken seg fra Gøta elv i øst til Rygjarbit (trolig Gjernestangen) i vest, og bestod av fylkene Vestfold, Vingulmork og Ranrike. I middelalderen ble Viken innsnevret til det moderne Bohuslän i dagens Sverige, og denne betydningen har holdt seg i Sverige til moderne tid. Bohuslän er en direkte videreføring av det historiske Viken len, som ble en del av Båhuslen i 1532.Lars Roede, «Viken og Innlandet: Amatørmessige logoer og uhistoriske navn», Aftenposten, 11. januar 2020
Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige i øst. Gjennom det meste av vikingtiden på 800- og 900-tallet var Viken trolig kontrollert av danske konger, som viet området stor oppmerksomhet, og utgjorde den nordligste danske provinsen. Ved utgangen av vikingtiden ble området en del av Norge. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241. I borgerkrigstiden (1130–1240) var Viken dominert av baglerne, som kjempet mot birkebeinerne.
Viken hadde sine egne administrative organer; Borgartinget og Oslo bispedømme. Det var også et urbant område. Norges første by, Kaupangen i Skiringssal, som ble grunnlagt rundt 800 e.Kr., lå i Viken. Senere i middelalderen hadde Viken fem byer: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle. Oslo ble Norges hovedstad i 1314.
I moderne tid forstås navnet i Sverige som et tradisjonelt navn på Bohuslän eller deler av Bohuslän, i tråd med bruken av navnet siden middelalderen. I Norge ble Viken under andre verdenskrig gjenopplivet av Nasjonal Samling, som betegnet Vestfold og Buskerud som Vest-Viken og Akershus (herunder det meste av dagens Oslo) og Østfold som Aust-Viken. I 2000-årene ble navnet tatt i bruk i flere foretaksnavn som et neologistisk navn på ulike områder som gjerne omfattet Osloregionen og Vestfold. I 2020 fikk det nye Viken fylke navnet, etter forbilde av det historiske området, men med andre grenser. Et forslag om å kalle Vestfold og Telemark for Vest-Viken ble avvist.
Etymologi I norrøn tid het fjorden Fold(in) («den breie» eller «den åpne»), trolig etter den ytre delen av fjorden. Navnet var også i bruk på bygdene nær fjorden og går igjen i navn som Vestfold, Østfold og Follo. Ordet fold har på moderne norsk beholdt den snevrere betydningen «land ved sjø eller elv».
Det nyere navnet stammer fra norrønt Vík, som betyr vik, med demonymet vikverja. Navnet opptrådte også i bestemt form Víkin, som har gitt opphav til den moderne norske formen Vika (endelsen -in fulgte i de lokale dialektene utviklingen -in > -ĩ > -a). Formen Viken skriver seg delvis fra dansk (Vigen) og delvis fra dativsformen Viken (uttalt med tostavingstonelag) fra de lokale, norske dialektene.
Viken under danekongene
Enkelte hevder at danske konger hadde delvis herredømme over Viken i vikingtiden. Det eneste som underbygger dette er et utsagn i de frankiske riksannalene, som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, dro til Vestfold (kalt Westarfoldam i annalene) i 813 for å slå ned et opprør og på den måten sikre rikets nordvest-grense. I annalene heter det atAnnales Regni Francorum DCCCXIII Oversatt til norsk blir dette:oversatt til norsk for anledningen Dette kan antyde at det var danene som hadde en viss kontroll over Viken på begynnelsen av 800-tallet, om enn med visse problemer. Andre kilder tyder på at Halvdan Svarte (Harald Hårfages far) styrte Viken gjennom store deler av 800-tallet, spesielt de vestre delene.
En kilde fra slutten av 800-tallet er Ottar fra Hålogaland, en nordnorsk herse. Han besøkte den engelske kong Alfred, som på denne tiden fikk oversatt Orosius' verdenshistorie til (gammel)engelsk. Her bidro Ottar til å utvide verket ved å fortelle om Norden. I beretningen forteller Ottar at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side.Ottars beretning: s. 4 Dette underbygger at de vestlige delene av Viken ikke var under dansk kontroll, noe som ellers ville vært nevnt. Vestfold, Ringerike, Hadeland og videre nordover til Opplandene, samt østover mot Romerrike, var for en stor del styrt av Halvdan Svarte i hans levetid på 800-tallet. Hans sønn Harald Hårfagre kobles i flere kilder (bl.a. Egils saga) til øst i Viken (Østfold og Bohuslän), noe som tyder på at Halvdans innflytelse også her. I praksis hele Viken-regionen pluss Opplandene.
Påstandene om dansk kontroll står i sterk motsetning til fremstillingen av den norske rikssamlingen i Snorres sagasamling Heimskringla, skrevet rundt 1230. Den første sagaen i verket, Ynglingesaga, handler om Ynglingeætta, det solide herskerdynastiet av Vestfoldkonger i Viken. Her er trusler fra danske konger totalt fraværende. Imidlertid er det trolig at danske konger lenge hevdet krav på Viken, men det er derimot lite som tyder på at de lykkes med dette på 800-tallet.Krag (1990): s. 192-193
Danekongenes ambisjoner i Viken var imidlertid ikke over på 800-tallet. En av Danmarks mest kjente middelalderkonger, Harald Blåtann, ble tatt til konge i Viken i ca 970.Snorre, Olav Tryggvassons saga: 138 (kapittel 15) Sønnen hans, Svein Tjugeskjegg, arvet trolig området etter faren, selv om Olav Tryggvason ser ut til å ha erobret det fra Svein på slutten av 900-tallet.Heimskringla, Olav Tryggvasons saga: 170 (kapittel 51) Svein fikk likevel Viken tilbake etter at Olav falt i slaget ved Svolder i 1000.Fagerskinna: 151 (kapittel 25), Heimskringla, Olav Tryggvassons saga: 210 (kapittel 113) Sveaas Andersen (1977): 103-106
Norske konger får fotfeste i Viken Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–1028). Etter slaget ved Svolder var det den danske kong Svein Tjugeskjegg som hadde kontrollen over Viken. Den svenske kong Olof Skötkonung og hans svigersønn, norske Svein jarl, hadde kontrollen over Ranrike (dagens Bohuslän i Sverige). Snorre, Olav Tryggvasons saga: 210 (kapittel 113) Da Olav Haraldsson kom til Viken i 1016, seiret han først over Svein jarl i slaget ved Nesjar. Deretter la Olav Viken under seg, før han erobret også den østlige delen – Ranrike – fra Olof.Snorre, Olav den helliges saga: 251 (kapittel 61) Sveaas Andersen (1977): 120-121
I sin sene regjeringstid fikk imidlertid Olav problemer, og den dansk-engelske kongen Knut den mektige ble norsk konge. Viken var det siste området Knut erobret. Da hadde han ifølge sagaen «vunnet Norge uten kamp» før han dro tilbake til Danmark.Snorre, Olav den helliges saga: 397 (kapittel 173) Knut satte sin sønn, Svein Knutsson (Svein Alfivasson) til å styre i Norge. Da Knut døde i 1035 medførte det en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Dette åpnet opp for norske kongers kontroll over Viken, med Olav den helliges sønn Magnus Olavsson (den gode) og Olavs halvbror Harald Sigurdsson (Hardråde). Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men danene var tilbake igjen i 1160, da Valdemar den store kom til Tønsberg og innsatte Erling Skakke, far til den senere kongen Magnus Erlingsson, som sin jarl i Viken.Myhre (2015): 148 Først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314.Jon Vidar Sigurdsson (2008): (s. 13)
Viken i borgerkrigstiden mini|Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.
Det har vært argumentert for at borgerkrigene hadde en geografisk bakgrunn – de ulike kongsemnene hadde støtte i ulike landsdeler. Da kampene brøt ut etter Sigurd Magnussons død i 1130, hadde Sigurds sønn Magnus sitt område i Trøndelag, mens Sigurds bror Harald Gille holdt til i Viken.Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 114 Da Haralds sønner ble konger, var det Inge som var Viken-kongen. Inge var også den første kongen som ble kongehyllet på Borgarting.Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 116-117, Snorre, Haraldssønnenes saga: 609 (kapittel 1) Etter Inges død ble Erling Skakke leder for gruppen av Inges tidligere støttespillere, og Erling greide å få sin sønn Magnus Erlingsson kronet til konge.Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 122 Denne fraksjonen, det såkalte lendmannspartiet, hadde fordelen av kirkens støtte. I Viken stod i 1177 et av de mest kjente slagene i borgerkrigstiden, slaget på Re, i dagens Re kommune i Vestfold. Her vant Magnus, Erling og deres menn seier over birkebeinerne.Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 125
Etter at Sverre Sigurdsson ble birkebeinernes konge, ble det enda større motsetning mellom Viken og de øvrige landsdelene. Birkebeinernes sentrum var tradisjonelt i Trøndelag, men Sverre arbeidet for å styrke kontrollen over Vestlandet. Dermed ble Viken i enda større grad et eget område, adskilt fra resten av Norge, og sentrum for kampen mot kong Sverre. Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og halvbror av Inge Haraldsson (Krokrygg), og flere andre biskoper, dannet opprørspartiet baglerne i motstand mot Sverre. Baglerne var hovedsakelig vikværinger. Verdslig regional motstand mot birkebeinerne i Viken ble forent med kirkelig motstand mot Sverre.Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: 133-134
Baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Baglerkongene blir kun regnet som tronpretendenter i de offisielle listene over norske konger, men baglerkongene ble kongehyllet akkurat slik som birkebeinerkongene, og i samtiden ble trolig baglernes konger ansett for å være like så «ordentlige» konger som birkebeinernes.Moseng m.fl. (2007): s. 133-134 De mest kjente baglerkongene, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson, ble begge kongehyllet på både Haugating og Borgarting.Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 9 (Erlings kongehylling) og kap. 26 (Filippus' kongehylling) Da det ble satt til grid mellom baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy i 1208, ble det bestemt at Filippus skulle ha styringen over Viken fra Rygjarbit til Svinesund. Birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson fikk Filippus til å love at han skulle gi fra seg kongsnavnet etter dette, men Filippus fortsatte å kalle seg konge helt frem til sin død.Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35 En tid etter Filippus' død i 1217 la baglerne offisielt ned flokken og gikk over til birkebeinerne og deres konge Håkon Håkonsson.Håkon Håkonssons saga: 63-64 De baglerne som ikke var fornøyde med dette, fortsatte å kjempe mot birkebeinerne under navnet ribbungene, oppkalt etter flokkens leder Sigurd Ribbung. I 1227 døde Sigurd Ribbung, og opprøret i Viken døde etterhvert ut.
Byer og handel Det eksisterte et spenningsforhold mellom Viken og naboene i vest og sør – Vestlandet og Danmark – over flere århundrer. En av årsakene til dette kan være ønsket om kontroll med handelsveiene i Skandinavia. Vestlandskysten var den viktigste veien for handel med Trøndelag, Hålogaland og Bjarmeland, mens Viken var den naturlige inngangsporten til det indre Østlandet. I disse områdene ble det produsert varer som var verdifulle for danenes handel med sakserne, angelsakserne, friserne og frankerne, og etterhvert også folket i Østersjøområdet.Myhre: 149 Viken var altså en viktig vannvei for varetilførsel, som både nordmenn og daner ønsket kontroll med.