thumb|upright=1.5| Kartet viser viktige vannskiller i Europa. Høyere ordens vannskiller (mellom ulike bihav til Atlanteren) er vist i rødt; lavere ordens vannskiller (mellom ulike elver som drenerer til samme bihav) i grått. De respektive tilsigsfeltene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.) Norske vassdrag er vassdrag i Norge med utløp på Norges kyst eller over grensen til nabolandene, inkludert elver som renner inne fra nabolandene.
Norges vassdrag er ifølge NVE vassdrag i Norge med utløp på Norges kyst eller over grensen til nabolandene. Det omfatter også vassdrag med nedbørsfelt som drenerer til Norge fra nabolandene. NVE bruker begrepet avløp om vannmengden (volum) som drenerer fra et nedbørsfelt i for en gitt periode, mens spesifikt avløp (eller avrenning) er avløpet per arealenhet (måles blant annet i liter per sekund og år eller millimeter/år).
NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 km2 nedbørsfelt og utløp til havet, og 262 vassdragsområder hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige.
Vannføring og nedbørsfelt Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 km3 årlig noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12500 m3 i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200.000 liter i døgnet per innbygger. Omtrent 12 km3 renner over grensen til Sverige og 0,2 km3 til Finland; fra Sverige får Norge tilførsel av 3 km3, fra Finland 8 km3 og fra Russland 1 km3 årlig.
Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354600 km2 hvorav 30.000 km2 ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag). De norske vassdragenes avløp til Norges kyst drenerer et areal på 339408 km2 og 15.000 km2 drenerer til Sverige. Den samlede vannføringen i landets vassdrag har variert rundt gjennomsnittet med 70 % av gjennomsnittsår (1960) som det lavest registrerte og 122 % (1989) som det høyeste. For den enkelte landsdel er det større variasjoner i årlig vannføring. NVE bruker begrepet avløp om vannmengden (volum) som drenerer fra et nedbørsfelt i for en gitt periode, mens spesifikt avløp (eller avrenning) er avløpet per arealenhet (måles blant annet i liter per sekund og år eller millimeter/år). miniatyr|Skoltefossen i Pasvikelva. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.
Vassdragene i Norge kan inndeles etter nedbørsområde eller mottagerbasseng: Skagerrak Nordsjøen Norskehavet Barentshavet Norge har 20 000 elver.
Vannføring og temperatur Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høgfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes. Tanas nedbørsfelt er omkring 40 % av Glommas og middelvannføringen er 25 % av Glommas, men flomvannføringen i Tana er på nivå med Glomma. Pasvikelva har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen Enares store overflate. Ved kysten av Vestlandet og Nord-Norge er høstflommen ofte større en vårflommen (snøsmeltingen).
Vannføringen i vassdragene er i hovedsak bestemt av nedbørsfeltets størrelse samt nedbørsintensiteten. Det er generelt mest nedbør i vest nær havet enn inne i landet, og nedbøren øker som regel noe med høyden. Nedbør i fjellet bevares som snø til vårløsningen. I innlandet og i fjellet magasineres halvparten eller mer av nedbøren som snø. Ved kysten utgjør snøen rundt ¼ av nedbøren. Nedbør som snø tilføres vassdragene i løpet av flom om våren og forsommeren. Myrer og innsjøer forsinker avrenning og demper flommer. Ved flomtoppen kan for eksempel vannføringen i Losna (Lågen oppstrøms fra Mjøsa) være dobbel så stor som Vorma nedenfor Mjøsa. Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km2 som det største.
Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0°C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere. Ved utløpet av en innsjø kan temperaturen i elven være mye høyere enn ovenfor innsjøen. I grunne og brede elver kan det være stor temperaturvariasjon over døgnet med klare netter og varme dager. Altaelva har helt eller delvis isdekke 160-200 dager, mens Glomma (ved Elverum) normalt er islagt 150-170 dager. På islagte elver kan isen plutselig begynne å løsne i form av isgang noe som kan føre til erosjon langs elvebredden og oversvømmelser, i noen tilfeller kan hus og broer bli tatt.
Antall dager med delvis eller helt isdekke for noen elver: Altaelva: 160-200 dager Beiarelva: 150-167 dager Vefsna: 126-168 dager Svenningdalselva: 108-151 dager Glomma (ved Elverum): 150-170 dager
+Norges største vassdrag etter vannføringNrElv / VassdragLengdekmNedbør-feltkm²Middel-vannføringm³/sStørsteflom m³/s1Glommavassdraget62372835422Drammensvassdraget30831423003Skiensvassdraget27128718004Namsen 22927028115Ranelva13022016006Tana 34818735007Målselvvassdraget 14518017008PasvikelvaPasvikelva løp i Norge er 112 km. Elva regnes som Norges nest største vassdrag selv om mesteparten av nedbørsfeltet ligger i Finland.3801708509Vefsna 161170010Otra2471481400
Nedbørsfelt Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km2 som det største. Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse.
Glommavassdraget har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og Glomma er landets lengste elv. Drammensvassdraget er det fjerde største i landet og omfatter blant annet Hallingdal og Begna/Valdres. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Namdalen løper i stor grad parallelt med kysten. Dunderlandsdalen og Saltdal på hver sin side av vannskillet (omtrent ved polarsirkelen) på Saltfjellet løper til dels parallelt med kysten. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet Målselvdalen og Reisadalen med store elver. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland. Tana er Norges nest lengste elv og Pasvik den tredje lengste. Skiensvassdraget har landets femte største nedbørsfelt. Otra er Agders lengste elv og følger for en stor del Setesdalen.Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Besøkt 2013-05-23
Vannskiller og elveløp Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerrak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet eller Trondheimsfjorden.Metrologisk institutt: Vannskillet , Metlex på met.no, lest 8. juli 2015. På vestsiden er elvene som regel brattere og kortere og erosjonen er kraftigere enn på østsiden slik at vannskillet har blitt skjøvet østover. Dette kan blant annet sees i form av agnordaler som har blitt fanget av vassdrag som drenerer vestover. Forskyvning av vannskillet er utbredt over hele den skandinaviske halvøy. miniatyr|Rosten mellom Sel og Dovre er en barriere i Lågens løp. E6 på ene siden og Dovrebanen på andre siden. De store elvene i Norge følger for en stor del av landoverflatens helningsretning og gjelder de store elvene på Østlandet, Sørlandet og til dels på Vestlandet. I Trøndelag følger elvene overflaten fall fra flere kanter mot Trondheimsfjorden. I de ytre delene av Nord-Norge følger elvene landets helning. Noen vassdrag har et usymmetrisk mønster for eksempel får Gudbrandsdalslågen tilløp for en stor del fra de høyere områdene mot vest og Hallingdalselva (ovenfor Gol) har sine viktigste tilløp fra nord/nordvest. Enkelte elver trenger gjennom en høyere parti i landskapet på tvers av elvens løp, for eksempel renner Tana mellom høydedrag til Tanafjorden i stedet for gjennom det slakker landskapet til Varangerfjorden. På samme måte bryter Altaelven en trang og dyp nedskjæring (Sautso) gjennom en landbarriere som er høyere enn kildene lenger inne på vidda. Gudbrandsdalslågen går i Rosten (mellom Sel og Dovreskogen) gjennom en barriere i landskapet.
Sideelver danner normalt en spiss vinkel med hovedelvens retning. Flere steder i Norge kommer sideelvene inn nesten motsatt av hovedelvens retning og danner et mothakemønster i såkalte agnordaler. I slike tilfeller går hovedelven ofte i en trang og dyp dal gjennom et høyt landområde der agnordalen har utspring. Dette skyldes trolig at vannskillet har blitt forskjøvet slik at hovedelven har skiftet retning, noe som er vanligst for de relativt korte og bratte elvene i vest eller nordvest. Dette kan sees blant annet i Reisa, Orkla ved Kvikneskogen og ved Stalheim (Voss-Gudvangen).
Erosjon og påvirkning på landskapet Elveløpene er preget av vannføringen særlig flom og løpets fall. Bratte løp har som regel steinet bunn, mens slakke elveløp typiks har sandbunn. Generelt øker elvens hastighet med vannføring og dybde. Elver som bringer med seg stein har særlig stor erosjonsvirkningen på løpet og særlig ved fosser kan erosjonen senke dalbunnen innover i landet. Jettegryter kan dannes på få år der det er mye løsmateriale som virvles rundt en vertikal akse.
Noen V-daler har ofte så bratte dalsider og smal dalbunn at det elven fyller hele dalen. Slike trange V-daler antas å være dannet av elveerosjon og er de yngste dalene i Norge. Utladalen er sterkt preget av elveerosjon. Det er få daler i Norge som er formet bare av elveerosjon og de fleste antas dannet av isbreer, men deler av daler er preget mest av elveerosjon. Mange norske daler veksler mellom brede/åpne strekninger og trange passasjer (dalklyper). Slike trange passasjer danner ofte en vinkel i lengderetningen og en V-dal eller canyon i tverrprofil.
Elvene medvirker til å forme landskapet og en del landformer er karakteristiske for elvenes påvirkning. Erosjonen er generelt størst i høyereliggende områder hvor vannet har stor fart, størst blir farten der terrenget skråner bratt ned i et dalføre og der graver elvene ut typisk V-formet tverrsnitt. Sidelvene strømmer ofte gjennom en V-dal eller gjel fra en hengende dal. De store dalene i Norge er ofte U-daler med nesten flat bunn. Der terrenget lengre ned i dalene flater ut minsker vannets hastighet og elven legger fra seg stein og løsmasser. Bratte sideelver som renner ut i en slakk hoveddal legger ofte fra seg løsmasse i en vifteform for eksempel Fåvang er anlagt på Tromsas utløp i Gudbrandsdalslågen. I elvedaler med store avsetninger med løsmasser vil elven få et svingete forløp med meandre. Elvedelta er vanlige ved elvemunningen der elven møter havet eller en innsjø. I Norge er imidlertid ikke delta så vanlig, fordi mange elver munner ut i innsjøer eller fjorder som er så smale at en ikke får den typiske deltaformen.