Ivar Lykkes regjering tiltrådte 5. mars 1926 og satt til 28. januar 1928. Den var en koalisjon mellom Høyre og Frisinnede Venstre. Regjeringen ble ledet av Ivar Lykke, og hadde som mål å forbedre Norges økonomiske situasjon. Regjeringen gikk av etter valgnederlaget i 1927.
Bakgrunn Johan Ludvig Mowinckel og hans regjering hadde helt siden deres nederlag ved Stortingsvalget i 1924 måtte slåss for å få det de ønsket gjennom Stortinget. Opposisjonen var ikke nødige i deres kritikk mot den monetære politikken som ble ført av regjeringen, og ettersom Mowinckel også satt som finansminister, la opposisjonen skylden for statens dårlige finanser på han. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1926 ble møtt med sterk motstand fra opposisjonen. Både felleslisten Høyre/Frisinnede Venstre og Bondepartiet kom med forslag om innstramming i økonomien, og Arbeiderpartiet fremmet et konkret mistillitsforslag mot regjeringen. Selv om regjeringen fikk flertall i avstemningen, oppfattet Mowinckel kritikken som at regjeringen ikke lenger hadde støtte i Stortinget. Derfor søkte han avskjed, og regjeringen gikk av 5. mars 1926. venstre|miniatyr|305x305pk|Statsminister Johan Ludwig Mowinckel Da det var klart at Venstreregjeringen til Mowinckel ønsket å gå av, ble det nødvendig å finne ut hvem som skulle overta før han søkte avskjed. Ettersom Høyre ikke var veldig ivrige etter å overta regjeringsansvaret, ble hvem som skulle overta etter Mowinckel et intrikat spørsmål. Det ble lansert ulike ideer for hvordan den neste regjeringen kunne se ut, og et av de mest profilerte var et forslag om at det skulle dannes en politisk uavhengig samlingsregjering. Ideen ble lansert av redaktøren i Tidens Tegn, Rolf Thommessen. Thommessen, som var en støttespiller av Fedrelandslaget og en motstander av det parlamentariske systemet, ønsket seg en utenparlamentarisk regjering med bedring av statens finanser som eneste programpost. Denne regjeringen skulle bli ledet av den Fedrelandslagsvennlige polfareren, fredsprisvinneren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen. Forslaget, som i ettertid ble kjent som Nansen-forsøket, satte Høyre i en vanskelig situasjon. Forlaget hadde støtte i næringslivet, og på grunn av deres egen politikk om å kutte i statsutgifter, kunne ikke partiet stille seg helt avvisende til forslaget. Etter hvert viste det seg, derimot, at forslaget ikke hadde støtte i Stortinget.Norgeshistorie.no, Carl Emil Vogt, «Nansen i norsk politikk». Hentet 28. des. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1530-nansen-i-norsk-politikk.html. miniatyr|Statsminister Ivar Lykke Som Stortingspresident og formann i Høyre var Ivar Lykke den naturlige kandidaten Høyre skulle lansere som sin kandidat. Han hadde vært i samme posisjon også etter Otto Halvorsens død i 1923, men da hadde han foreslått Abraham Berge som en bedre kandidat enn seg selv. Også etter at regjeringen Mowinckel hadde gått av, var Lykke motvillig å akseptere ønsket om at han skulle danne regjering. Partiet ønsket derimot kun Lykke, spesielt etter hans arbeid med å konsolidere alliansen mellom Høyre og Frisinnede Venstre. Lykke forstod tidlig at en mindretallsregjering bestående av kun Høyre og Frisinnede Venstre ville oppleve store problemer med å få politikken sin vedtatt i Stortinget, og gikk derfor langt for å prøve å overbevise Bondepartiet om å bli med i regjeringen. Han var villig til å strekke seg langt for å få Bondepartiet og deres 22 mandater med på laget, men denne planen falt i grus etter at Venstre satte ned foten. Derfor ble regjeringen bestående av kun Høyre og Frisinnede Venstre, og regjeringen Lykke ble utnevnt av kong Haakon VII i statsråd 5. mars 1926.
Regjeringstid Da regjeringen ble utnevnt stod Lykke ovenfor en særdeles vanskelig oppgave, der de var nødt til å føre en stram nedskjæringspolitikk. Regjeringen hadde likevel et bedre parlamentarisk utgangspunkt enn regjeringen Mowinckel, og hadde håp om å få med seg Bondepartiet i flere saker. Dette skulle det vise seg var mye vanskeligere å få til enn først forventet. venstre|miniatyr|Ivar Lykkes regjering fotografert på Slottsplassen i 1926. Fra venstre: justisminister Knud Øyen, finansminister Fredrik Ludvig Konow, landbruksminister Ole Ludvig Bærøe, forsvarsminister Ingolf Elster Christensen, statsminister Lykke, sosialminister Peter Andreas Morell, arbeidsminister Worm Hirsch Darre-Jenssen, kirke- og undervisningsminister Wilhelm Christian Magelssen og handelsminister Charles Robertson. Foto i Oslo Museums samlinger. Regjeringen fikk tidlig kritikk mot seg, på grunn av at de valgte å beholde budsjettet som Mowinckels regjering hadde utarbeidet. Høyre hadde forventet at budsjettet skulle kraftig innstrammes, og at regjeringen aktivt skulle opprettholde en sparepolitikk. Lykke fikk sterk kritikk for å opptre som en svak statsminister, og flere anklaget Lykke for å nesten unnskylde for at regjeringen eksisterte. Lykke opplevde at det å føre en sparepolitikk med en mindretallsregjering var fryktelig vanskelig, ettersom alle partiene krevde offentlige kutt, men ingen var villige til å kutte i sine prioriterte poster. miniatyr|Finansminister Fredrik Ludvig Konow Som sin finansminister hadde Lykke valgt Fredrik Ludvig Konow fra Frisinnede Venstre, som også hadde vært finansminister i Jens Bratlies Regjering. Konow gikk løs på oppgaven med å utvikle en konkret sparepolitikk med stort engasjement. Han utviklet derimot en stor misnøye med flere av fagstatsrådene, som han mente ikke viste tilstrekkelig vilje til å føre en konkret sparepolitikk. Sparepolitikken til Konow skulle imidlertid få seg en stor ripe i lakken, da det viste seg at verdien til kronen steg for raskt opp mot pari kurs. Dette betydde at Norges utenlandslån økte i samsvar med verdien på kronen, og dermed ville en sparepolitikk føre til færre kroner i markedet og dermed inflasjon. For et Høyre som hadde sin støtte i næringslivet, ville dette vært et politisk selvmord. Derfor forsøkte Konow å bremse verdistigningen mot pari kurs gjennom å få i stand et "konsortium" mellom Finansdepartementet og Norges Bank som skulle hindre kronens stigning mot kurs pari gjennom å kjøpe opp fremmed valuta. Formålet med valutaoppkjøpet var å øke likviditeten i norske kroner gjennom at det var flere som sirkulerte i markedet, og dermed motvirke en rask appresiering av kronen. Dette ville imidlertid ikke sentralbanksjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, gå med på ettersom dette direkte motvirket Norges Banks paripolitikk. Målet ved denne politikken var at banken, gjennom en deflasjonistisk pengepolitikk, skulle føre markedsverdien på landets valuta tilbake til det den var før 1914. Konow la skylden på at planen hadde feilet på Rygg, og hans illojalitet mot regjeringen. Han mente at Rygg ville ende opp med å ruinere landet, og trøstet seg med at en dag ville verden forstå at det var han som hadde hatt rett.
Regjeringens nederlag i budsjettpolitikken var derimot ikke det eneste som svekket regjeringen. Riksrettssaken mot tidligere statsminister Abraham Berge førte til en delvis omdannelse av regjeringen, ettersom både forsvarsminister Karl Wilhelm Wefring (Frisinnede Venstre) og arbeidsminister Anders Venger (Høyre) ble siktet av Odelstinget i saken. Denne tiltalen gjaldt at Berges regjering hadde tatt opp lån uten å informere Stortinget. Selv om disse senere ble frikjent, ble Lykkes regjering svekket av både deres relasjon til Berge (som hadde blitt statsminister på grunn av Lykke) og den lange prosessen rundt rettssaken. venstre|miniatyr|Regjeringen Lykke på Slottet sammen med kronprins Olav (1926). Det fantes imidlertid punkter der regjeringen lyktes i å føre sin politikk. I oktober 1926 ble det avholdt folkeavstemning om å oppheve brennevinsforbudet. Folkeavstemningen gjorde at forbudet ble opphevet og Lykkes regjering planla å bruke pengene fra brennevinssalg på å styrke statsøkonomien, noe som derimot ble slått ned av Stortinget da det ble vedtatt at avgiftsinntektene skulle brukes på edruskapsarbeidet. Paradoksalt var det Høyre, som var det eneste partiet som konsekvent kritiserte brennevinsforbudet, som tapte mest på dette da de ble kritisert for å ikke forvalte avgiftsinntektene på en god måte. Videre hjalp det lite på verken økonomien eller oppslutningen at regjeringen avskaffet kornmonopolet og innførte korntrygden, eller klarte å få konvertert statslånene på en fordelaktig måte. Videre klarte regjeringen å redde arbeidsfreden ved lønnsoppgjøret i 1927, men dette førte til at lønningene i offentlig sektor måtte kuttes med 10% og at det måtte kuttes i skolebudsjettene. Regjeringen fikk også sikret, spesielt via forsvarsminister Ingolf Elster Christensens engasjement, et høyere antall fastlønnede befal gjennom den nye hærordningen i 1927. miniatyr|Christopher Hornsrud ble statsminister etter Lykke, og ledet dermed den første Arbeiderparti-regjeringen. På grunn av at regjeringen hadde mislyktes i å føre en streng økonomisk politikk, var det en upopulær regjering som stilte til Stortingsvalget i 1927. Det hadde heller ikke hjulpet på oppslutningen at redaktøren i Tidens Tegn, Rolf Thommessen, hadde blitt en bitter motstander av Lykke etter at Nansen-forslaget ikke ble realisert. Derfor hadde avisen gjennom hele regjeringstiden prioritert store deler av opplagene sine på å kritisere og ydmyke regjeringen og Lykke personlig. Ved valget oppnådde Høyre og Frisinnede Venstre sammen fikk ca. 24% av stemmene. Høyre endte opp med 29 mandater, 14 færre enn de hadde fått etter valget i 1924. Frisinnede Venstre mistet ni mandater, og endte på to. Regjeringen Lykke var så godt som siste gang at Frisinnede Venstre hadde politisk innflytelse i Norge, og valgresultatet var en årsak til partiets splittelse og radikalisering utover 30-årene. Valget var en stor seier for Arbeiderpartiet, som ca. 37% av stemmene og 59 mandater. Dermed ble et sosialistisk parti for første gang det største partiet i Stortinget, og det er trolig at det var befolkningens motstand mot paripolitikk som ledet til Arbeiderpartiets valgseier. Etter dette resultatet søkte regjeringen avskjed da Stortinget samlet seg igjen i januar 1928. Lykke ønsket å unngå en sosialistisk regjering, og derfor anbefalte han Kongen å la Bondepartiet, som hadde gode relasjoner med Venstre, å danne regjering. Kong Haakon valgte imidlertid å følge parlamentarisk praksis, og inviterte det største opposisjonspartiet til å danne regjering. I denne settingen uttrykte Kongen "Jeg er også kommunistenes konge". Den 27. januar ble avskjeden innvilget i statsråd, og Christopher Hornsruds regjering ble utnevnt. Lykkes regjering skulle bli siste gang før John Lyng ble statsminister i 1963 at Høyre hadde statsministeren.
Etter at han gikk av som statsminister så Lykke fram til å forlate politikken, og overlot ledelsen i Høyres stortingsgruppe til stortingspresident C. J. Hambro. Lykke ble imidlertid motvillig overtalt til å stille på nytt ved Stortingsvalgene i 1930 og 1933, og endte opp med å bli sittende på Stortinget fram til 1946. Under Hambros fravær i krigsårene overtok Lykke ledelsen av Stortingets Presidentskap.
Regjeringsmedlemmer
Referanser
Lykke Kategori:Etableringer i 1926 Kategori:Opphør i 1928 Kategori:1920-årene i Norge Kategori:Politikk i 1926 Kategori:Politikk i 1927 Kategori:Politikk i 1928