thumb|Instrumenter brukt i barokken; Dreielire, gambe, lutt, fiolin og gitar liggende på en cembalo Barokken i europeisk musikkhistorie var en periode fra omtrent 1600 til rundt 1750. Allerede fra tidlig av var musikken i barokken dreid vekk fra renessansemusikk. Ved å erstatte polyfoni (flere melodier samtidig) i sang med homofoni (en hovedstemme) for å la teksten dominere, å skape operaer, oratorier, kantater og monodier, utviklet vokalmusikken seg kraftig. Tidlig i barokken ble også de modale skalaene mest assosiert med kirkemusikk byttet med tonal musikk. Dette gjorde store forskjeller både i klang og i mulighet til å kunne komponere mer avanserte stykker.
Instrumentalstykker for bruk utenfor kirken var en nyskapning i barokken. Det var en stor variasjon mellom disse, fra toccataer, fuger, preludier, ricercarer og capriccioer til canzonaer, suiter, sonater og concertoer. Orkesteret utviklet seg markant i barokken, og ettersom instrumentene ble stadig bedre, ble flere tatt i bruk. Instrumenter som slo gjennom i barokken er fiolin, cello, tverrfløyte, klarinett, fagott, obo, engelsk horn og tidlige versjoner av horn, trompet og trombone. Nytt både i vokal- og instrumentalmusikk var utviklingen av generalbassen, et av de første tilfellene av å overlate rytmeholdingen til et instrument. Der vokalmusikken var homofon, forble instrumentalmusikken polyfon, og kontrapunkt ble ofte brukt.
I begynnelsen var barokkmusikk dominert av italienske komponister; Claudio Monteverdi var en av de mest kjente av dem. Etter hvert kom nederlandske, tyske, franske og engelske komponister mer med. Musikkulturen i de enkelte land varierte fra tid til annen mellom å bare bruke italiensk musikk, å la seg inspirere av den eller å skape eller ta vare på egen musikk. Operaen, for eksempel, ble i Tyskland først forsøkt skapt gjennom syngespill før italiensk opera tok over. Engelsk opera ble en blanding av italiensk opera og masque-fremføringer og fransk opera var preget av mye ballett og egne teknikker, i lang tid styrt totalt av Jean-Baptiste Lully. Italiensk opera ble imidlertid mer folkelig og publikumsvennlig via utvikling i Venezia og Napoli.
Instrumentalmusikken utviklet seg også forskjellig. I Italia ble fiolinen svært populær, og sonaten ble nær oppfunnet for å kunne vise fram instrumentets egenskaper. Arcangelo Corelli var avgjørende for sonatens suksess. I Frankrike skapte komponister som Marc-Antoine Charpentier franske messer og oratorier, mens vidunderbarnet Élisabeth Jacquet de La Guerre skrev utfordrende cembalostykker. I Tyskland hadde Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein introdusert en rekke nye musikkstiler. Samuel Scheidt, og senere Johann Pachelbel og Dietrich Buxtehude hadde stor suksess med orgelmusikk, både messer til kirkens bruk og verdslige toccataer og fantasiaer.
Senbarokken hadde en enorm utvikling av særlig instrumentalmusikken. Under Johann Sebastian Bach fikk både toccataen, fugen og til dels fantasiaen en markant utvikling og popularitet. Georg Friedrich Händel utviklet især operaen og oratoriene, Georg Philipp Telemann utviklet konserter, komisk opera og en rekke andre temaer, Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni var avgjørende for videreutviklingen av sonaten og solokonserten, Jean-Philippe Rameau utviklet operaen i Frankrike og Italia og Domenico Scarlatti og François Couperin var, sammen med Telemann, med på å legge grunnlaget for den galante stilen som etterfulgte barokken. Den galante stilen og klassisismen gjorde opprør mot barokkens kompliserte stil, og ønsket homofon musikk med enkel bassgang og et mer verdslig fokus.
Etymologi og definisjon miniatyr|Den hellige Teresas ekstase av Giovanni Lorenzo Bernini inneholder flere typiske barokke trekk, som religion, drama, bevegelse og ornamentering.
Ordet «barokk» er en fornorsking av det franske «baroque», som igjen stammer fra det portugisiske «barroco» eller det spanske «barrueco», begge betyr en feilformet, det vil si ikke-kuleformet perle.«Baroque» - Encyclopedia 1911Side 292-293, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006 I motsetning til flere andre navn på perioder, kom navnet temmelig raskt etter at perioden var over, men brukt som en nedsettende betegnelse. Begrepet ble brukt mer positivt på 1800-tallet, og fra 1950-årene var uttrykket etablert som en samlebetegnelse på musikkens utvikling mellom 1600 og 1750 i musikksammenheng.
Barokken var imidlertid ikke begrenset til musikken. Innen andre kunstformer var barokken gjerne lagt til mellom slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og preget av religion og religiøs splittelse.«Baroque Art» - Visual Arts Cork Motivene var ofte dramatiske av natur. Det passet godt med bølgen av dramatikere som dominerte tidlig i perioden, som William Shakespeare, Ben Jonson, Jean Racine, Jean Baptiste Molière og Lope de Vega.Side 293-295, Burkholder, Grout, Palisca Innen arkitekturen ble rette linjer ofte erstattet av buer, mens ornamentering ble langt mer fremtredende. Også dette skapte illusjonen av bevegelse. Både innen kunst og arkitektur fikk det frodige, store, mektige og pompøse mer plass.Side 43, Elef Nesheim: Musikkhistorie, Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004
Barokkens inndeling er som oftest 1600 til 1750.Side 830, Encyclopædia Britannica, Micropædia, bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982 Start- og sluttpunkt kan virke tilfeldig, og det er ikke uvanlig at perioden beskrives vagere med «fra slutten av 1500-tallet og frem til midten av 1700-tallet».Side 107, Harald Herresthal: Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie, Aschehoug, Oslo, 2007, Side 245, Cappelens musikklekskikon, Bind 1 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1978 Begynnelsen av barokken som musikk kan passe med at barokken innen kunst og arkitektur ofte legges til rundt 1600.Side 829, Encyclopædia Britannica, Micropædia, bind 1
Litt av problematikken ligger i overgangen mellom barokken og klassisismen. Overgangsperioden kalles tidvis den galante stilen eller rokkokomusikk. Denne perioden er enten samkjørende med eller separat fra de to periodene. Professor ved Norges musikkhøgskole Elef Nesheim beskriver det slik: «Overgangen fra barokk til klassisisme, settes oftest til 1750, det året J.S. Bach døde. Men stilovergangen var slett ikke slik at den kan tidfestes til et bestemt årstall. Året 1750 angir bare et «gjennomsnittsår» - som dessuten er relativt lett å huske. I virkeligheten hadde nye stiltendenser begynt å gjøre seg gjeldende allerede tidlig på 1700-tallet»Side 84, Nesheim
Hans kollega Harald Herresthal mener at det er vanskelig å fremstille årene før og etter 1750 som en selvstendig periode.Side 204, Herresthal I Cappelens musikkleksikon defineres den galante stilen som en periode fra 1720-årene og frem til 1760Side 34, Cappelens musikklekskikon, Bind 3 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979, samtidig som de altså definerer barokkens slutt til midten av 1700-tallet.Side 245, Cappelens musikklekskikon, Bind 1 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1978 Slik kan 1750 anses som et tilfeldig avslutningspunkt, men samtidig ble ikke barokken avsluttet det øyeblikket en ny stilart ble utviklet. Denne artikkelen vil operere med perioden 1600 til 1750 som ytre grenser med de unøyaktighetene det medfører. Samtidig er Johann Sebastian Bach for ettertiden blitt så dominerende at i en stund het musikk fra før hans debut «Før-Bach-musikk».Side 233, Richard Taruskin: The Oxford History of Western Music Volume 2 The Seventeenth and Eigteenth Centuries, Oxford University Press, Oxford, 2005
En utfordring med barokken er at det er mindre bevart musikk fra denne musikkperioden enn fra senere tider. I tillegg er det en rekke underforståtte regler etablert i barokken som trenger forklaring. Professor Thurston Dart ved King's College London kommenterte om musikken fra siste del av barokken at den blant annet inneholdt valgfri instrumentering fordi blåseinstrumenter, bratsj, slagverk med mer ofte kostet mye og orkestreringene hadde så få stemmer som mulig av økonomiske hensyn.Side 67-68, Thurston Dart The Interpretation of Music, Hutchinson University Library, London 1954, 4. utgave 1967, opptrykk 1973 Det finnes imidlertid flere musikkteoretiske samtidige skrifter som kan kaste noe lys på barokkens egenart.
Fortellingen om barokken blir også preget av komponister som er kjent i ettertiden mer enn i samtiden eller tiden rett etter. Det betyr at komponister som Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni og Domenico Scarlatti får en større plass på grunn av betydningen for ettertiden, til tross for at de raskt ble glemt da de døde. De regnes på linje med Georg Friedrich Händel, som var populær både gjennom sin levetid og siden.Side 201-202, Herresthal, Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca
Musikken i den tidlige barokken (1600-1630)
Den tidlige barokken opplevde en rekke musikalske forandringer. Overgangen fra renessansen skjedde raskt i og med fokus på en homofon sangstil der man lettere kunne høre sangteksten. Det var også da operaen ble skapt, og dermed ble sang og teater for første gang knyttet sammen.Det eksisterte i og for seg enkelte avarter som den engelske «masque», som blir dekket i midtbarokken, men sang og teater som likeverdige deler hadde ingen forgjenger. I denne perioden var operaen i hovedsak for adelige, mens den i den neste barokkperioden ble fremført stadig oftere for folk flest. Kort tid etter operaen kom også oratoriet. Det liknet opera, men hadde langt færre teatralske trekk. En tredje sangstil var kantaten, også den i hovedsak en barokk skapning. Den inneholdt opprinnelig ikke skuespill, men var et korverk med solister og noe forklaring mellom stykkene.
En annen viktig forskjell mellom tidligbarokk og renessanse var også at i barokken begynte fremveksten av instrumentalmusikk og økningen av antallet musikere i et musikalsk ensemble. Dette igjen medførte store endringer i musikken, inkludert etableringen av generalbass, en improvisert bassgang med visse akkorder på spesielle steder, og overgangen fra modal til tonal musikk. I Nederland og Tyskland utviklet også orgelmusikk seg klart vekk fra renessansen. Barokkens musikk stilte dermed større krav til instrumenter, musikere og orkestre. Den var også mer avansert enn tidligere musikk med hensyn til kromatikk, samklang, kontrapunkt og en rekke andre teknikker enn renessansemusikk.
Instrumentene var i hovedsak som under renessansen, men flere av dem, som fiolinen, fikk en større rolle. Instrumentenes særegne klang ble også tatt hensyn til, slik at man gjerne skrev melodier beregnet på hvordan instrumentet låt, og brukte instrumentets særegne klang for å skildre stemninger eller hendelser. I tillegg ble musikken også skrevet i stadig større grad i rytmer med taktart og takstreker, slik at man fikk en mer forutsigbar spillestil.Side 44, Nesheim
Instrumenter i tidligbarokk thumb|350px|Fire medlemmer av gambefamilien, fra Syntagma musicum.Mens fiolinen hadde eksistert i lang tid, var det på begynnelsen av 1600-tallet at den ble brukt i «seriøs» musikk som i operaer og balletter.Side 159, The Larousse Encyclopedia of Music av Geoffrey Hindley (red.), Hamlyn, London, 1971 (opptrykk 1974) Slik kom den i konkurranse med gamben som hittil hadde vært foretrukket. Gamben tilhørte en familie som også inkluderte bassviol og kontrabassviol.Side 159, Encyclopedia of Music de to sistnevnte kan ha vært forgjengeren til dagens kontrabass. Andre instrumenter i strengefamilien inkluderte den franske pochette, en slags «lommefiolin» uten former og dreielire ble brukt i begynnelsen.Side 159-160, Encyclopedia of Music