Apollon (gresk: Ἀπόλλων, Apóllōn) er i gresk og romersk mytologi en av de mest betydningsfulle av de olympiske guder og med flest sider (guddommelige assosiasjoner) knyttet til sin guddom. Som idealet av kouros (en skjeggløs yngling) har Apollon blitt anerkjent som en gud av lyset og solen, sannhet og profeti, bueskyting, medisin og helbredelse, musikk, poesi og kunstartene, og mer.
Apollon er sønn av Zevs og Leto, og har tvillingsøsteren Artemis, den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Apollon er kjent i den greskpåvirkede etruskiske mytologien som Apulu. Apollon ble dyrket både i antikkens Hellas og i Romerriket, i tillegg til i den moderne hellenistiske nypaganisme (nyhedendommen).
Som beskytter av Delfi (Pythianske Apollon) var Apollon en spådomsgud — den profetiske guddom av Delfis orakel. Medisin og helbredelse ble knyttet til Apollon, enten gjennom guden selv eller indirekte ved hans sønn Asklepios. Apollon ble også sett som en som kunne påføre dårlig helse og dødelig pest foruten å være den som hadde muligheten til å helbrede. Blant gudens religiøse endringer var at han ble assosiert med herredømmet over de greske kolonistatene som spredte seg langs kysten av Middelhavet, foruten å bli beskytter av gjetere og dyreflokker. Som leder av musene (Apollon Musagetes) og leder for deres kor fungerte Apollon som beskytter av musikk og poesi. Hermes oppfant lyren for ham, og instrumentet ble en vanlig attributt for Apollon. Hymner som ble sunget til Apollons pris ble kalt for paeaner.
I hellenistiske tider, særlig i løpet av 200-tallet f.Kr. som Apollon Helios, ble Apollon identifisert blant grekerne med Helios, solguden, og hans søster Artemis ble tilsvarende lik Selene, månegudinnen.For ikonografien av typen Alexander-Helios, se H. Hoffmann, 1963. «Helios», i Journal of the American Research Center in Egypt 2, ss. 117-23; cf. Yalouris 1980, no. 42. I latinske tekster har forskeren Joseph Fontenrose imidlertid erklært seg ute av stand til å finne noen sammensmelting med SolSol, latin for solen, solstråle, solvarme, øst (der solen går opp) blant de augustinske poeter i det første århundre. Selv ikke i besvergelsene til Æneas og Latinus i Æneiden XII (161-215).Fontenrose, Joseph: «Apollo and Sol in the Latin poets of the first century BC», Meddelelser fra American Philological Association 30 (1939), ss. 439-55; «Apollo and the Sun-God in Ovid», American Journal of Philology 61 (1940) ss. 429-444; og «Apollo and Sol in the Oaths of Aeneas and Latinus», Classical Philology 38.2 (April 1943), ss. 137-138. Apollo og Helios/Sol forble atskilte vesener i de litterære og mytologiske tekstene fram til 200-tallet e.Kr.
Etymologi thumb|Apollon er her vist med sine attributter: lyren og den hellige slangen Python. Trestammen som slangen slynger seg rundt har inskripsjonen «Apollonios gjorde den». Romersk marmorstatue fra ca. 150 e.Kr., restaurert ca. 1790, nå i Ny Carlsberg Glyptotek. Apollon-navnets etymologi er usikker. Flere tilfeller av populær etymologi forkommer blant antikkens forfattere. Platon i Cratylus forbinder navnet med ἀπόλυσις, «forløselse», «frelse», med ἀπόλουσις, «renselse», «rettferdiggjøring», og med ἁπλοῦν, «enkel», «troskyld»,Forslaget ἁπλοῦν er gjentatt av den greske historikeren Plutark i Moralia i betydningen «enhet». særlig i referanse til den thessalianske formen av navnet, Ἄπλουν, og endelig med Ἀει-βάλλων, «evig-skytende».
Hesykhios av Alexandria forbinder navnet Apollon med doriske απελλα som betyr «forsamling», slik at Apollon kunne være guden for det politiske liv, og gir også forklaringen σηκος, «fold, kve, innhegning», hvilket kan bety at Apollon er guden for dyreflokker og gjetere. Det er også muligBurkert Greek Religion, side 144 at apellai er avledet fra en eldre form av Apollon som kan bli likestilt med Appaliunas, en gud fra Anatolia hvis navn muligens kan bety «løvefar» eller «lysfar». Grekerne assosierte senere Apollons navn med det greske verbet απολλυμι (apollymi) i betydningen «å ødelegge».
I tillegg har det blitt foreslåttde Grummond, Nancy Thomson (2006): «Etruscan Myth, Sacred History, and Legend». (Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology)Mackenzie, Donald A. (2005): «Myths of Babylonia and Assyria» (Gutenberg) at Apollon kommer fra den hurrittiske og hettittiske guddommen Aplu som var omfattende dyrket i «pestårene». Det er foreslått at Aplu kommer fra akkadisk Aplu Enlil som betyr «Sønn av Enlil», en tittel som ble gitt til guden Nergal, en underjordsgud i mesopotamisk mytologi, som var knyttet til Shamash, en mesopotamisk solgud.
Apollonkultens opprinnelse right|thumb|Apollo Sauroctonus («firfisledreperen»). Romersk marmorkopi fra 100- og 200-tallet e.Kr. etter gresk original fra 300-tallet f.Kr. av Praxiteles. I dag Borghesesamlingen; anskaffet 1807. Det synes som både den greske og den etruskiske Apollon kom til egeisk kultur i løpet av jernalderen, det vil si tiden mellom rundt 1100 f.Kr. til 800 f.Kr., fra Anatolia. Homer plasserer ham på Trojas side mot akajerne«akajerne» er i Iliaden et samlingsnavn på de grekere som beleiret Troja. under trojakrigen, og han har nær tilhørighet med den luviske guddom Appaliunas som i sin tur synes å ha reist vestover fra ytterligere lengre øst.
Hurrittene og hettittene dyrket guden Aplu i sen bronsealder (fra 1700 f.Kr. – 1200 f.Kr.)Croft, John (2003) skrev i maillisten Ancient Near East, som University of Chicago var vertskap til, at «Apollon synes ikke å ha hatt gresk opprinnelse, men anatolisk. Luvisk Apaliuna synes å ha reist vestover fra ytterligere øst. Hurrittiske Aplu var en pestgud, og ligner museguden Apollon Smitheus. Hurrittiske Aplu synes i seg selv avledet fra babylonske «Aplu» som har betydningen «Sønn av» — en tittel som ble gitt til den babylonske pestguden Nergal (sønn av Enlil)».; Aplu var på samme måte som Apollon en gud for pest og sykdom, og minner om museguden Apollon Smintheus. Her er en apotropisk situasjon hvor en gud som opprinnelig brakte med seg pest ble fremmet for å overkomme og fjerne den, og over tid gjennom sammensmelting med den mykenske helbredelsesguden Paieon.(PA-JA-WO i Linear B-skrift) Paean var i Iliaden den greske helbreder av de skadete gudene Ares og Hades, og gudens navn utviklet seg senere til å bli et eget begrep for en bestemt form for poesi og korsang. I andre skrifter ble ordet etterhvert et epitet av Apollon i hans egenskap som gud for helbredelse, men det er nå kjent fra Linear B at Paean opprinnelig ble oppfattet som en egen gud.
Hos Homer brukes både guden Paieon og sangformen Paean til både apotropeiske takksigelser og triumf; i senere poesi ble Paean fremmet individuelt som en gud for helbredelse. Det er tilsvarende vanskelig å skille Paean eller Paeon i form av «helbreder» fra Paean i betydningen «sang».
Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder, som Dionysos, Helios, Asklepios. En gang rundt 300-tallet f.Kr. ble paean kun en religiøs besvergelse, som enten skulle tjene til å anrope eller å be om beskyttelse mot sykdom og uhell, eller som takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt fremmet. Det var på denne måten at Apollon ble anerkjent som guden for musikk. Apollons rolle som den drepte Python førte til hans tilknytning til krig og seier; således ble den romerske sedvane for at en paean ble sunget av hæren på marsj og før de gikk i slag, når en flåte forlot havnen og dessuten etter at et seier hadde blitt vunnet.
Apollons forbindelser til orakler ble i en lignende sammenheng etablert i og med ønsket om å kjenne utfallet av sykdom.
Etterhvert ble Apollon altså en gud for musikken og lyren; men også helbredelse tilhørte hans domene: han var far til Asklepios, medisinens gud. Musene var en del av hans følge slik at musikk, historie, poesi og dans tilhørte ham.
Som en gud for kolonialisering ga Apollon orakelmessig råd om kolonier, særlig i kolonitidens høydepunkt da mange grekere reiste ut, rundt 750–550 f.Kr. I henhold til gresk tradisjon hjalp de kretiske eller arkadianske kolonistene til å grunnlegge byen Troja. Imidlertid kan denne fortellingen reflektere en kulturell innflytelse som hadde den motsatte retning. Hettittisk kileskrift nevner en gud i Lilleasia kalt for Appaliunas eller Apalunas i forbindelse med byen Wilusa, bevitnet i hettittiske inskripsjoner, og som nå er generelt anerkjent som å være identisk med det greske Ilion (= Troja) av de fleste forskere. I denne fortolkningen hadde Apollons tittel som Lykegenes blitt lest som ganske enkelt «Født i Lykia», som faktisk løsriver gudens antatte forbindelse med ulver (noe som kan være en folkelig etymologi).
I litterære sammenhenger representerte Apollon harmoni, orden og fornuft — karakteristikker som var motsatte av de til vinens gud, Dionysos, som representerte ekstase og kaos. Kontrasten mellom rollene til disse gudene er reflektert i adjektivene «apolloniansk» og «dionysiansk». Imidlertid tenkte grekerne på disse kvalitetene som utfyllende for hverandre: de to gudene er brødre og når Apollon om vinteren dro til Hyperboræ ville han etterlate det delfiske orakel til Dionysos. Denne kontrasten synes å bli framstilt på de to sidene av Borghesevasen (i dag i Louvre).
Apollon er ofte assosiert med den gyldne middelveg, som er det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri.
Kultsteder, orakler og festivaler Apollons kult var allerede godt etablert på den tiden da skriftlige kilder oppsto, ca. 650 f.Kr.
De fleste av de olympiske guddommene hadde ett kultsted; mens Apollon hadde to kultsteder med stor innflytelse: Delos og Delfi. I sitt kultiske uttrykk var den delianske Apollon (av Delos) og den pythianske Apollon (av Pythia i Delfi) så ulike at de like gjerne kunne ha vært to separate helligdommer.Burkert 1985:143. Apollon hadde et berømt orakel i Delfi, og andre kjente i Klaros og Branchidæ (Didyma), begge i Jonia. Hans orakelhelligdommer i Abai i Fokis – hvor han var kjent ved det toponymiske tilnavnet Abaeus (Ἀπόλλων Ἀβαῖος, Apollon Abaios) – var viktig nok til å bli konsultert av Krøsus.Herodot, 1.46
Stedsnavn knyttet til Apollon i den greske verden er Apollodorus eller Apollonios; og bynavnet Apollonia finnes også flere steder.
De viktigste festivalene til Apollons ære var Boedromia, Karneia, Carpiæ, Dafneforia, Delia, Hyacinthia, Metageitnia, Pyanopsia, Thargelia og Den pythianske festival.
Helligdommer med orakler I Didyma, et orakel ved kysten av Anatolia, sørvest for luviske (Lydia) Sardis hvor prestene fra slektslinjen til Branchidæ mottok inspirasjon ved å drikke fra en helbredende kilde i tempelet. I Hierapolis Bambyke i Syria (dagens Manbij) inneholdt helligdommeni henhold til avhandlingen De Dea Syria til den syriske gudinnen en kledt og skjegget bilde av Apollon. Spådommer var basert på spontane bevegelser for dette bildet.Lukian av Samosata (tilskrevet), De Dea Syria 35–37. I Delos var det et orakel til Delianske Apollon om somrene. Apollons Hieron (helligdom) lå ved en hellig innsjø hvor det ble sagt at guden ble født. I Korint kom orakelet fra byen Tenea fra fanger som det ble påstått kom fra trojakrigen. I Apollon Epikourios-templet i Bassai (latin Bassæ) på Peloponnes. I Abai i Fokis. I Delfi hvor prestinnen Pythia ble fylt med Apollons pneuma (gresk for pust) som det ble sagt kom fra en kilde på innsiden av tempelets adyton. I Patara i Lykia var det et vinterorakel for Apollon, på stedet hvor guden angivelig dro fra Delos. Som i Delfi var oraklet ved Patara en kvinne. Ved Klaros, på vestkysten av Lilleasia, var cet (som i Delfi) en hellig kilde som ga fra seg en pneuma som prestene drakk eller pustet inn. I Segesta på Sicilia.
Orakler knyttet til Apollons sønner I Oropos i Attika, nord for Athen, var oraklet for Amphiaraos, som etter sigende var til Apollons sønn. Oropos hadde også en hellig kilde.