Ostinato er en posthumt utgitt diktbok skrevet av Paal Brekke. Den kom ut i 1994, året etter hans død. Tittelen er et musikkuttrykk. Det betegner et motiv som stadig blir gjentatt i samme stemme. Boken er delt inn i to hoveddeler. Ostinato er navnet på en avdeling i del 2, som består av 24 forholdsvis korte enkeltdikt uten tittel.
Flere av diktene i boken omhandler reflekterte erindringer fra et langt liv, og vedkjennelse av alderdom og død. I åpningsdiktet Alders landskap heter det: [...] Stien gjennom blåbærlyngen / var lettere å gå, og ryggen mykere / for noen år siden. Men smaken / av bærene er den samme[...]
Lenger ute i diktsamlingen kommer erkjennelsen av døden: Jeg blir hentet i en sort / Mercedes [...] Jeg kommer ikke / hit mer
Noen av diktene har religiøse aspekter, mest tydelig er det i Johannes Taperen og Lik ospen.
Kategori:Norske dikt