Første slesvigske krig, treårskrigen eller den slesvig-holstenske krig var en dansk-tysk krig med bakgrunn i den spente situasjon i den danske helstaten i 1848. Mot hverandre sto de tyske nasjonalliberale slesvig-holsteinere med krav om at Slesvig og Holstein skulle bli løsrevet fra Danmark, og danske nasjonalliberale som siktet mot en deling av hertugdømmene slik at Holstein og Lauenburg med tysk befolkning kunne skilles ut mens Slesvig med overveiende dansk befolkning fullt ut kunne integreres i Danmark, hvilket var et brudd med overenstkommelsen Christian I hadde måttet akseptere for å bli overhode over de tyskspråklige hertugdømmene Slesvig og Holsten, de skulle aldri bli underlagt den danske trone.

Danmark vant krigen, men den uavklarte situasjonen med de tysktalende sørlige delene av landet endte i 1864 i en ny konflikt, den andre slesvigske krig, som Danmark imidlertid tapte.

Bakgrunnen Hertugdømmene Slesvig og Holstein (fra 1814 også Lauenburg) hadde siden middelalderen vært knyttet til Kongeriket Danmark i en form for union. Den danske kongen hersket samtidig over de tre hertugdømmene. Tilsammen kalles hertugdømmene og Kongeriket for «helstaten». Alle enhetene ble styrt fra København, men administrasjonen var skilt ut i det danske kanselliet (for kongeriket) og det tyske kanselliet (for hertugdømmene). Slesvig var et dansk len, mens Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av Det tyske forbund. Den danske kongen representerte således sine to hertugdømmer i Det tyske forbund, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.

Historisk Slesvig (Sønderjylland) utviklet seg i tidlig middelalder fra et dansk grenseland til et hertugdømme. I middelalderen hadde hertugdømmet Slesvig vært dansk både språklig og kulturelt inntil en grense som sluttet ved Eider, Treene og Dannevirke. I de etterfølgende århundrene rivaliserte de ulike danske kongene med tyske, adelige lensmenn om makten i hertugdømmene, men det var en politisk, ikke en kulturell strid. Slesvig ble administrert hovedsakelig på tysk, og dette ble etter hvert kulturspråket som preget regionen i stadig større grad. Dansk (sønderjysk) utviklet seg til i hovedsak å bli bøndenes språk. Så lenge statsmakten lå fast i kongens hender medførte ikke dette de store motsetningene. Da befolkningen krevde større innflytelse, viste det seg at de danske og tyske i Slesvig hadde utviklet forskjellige interesser.

Nasjonale motsetninger

thumb|200px|Kart over det omstridte området med dagens grenser. I dagens Jylland (rødt) inngår Nord-Slesvig (mellom de purpurfargende linjene, den nordlige markerer elven Kongeå) Sør-Slesvig er farget oransje og det historiske Holstein gullfarget. I 1840-årene kom nasjonalliberale bevegelser i hele Europa med krav om opprettelse av nasjonale stater med frie forfatninger. I Slesvig og Holstein var borgerskapet sterkt preget av tysk språk og kultur og man hadde lenge oppfattet Slesvig og Holstein som en tysk del av den danske konges rike. Den rådgivende stenderforsamlingen for Slesvig (og naturligvis Holstein) var sterkt preget av tysksinnede og det kom et stigende krav om en selvstendig slesvig-holsteinsk stat. Først hadde man forestilt seg denne staten som et land i personalunion med Danmark, altså med felles konge. Senere krevde man at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund med total løsrivelse fra Danmark som resultat. Det var også tyske i hertugdømmene som ville bevare den dansk-slesvigsk-holsteinske helstaten. Dette gjaldt f.eks den holsteinske adel, hvor noen slekter hadde tjent den danske kongen i århundrer. Dessuten var det kongelige embetsmenn og mange offiserer i det danske forsvaret som ville bevare helstaten. En del slesvigere med tysk-språklig bakgrunn forble lojale mot den danske kongen.

I Danmark hadde to politiske leirer blitt dannet rundt spørsmålet om Slesvig-Holstein. Det var den konservative helstatspolitikken og den nasjonalliberale ejderpolitikken. Helstatstilhengerne ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Helstatstilhengerne tok ikke hensyn til de nasjonale motsetningene som rent faktisk var oppstått. Ejdertilhengerne ville ha hertugdømmene skilt ut på en slik måte at det tyske Holstein kunne bli en del av Det tyske forbund mens Slesvig skulle være en del av kongeriket Danmark. Dermed ville grensen gå ved Ejderen, som hele tiden hadde vært Danmarks prinsipielle sydgrense. Dette hadde vært uten praktisk betydning i de mange århundrene hvor Holstein og Slesvig hadde blitt administrert sammen.

Økonomi Slesvig og Holstein var på flere områder bedre utviklet og var mer velstående enn kongeriket Danmark. Hertugdømmene utgjorde 2/5 av rikets befolkning, men måtte finansiere 3/5 av statsutgiftene i helstaten. Mange fra den fremtredende middelklassen så fordeler ved å slutte seg til det tyske området. Danmark var fremdeles preget av fattigdom etter statsbankerotten i 1813 og hadde foreløpig lite industri og et dårlig utviklet landbruk osv. Folk i hertugdømmene, også i Slesvig, hadde tradisjonelt sett ned på de fattige «jyder» i nord.

Opptakten

Kampen om Slesvigs status tilspisset seg for alvor da bølgene fra revolusjonen i Frankrike i februar 1848 begynte å spre seg i Europa. Etter press fra den danske befolkningen måtte kong Frederik VII tillate dannelsen av det såkalte Marsministeriet i mars samme år under ledelse av A. W. Moltke. Som Danmarks nye regjering begynte Marsministeriet arbeidet med å forme en grunnlov for et nytt demokratisk Danmark. Grunnen til dannelsen av en grunnlovsgivende regjering var direkte utløst av det slesvigske spørsmålet etter at en representant for de tyskvennlige slesvigske og holsteniske stenderforsamlingene den 18. mars hadde kommet til København med krav om løsrivelse fra hertugdømmene. I København betydde det at de nasjonalliberale ejdertilhengerne kunne presse ut en del av kongens helstatstilhengere fra sine ministerposter og overta styringen av Danmark den 22. mars 1848. Den nye regjeringen sendte deputasjonen fra Slesvig og Holsten tilbake med svar om at man ville tillate en holsteinsk løsrivelse fra riket. Men Slesvig skulle forbli sammen med Danmark.

Den provisoriske regjeringen i Kiel I mellomtiden hadde begivenhetene i den danske hovedstaden blitt kjent og det verserte et rykte i Kiel om at kongen var blitt tatt til fange av «pøbelen». Sentrale personer i den tyske slesvig-holsteinske bevegelsen utnyttet anledningen til å gjennomføre løsrivelsen av de to hertugdømmene. 23. mars 1848 dannet en gruppe av tyske embetsmenn, offiserer og ledende borgere en provisorisk slesvig-holsteinsk regjering i Kiel under ledelse av prins Frederik av Nør. Offisielt ble den provisoriske regjeringen opprettet som en konsekvens av utviklingen i København og medlemmene av regjeringen påberopte seg å representere kongemakten fordi kongen ikke lenger hadde handlefrihet. Det var allikevel ikke tvil om at opprørsregjeringen i praksis ville innlemme Slesvig og dermed hele det slesvig-holsteinske området i Det tyske forbund. Den danske regjeringen og kongen ville aldri tillate dette.

Det er to historiske tolkninger av omstendighetene. Enten hadde forvirring og dårlig kommunikasjon en avgjørende rolle ved at man i Kiel trodde at revolusjonen var brutt ut i København, eller så var ryktene et påskudd som ga opprørerne den muligheten de trengte til å utnytte situasjonen med et skjær av legitimitet og dermed folkelige tilslutning.

Neste morgen, 24. mars, sendte den provisoriske regjeringen ut en proklamasjon som krevde Slesvig og Holstein sluttet sammen til én stat, dog i personalunion med kongeriket Danmark. Den provisoriske regjeringen erklærte også at den så det som sin oppgave å forsvare hertugdømmene og hertugen (kongen) mot overgrep. Budskapet var helt klart ikke-revolusjonært. Dette var en viktig årsak til at opprørsregjeringen ble anerkjent som en legitim regjering av de fleste statsembetsmenn og nesten alle kjøpstedene i hertugdømmene i løpet av kort tid.

Opprørsregjeringen i Kiel var klar over at den danske regjeringen i København ville reagere med maktbruk, og de måtte derfor bygge opp en stridsdyktig hærorganisasjon så raskt som mulig. Til dette formålet måtte den viktige festningen Rendsburg med den sterkeste garnisonen i den danske helstaten erobres og sikres.

Erobringen av Rendsburg thumb|Frederik, prinsen av Nør Morgenen 24. mars dro et ekstratog fra Kiel til Rendsburg med soldater fra garnisonen i Kiel (Femte Jægerkorpset) og 50 frivillige under kommando av den provisoriske regjeringens krigsminister Frederik av Nør, «Prinsen av Nør». Han var bror av Christian August av Augustenborg, som hadde håpet å bli regent i den slesvig-holsteinske staten.

I Rendsburg hadde stemningen vært anspent mellom garnisonen og byens borgerne i dagene forut og et forsøk på å sende festningens pengebeholdning i sikkerhet var ikke mulig på grunn av borgernes motstand. 22. mars hadde det funnet sted et borgermøte i byen. Der besluttet man å opprette en borgervæpning med to bataljoner, en for Altstadt og en for Neuwerk. De fleste soldatene i garnisonen var tyskere som de danske offiserene ikke stolte på. Offiserene var uenig om hva de burde gjøre og om den spente situasjonen i Rendsburg var alvorlig nok for direkte inngrep. Resultatet var at de ikke foretok seg noe og at de heller ikke kuttet jernbaneforbindelsen med Kiel.

Litt over ni om morgenen ankom Frederik av Nør og Wilhelm Beseler med ekstratoget til Rendsburg. I sin flunkende danske generaluniform gikk han sammen med sine styrker til Paradeplatz utenfor festningen. På plassen ble det lest opp et brev for tilhørerne, hvor det ble opplyst at den provisoriske regjeringen hadde dannet seg i Kiel som reaksjon mot «revolusjonen i København» og dermed ønsket festningen overgitt til regjeringens kontroll. Den kommanderende generalen Lützow valgte å kapitulere uten å løsne skudd. Garnisonens soldater gikk ut av festningen og samlet seg på plassen med våpen, men uten skarpe skudd. På plassen meddelte Lützow at han hadde søkt om avskjed fra den danske hæren. Offiserer og soldater med tilhørighet i Danmark fikk fri avmarsj mot at de avla ed på aldri å kjempe for den danske hær mot slesvig-holsteinerne.

I løpet av de påfølgende dagene gikk alle øvrige garnisoner i hertugdømmene over til den provisoriske regjeringen. Alle menige og underoffiserene fortsatte å være i sine avdelinger og sluttet seg til den slesvig-holsteinske hæren sammen med 65 offiserer.

Styrkene i hertugdømmene talte i januar-februar 1848 kun omkring 1 500 mann fordi den danske regjeringen fryktet et mytteri blant de slesvigske og holstenske soldater. Ettersom den danske konge var forpliktet til å stille en kontingent tropper for Det tyske forbund, var omkring to femtedeler av den danske hæren fra de tysktalende hertugdømmene. Denne kontingenten med reserver skulle ha 5 400 mann i en brigade. Med erobringen av det viktige arsenalet i Rendsborg kunne regjeringen oppstille en ny hær på meget kort tid. Mangelen på offiserer for den slesvig-holstenske hæren var stor, men dette ble løst da det kom 50 nye offiserer fra Preussen i april.

Ingen flåtefartøy av militær verdi fra den danske orlogsflåten var i regionen innenfor rekkevidde for opprørerne. Danmark kunne derfor regne med å ha overherredømme til sjøs.

Krigen