«Atlantis» var en tysk hjelpekrysser med kjennetegn HSK2 eller Schiff 16 (Hilfskreuzer 16).
Den var opprinnelig bygget som frakteskipet MS «Goldenfels», men ble bygget om til Handelsschützkreuzer 2, hjelpekrysser av den tyske marinen og ble satt i operativ tjeneste 30. november 1939.
Ombyggingen Ombyggingen skjedde på tyske Schiff- und Maschinenbau AG, Bremen Yard No 2, og var topphemmelig. «Goldenfels» fikk øket drivstofftankenes kapasitet fra i overkant av 1 200 tonn til 3 000 tonn. Vanntankene ble økt til 1 200 tonn og kull-lageret ble økt til 1 000 tonn. Det ble installert flere mannskapsrom, fengsel, kjølerom og hønsehus. Avstandsmåleren ble gjemt i dagtanken for ferskvann over styrehuset. Som kamuflasje ble alle kanoner gjemt bak tunge stålluker i skutesiden som kunne åpnes på et øyeblikk med et håndtak. Skorsteinen og noen av mastene var teleskopiske. På dette viset ville Atlantis fremstå som et skip i handelsflåten.
I tillegg installerte man en hovedbestykning som bestod av seks 15 cm kanoner, hentet fra slagskipet SMS «Schlesien», hvor avstands- og målfinnerutstyret var fra før første verdenskrig, og det ble ikke oppgradert. I tillegg var skipet utstyrt med en 75 mm kanon, to 2×37 mm kanoner, to 2×20 mm maskinkanoner og fire 533 mm torpedoutskytningsrør. Den hadde også 92 miner og to Heinkel He 114 B sjøfly.
Handelsschützkreuzer 2 (HSK II) Shiff 16, også kjent av engelskmennene som Raider C, var en «handelsbeskyttelsescruiser» og begynte karrieren kamuflert som et minesveiper støttefartøy i Kiel 21. desember 1939.
Kapteinen «Kapitan zur See» (Tilsvarende Kommandør, i dag OF-5) Bernhard Rogge var tidligere kaptein på skoleseilskipet «Albert Leo Schlageter» og var 40 år da han tok kommandoen på «Atlantis».
Mannskapet 14. desember 1939 døpte Bernhard Rogge skipet «Atlantis». Det var kapteinens privilegium å gi navn til skipet sitt. Rogge fikk også velge mannskap, men fikk mannskapslister å velge fra. Han hentet også 12 senior mannskap fra det siste skipet han hadde hatt kommandoen på, «Albert Leo Schlageter».
Nestkommanderende Kapitänleutnant (Tilsvarende Kapteinløytnant i dag OF-2) Erich Kühn kom fra marinen og Rogge hadde kjent ham siden 1936.
Kapitänleutnant Lorenz Kasch var våpenoffiser.
Oberleutnant zur See (Tilsvarende Løytnant i dag OF-1) Adolf Wenzel var sambandsoffiser.
Oberleutnant zur See Johann-Heinrich Fehler var demoleringsoffiser.
Rogge hentet inn en familievenn, dr. Wolfgang Collmann som meteorologisk offiser, og Korvettenkaptein Fritz Lorenzen som administrativ offiser.
Andre ble hentet fra handelsmarinen som Kapitänleutenant Paul Kamenz som navigasjonsoffiser, og det var også andre offiserer med fra handelsflåten.
I tillegg til disse var det to leger med for å sørge for medisinsk behandling: Georg Reil og Hans-Bernhard Sprung.
Som lingvist valgte Rogge løytnant, Ph.D i kjemi, Ulrich Mohr som snakket en rekke språk.
21 offiserer, 328 mannskap og rom for 350 krigsfanger.
Historie Rogges oppdrag var å minelegge utenfor Kapp Agulhas og om mulig senke engelske skip og deres allierte skip, i fjerne Østen for å skape uro og flytte engelske ressurser fra Nord-Atlanteren til Det indiske hav og Stillehavet.
21. desember 1939 ble skipet døpt av Rogge til KMS (Kriegs Marine Schiff) «Atlantis».
11. mars 1940 seilte slagskipet, fra første verdenskrig, «Hessen» som isbryter for tre skip, Schiff 16 - «Atlantis», Schiff 21 - «Widder» med Korvettenkapitän der Reserve Hellmuth von Ruckteschell og Schiff 36 - «Orion» med Kapitän zur See Kurt Weyher, gjennom Kaiser-Wilhelm Kanal (Kiel Kanalen) fra Østersjøen til Nordsjøen.
13. mars 1940 ble satt til avseilingsdag. Men for å unngå den uheldige «fredag den 13.» som avseilingsdag, godkjente Rogge at fortøyningene ble kastet 23:55 torsdag 12. mars 1940. For å holde på hemmeligheten at de hadde seilt, fortsatte en menig seiler å plukke opp post til skipet hver dag.
Første destinasjon for skipet var«Süderpiep» bay, andre plasser kalt Jadebassenget, uansett ligger det like utenfor Wilhelmshaven. Her holdt de våpenøvelser og malte om skipet. «Atlantis» lå her og ventet på dårlig vær for å «bryte ut» av Nordsjøen. Øvelsene de holdt på de tre skipene førte til at det gikk rykter på radioen som fortalte om et stort slag i tysk farvann.
19. mars 1940 annonserte Rogge at de ikke ville returnere til Kiel.
23. mars 1940 ble skipet malt om til å ligne det norske lasteskipet MS «Knute Nelson» fra Fred Olsen rederiet. Den militær-grå fargen ble byttet ut med en grønn skrogfarge med hvitt overbygg og et karanteneflagg for å skremme vekk nysgjerrige. I tillegg rigget de ned en skorstein for å ligne mer. Rogge vurderte været til å vær for fint til å bryte ut av nordsjøen og ventet i 7 dager på dårligere vær, i mellomtiden inspiserte flere engelske rekognoseringsfly det norske skipet som lå for anker. Det kom offiserene for øre at MS «Knute Nelson» nylig hadde sunket
31. mars 1940 for selve utbruddet malte de om skipet på ny til å ligne på den russiske marinens støtteskip «Kim». De hadde bare ett sett kyrilliske bokstaver og de betød «Hold klar av propellen» men som de håpet for en gjennomsnitts engelsk mann så ut som navnet på skipet. For å gjøre kamuflasjen komplett, malte de hammer og sigd på en lasteluke og satte det ene flyet fullt synlig på dekk med russiske emblem på. Berlin var redde for å irritere russiske myndigheter og når Rogge spurte etter et russisk handelsflagg ble det bare godtatt på Wilhemstrasse under forutsetningene at det skulle overføres til skipet under ytterste hemmelighet. Flagget ble planlagt at det skulle pakkes forsiktig i en rekke gråpapir med en mengde hyssing og adresseres til «Chief of Staff, High Command, Baltic’». En admiral ville så levere det til Rogge personlig. Et sikkerhetsnivå Rogge likte svært godt – ikke av stor-politiske grunner, men av operasjonelle sikkerhetsgrunner. Men når flagget ankom var det sendt gjennom vanlig post og hadde vært åpnet og inspisert på veien. Marinens etterretning hadde ikke informert admiralen om behovet for hemmeligholdelse, og han spurte senere Rogge hvorfor han samlet på russiske flagg.
De seilte ut 1. april 1940 i stor sjø og lett regn, eskortert av to type 24 torpedobåter «Leopard» (Kptlt. Hans Trummer) og «Wolf» (Oblt. z S. Broder Peters) samt en ubåt type IXA «U-37» (KrvKpt. Werner Hartmann). Admiralitet hadde gitt den et Do.26 sjøfly til å patruljere farvannet foran den lille flåten. For å drive kamuflasjen hjem, holdt Rogge kursen mot Murmansk lengst mulig opp langs norskekysten. Været ble stadig verre og i «flaskehalsen« Shetland–Bergen var det full storm. Til sist måtte «U-37» gi opp og sakket akterover før den gikk til dypere og roligere farvann. Like etter ble to krigsskip observert direkte akter. Rogge ga full fart forover i det dårlige været, og maskinisten var bekymret for drivstoff-forbruket og om maskinen tålte de harde påkjenningene. Resten av mannskapet var redde for at skipet skulle gå i oppløsning der det slo seg gjennom bølgene. Etter en lengre forfølgelse ga krigsskipene opp og Rogge kunne senke farten til 10 knop. De to krigsskipene var en del av en flotilje på et slagskip og 16 destroyere var sendt for å minelegge norske farvann. Han fulgte kursen nordøst til han kom til seilingsleden Murmansk–Island og satte kursen for Jan Mayen hvor de tanket de opp «U-37». I følge med ubåten steamet de ut den nordligste ruten gjennom Danmarkstredet og fulgte pakkiskanten ut i Nord-Atlanteren. De måtte igjen takke farvel til «U-37» da sjøen på ny ble for dårlig for ubåten til å kunne holde følge.
8. april 1940 er «Atlantis» er i Atlanterhavet.
9. april 1940 hører Rogge på BBC-radio at Tyskland har invadert Norge og utbryter: «Vi har marsjert først», for så å tenke gjennom konsekvensene med større engelsk aktivitet i Nordsjøen og utfordringene med å returnere. Pigors, kvartermesteren på «Atlantis», utbrøt da han hørte nyheten: «Det kommer til å bli røft for oss, men et helvete for dem». Ti minutter etter nyheten om invasjonen traff en storm skipet som om den var sluppet ut av en sekk, og tempraturen falt til 17 grader minus. Det var den verste stormen Rogge opplevde i sitt lange liv til sjøs. Selv om stormen ga mange skader på eget personell, var det en velsignelse. Isen i Danmarkstredet ble blåst tilbake til iskanten, og det var nå mindre fare for å møte is og de kunne gå lenger nord enn opprinnelig planlagt og var utenfor søkeområdene til den engelske marinen. «Atlantis» passerte engelske skip så nær at de kan se kanoner på dekk, men ingen skip tok kontakt med hverandre. Det ble observert en tremaster brigg seilskip vest i Danmarkstredet som de identifiserte som skandinavisk, men Rogge hadde antagelig en forkjærlighet til seilskip og overså henne med unnskyldningen om at den lille barken ikke ville være verdt det og at den kunne avsløre «Atlantis» – og hovedoppgaven var å legge miner. Å ta ombord krigsfanger så tidlig på cruiset ville tære på forsyningene.
22. april 1940 krysser «Atlantis» ekvator, men må på grunn av faren for fiendtlige skip vente to dager med seremonien der mannskapet får møte Kong Neptun.
27. april 1940 skiftet «Atlantis» kamuflasje igjen, denne gang til det japanske passasjer-/lasteskipet «Kasii Maru» på 8 400 tonn fra Kokuai Kisen Line. I stille vann lastet Rogge drivstoff fra en side til den andre og kunne slik skifte fargen ned til vannlinjen.
30. april 1940 ankom «Atlantis» patruljeområdet mellom Cape Town og Freetown.
2. mai 1940 oppdaget en utkikk på «Atlantis» en kontakt. Mannskap kledde seg i kimonoer for å se japanske ut mens de nærmet seg kontakten som viste seg å vær passasjerskipet «Ellerman» fra Exeter som hadde våpen og mer enn 200 passasjerer. Rogge kalte av angrepet til mannskapets store skuffelse. Men han forklarte at de kunne ikke ta om bord 200 kvinner, barn og eldre. Offiserene på «Ellermann» ble mistenksomme etter å ha observert et japansk skip, og rapporterte det med full beskrivelse. Kapteinen på «Ellermann» tok også bilder av det «japanske» skipet.
3. mai 1940 kapring av DS «Scientist».
10. mai 1940 kl 20:30 starter «Atlantis» på flatt hav og med synlige frontlys på land, å legge ut type C elektriske miner 30 nautiske mil utenfor Kapp Agulhas. Siste mine ble lagt kl. 01.17. Både plasseringen og måten minene ble plassert på var på en måte som ville gi kraftige indikasjoner på at det var en ubåt som hadde lagt dem, for ytterligere å kamuflere at det hadde vært en raider i området. For å kamuflere operasjonen for fangene, latet mannskapet som om de manøvrerte for å legge bi og forsyne en ubåt. De kastet los stigen ut og sendte menn opp og ned samt ropte på en lege som de håpet den sårede radiooperatøren ville høre og rapportere til sin kaptein, alt for å forvirre britisk etterretning om fangene skulle bli frigitt før de nådde en tysk havn. De kastet ut en livbøye påmalt U-37 og så malte de over for å forsøke å skjule det. Til sist trampet og hoppet mannskapet på den, sølte olje og slet av livlinen før de kastet den over bord i håp om at den ville bli funnet på land eller av britiske skip. «Atlantis» fortsatte til Det indiske hav i 10 knops fart. Hele kamuflasjen at en ubåt hadde lagt minene ble avslørt i en propagandasending 25. mai fra det tyske propagandaministeriet da de sendte ut melding: «Den engelske marinen klarte ikke å hindre en enkelt raider å legge et minefelt i deres egen bakgård». De meldte og at «8 handelsskip hadde gått på minene og tre var meldt å være sene til ankomst». Den eneste kjente senkingen fra disse minene var med høy sannsynlighet SS «City of Lincoln» i 1946. Mannskapet ble informert om at tyske styrker rykker inn i Belgia og de lyttet til oppdateringer på radio daglig.
22. mai 1940 ble en melding fra admiral Colombo til det engelske admiralitetet snappet opp av tysk etterretning. Der advarte han om en tysk raider kamuflert som et japansk skip i Sør-Atlanteren.