miniatyr|Skonnert «Wanata» Skonnert er et seilfartøy som er definert ved sin riggtype. Skonnerten er flermastet hvor stormasten er nr. 2 forfra og formasten kalles fokkemasten. Hovedseilene på alle mastene er sneiseil også kalt fore-and-aft, dvs. seilene er aktenfor masten og ikke på tvers som et råseil. Fra fokkemasten settes stagfokk og som regel en eller flere klyvere til en klyverbom. miniatyr|3-mastet skonnert «Linden» miniatyr|3-mastet skonnert «Svanen» Tradisjonelle skuter hadde gaffelseil og mastene var 2-delt med saling. Over gaffelseilet føres toppseil som kan være et eller to råseil, et trekantet seil eller et trapesformet seil med kort rå som heises med seilet. Noen båter har også stagseil som toppseil. miniatyr|5-mastet skonnert «Helen W. Martin» Skonnerten gis spesifikt navn etter hvordan toppseilene er arrangert og det er også blandingstyper hvor fokkemasten er skværrigget. Moderne typer kan også ha bermudaseil, enten på alle mastene eller kombinert med stagseil.
Den tradisjonelle skonnerten ble utviklet der det var mye behov for å seile tettere opp mot vinden enn et skværrigget skip kunne, og dessuten trengte denne riggen mindre besetning. Kombinasjonsrigg med skværrigget fokkemast, ga et skip også gode unnavindsegenskaper med mindre besetning enn en fullrigger eller bark trengte. miniatyr|Den svenske skipsbyggeren Chapmans tegning av en tomastet toppseilskonnert fra hans publikasjon Architectura Navalis Mercatoria, 1768. miniatyr|3-mastet toppseilskonnert «Edith» (rå-toppseil på formasta) miniatyr|Den franske toppseilskonnerten FS «Etoile» brukes som skoleskip av den franske marinen.
Betegnelsens opprinnelse Skipstypen oppsto i nederlandske farvann på 1600-tallet som en videreutvikling av den lokale båttypen «jacht», en en- eller tomastet farkost med gaffelseil beregnet på rask seilas. Navnet skonnert hadde ikke eksistert før det amerikanske ordet schooner dukket opp i 1713. Den amerikanske skipsbyggeren Andrew Robinson i Glouchester i Massachusetts som sjøsatte et nytt fartøy, overhørte en tilskuer som ropte ut, «Oh, how she scoons!» idet fartøyet gled ut i vannet. Robinson bemerket det: «A scooner let her be.»
Slik vil den lokale tradisjonen fortelle om hvordan begrepet «schonner» hadde oppstått. Ordet som tilskueren hadde brukt, er noe omstridt. Ifølge Arthur H. Clark nedstammet dette ordet fra schoon, nederlandsk for «skjønn» (skjønn, lovende, henrivende) og normalt hadde det ikke noen maritim betydning. Robinson henviste muligens til den sjøsatte seilbåtens skrogform i kontakt med vannet, ikke til riggingen som allerede hadde eksistert i cirka hundre år. Det amerikansk-engelske ordet «schoon» (smuttstein) kan ha vært brukt, dvs. «som glir lett i vannet». Dette ordet skal ha bakgrunn i det skotske ordet scoon. Tilføyelsen av sch tatt fra nederlandsk og tysk verb kan ha hendt ifølge Walter William Skeat, dermed hadde ordet «schooner» blitt til.
Det var først lenge etterpå den nye betegnelsen som ble tatt i bruk omkring riggingen, hadde blitt allment akseptert i forbindelse med større popularitet i de amerikanske koloniene. Det første seilskipet som var betegnet som en skonnert i Europa, er «St. Ann» i 1736, som vakte oppsikt hos engelske skipsbyggere. Den svenske skipsdesigneren Fredrik Henrik af Chapman som hadde besøkt England rundt dette tidspunktet, fikk laget tegninger av dette skipet, som var bygget i Amerika og senere solgt til Portugal. Dette ble gjengitt i hans publikasjoner om skip og båt i 1768.
Det første portrettet av en ekte skonnert som har blitt bevart, er datert til 1765 og viste «Baltick», en tremastet skonnert med konvensjonelt skrog.
Skonnertens betegnelse etter rigging Skonnert har minst to master og de største hadde syv master.
En 2-mastet skonnert skiller seg fra de 2-mastede galeaser, ketch eller yawl ved at skonnertens aktermast er stormasten og derfor like høy eller høyere enn formasten/fokkemasten.
Slettopper er definert ved at den har trekantet toppseil på alle mastene. Med mer enn tre master, er også mastene tilnærmet like høye. Toppseilskonnert/Mersseilskonnert er definert ved at den har ett eller to råtoppseil på en eller flere av mastene. «Baltimore Clipper» er en 2-mastet toppseilskonnert. Den bærer klippernavnet da den var først ute med den karakteristiske klipperbaugen. Stagseilskonnert er definert ved at den kun har stagseil mellom stormast og fokkemast. Storseilet kan være gaffel eller bermuda. Skonnertskip/Skonnertbark/Barkentin er en blandingsrigg med tre eller flere master hvor fokkemasten er skværrigget og de andre mastene «fore-and-aft»-rigget. Mellom stormasten og den skværriggede fokkemasten er det stagseil. Skonnertskip var den mest brukte betegnelsen på norsk, noen ganger bare skip. Både toppseilskonnert og slettopper kunne ha breifokk (råseil på fokkemastens undermast). Disse skiller seg fra skonnertskip ved at fokkemasten bare var 2-delt og hadde stort gaffelseil. Skonnertbrigg er en 2-master med blandingsrigg mellom skonnert og brigg med slettoppet stormast og skværrigget fokkemast med stagseil mellom mastene. Skonnertbriggen ble også kalt hermafrodittbrigg eller halvbrigg og er en variant av brigantinen som kan ha råtoppseil på aktermasten og noen ganger et mindre gaffelseil på formasten istedenfor stagseil mellom mastene. På engelsk er «brigantine» den mest brukte betegnelsen på alle variantene. På norsk er det mest etter seilskutetiden at brigantin har blitt brukt på skonnertbriggene. Skonnertbrigger ble ofte bare kalt skonnert: Skonnertbriggen var meget populær fra midten av 1800-tallet og på norsk ble den svært ofte bare kalt skonnert. Dette har skapt mange misforståelser ved at mange bøker, inklusive leksikon, har definert skonnertrigg som skonnertbriggens blandingsrigg. Mange har også feilaktig antatt at en skonnertbrigg var omrigget til skonnert når den står omtalt som skonnert.
Slettopper Den norske betegnelsen «slettopper» eller «slett-topper» kom muligens av den like mastehøyden på alle master fra de minste tomastete til den største, syvmastete skonnerten. Samtidig er den vanligste betegnelsen på en rigget mast en topp. Man snakker om f.eks. «fortoppen», «stortoppen» og «krysstoppen». Når det var kun sneiseil, eller slette seil (langsskipsseil), så ble dette omtalt som en slett topp. I norsk litteratur er slettopperskonnerten også omtalt som «sneiseil-skonnert» med gaffelseil samt forseil (stagfokk, klyver, jager mellom fokkemasten og klyverbom/baugspryd). Det finnes norske slettopperskonnerter, men de største var kjøpt fra USA i tiden frem til 1917.
Med bare gaffelseil, gaffeltoppseil og stagseil var riggen mindre krevende, og dermed behovet for mannskap mindre. De fleste amerikanske skonnerter i siste halvdel av 1800-tallet og inn i første halvdel av 1900-tallet, er av denne type for bulklast på kyst- og utenriksfart. Europeiske slettoppere hadde også eksistert, men meget sjelden med mer enn fire master. De største ble bestilt eller kjøpt fra amerikanske selgere av både nybygde og brukte skip.Den amerikansk-engelske betegnelsen på den typen skonnertrigg er «fore-and-aft schooner» som oversatt betyr «for til akter skonnert» som en betegnelse på arrangementet av toppseilene aktenfor masten i motsetning råseil med seilet på tvers. Den engelske betegnelsen «fore-and-aft» er også brukt på norsk, men i liten grad da slettopper ble brukt til daglig.
Skonnerter i Storbritannia I annen halvdel av 1800-tallet var skonnerter med flere enn to master utbredt i Nord-Amerika, men vant også innpass i Europa. De britiske mersseil-skonnertene hadde utviklet seg til tremastete skonnerter, som dessuten var utsatt for eksperimenter av de britiske skipsbyggerne, som blant annet hadde bygd skonnerter med komposittskrog, jernskrog og sist stålskrog. Newfoundland-farten mellom Canada og De britiske øyer hadde sammen med fruktfarten fra Amerika ledet til satsing på skonnerter med stor sjødyktighet, i tillegg til hastighet.
Newfoundland i Canada regnes som opprinnelsesstedet til klippfisken før metoden også ble brukt i Norge. Klippfisken ble eksportert til Middelhavslandene, særlig Portugal, Spania og Hellas, samt Brasil i Sør-Amerika. Dette ble den såkalte «Newfondlandsfarten» hvor skonnertene ble populære da det i Nord-Atlanteren er mer variabel vind enn i passaten lengre syd og skonnertene seiler bedre mot vinden enn skværriggerne. I 1895 seilte den tomastede toppseilskonnerten «Spinaway» av Fowey fra St. John's på Newfoundland til Porto i Portugal på 15 dager, hvilket regnes for å være en meget rask kryssing av Nord-Atlanteren. Lasten var sannsynligvis klippfisk. Lastet med salt, seilte «Spinaway» 28. oktober 1911 fra Trapani i Italia til Newfoundland da den kom ut i flere stormer som sinket dem. Etter to måneder, og få dager før målet, 600 nautiske mil, fikk de rigghavari, og med motvind måtte de snu og seile med vinden til England for reparasjon. «Spinaway» var 83,4 fot lang og 20,5 fot bred, bygget i 1887 i Fowey og endte sine dager 26. desember 1916, torpedert av en tysk ubåt utenfor Kapp Finisterre Nord-Spania.
Skonnertene som var konstruert for Newfoundland-farten, fikk sin egen betegnelse «Western Ocean Yachts» og hadde ekstra seilføring med tre mersseil istedenfor de vanlige to på formasten. En av de meste kjente mersseil-skonnertene som hadde tre master, var bygget som én av en serie på om lag 50 skip i Wales, og er dokumentert. «M A James» med en tonnasje på 97 tonn ble sjøsatt i 1906 med en lengde på 27,25 meter som slettdekket seilskip med fine linjer på underskroget for rask seilas. Skipet fraktet klippfisk hjem til Storbritannia over Atlanteren, og fordi lasten ikke var spesielt stor, kunne utseendet på disse «vestens havgående yachter» være meget elegante sett med datidens øyne.
Få tremastete skonnerter bygd i Storbritannia med mersseil er blitt bevart. «Result» ble bygget i stål i 1892 med tonnasje på 88 tonn og registertonn på 122 tonn samt et forhold på 4,7:1 mellom lengde og bredde. Denne mersseil-skonnerten var tatt i bruk som et «Q-ship» under den første verdenskrigen, og hadde vært i kamp to ganger mot tyske ubåter.
Firemastede skonnerter Den første skonnerten i historien med fire master er antagelig «Victoria» i San Francisco, USA i 1863 en ombygd lekter. Den første skonnerten som var bygd som et firemastet seilskip er «William L White», bygget og sjøsatt i Bath i Maine i USA i 1880 på 996 registertonn som et rent fraktskip for utenriksfart. Ny England på den amerikanske østkysten hadde rommelige havner og god tilgang på tømmer, derfor var det mulig å lage større seilskip både for kystfart og utenriksfart.
Skipsbyggerne i Maine var ledende i denne utviklingen fordi dampskip bygd av trevirke ble rammet av strenge forsikringsvilkår, og man gikk over til seilskip. De skværriggede seilskipene hadde forlengst blitt erstattet av de rimeligere skonnertene i kystfarten. Et viktig skritt var de oppfinnelsene som gjorde det mulig å bruke damp til drift av vinsjene, dermed sank behovet for besetning på skip større enn 700 til 800 tonn med mer enn tre master. De store, firemastede skonnertene i kystfart var normalt brukt til bulklast som kull til de mange havnene langs østkysten; økonomisk sett var de billige å bygge, bemanne og bruke.
Men på grunn av den hektiske skipsbyggingen ble disse sårbare for svingninger i markedet med overkapasitet og stor etterspørsel etter hverandre. I 1883 var 136 tremastede og 3 firemastede skonnerter levert, tre år senere var bare 13 tremastede og 5 firemastede skip levert og i 1891 steg det på nytt til 75 tremastede og 37 firemastede skonnerter. Igjen falt det til bare 5 skonnerter i 1897, før det svingte oppover under den første verdenskrigen med 138 firemastede skonnerter i 1915 til 1921. Skipsbyggerne i staten Maine hadde mellom 1879 og 1921 bygd 326 av 459 østkysts firemasters skonnerter.