Kina, offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og pr. 2023 verdens nest mest folkerike land etter India.
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag innbyggere. Landet har et landareal på og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt som nå i dag er den nest største økonomien i verden. Det regnes også som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike økonomiene i verden.
Etymologi «Zhōngguó» thumb|Midt - Rike, Kina, skrevet med forenklede kinesiske skrifttegn Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Det sentrale riket». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangtze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.
Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger: Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder. Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó». Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.
Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.
Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.
Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.
«Kina» thumb|upright|Ordet «Kina» er sannsynligvis avledet fra «Qín», dynastiet til kinas første keiser Qin Shi Huangdi. Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa.
I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.
Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.
Naturgeografi
thumb|Topografisk kart over Kina
Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Øst-Kina-havet, Formosastredet, Sør-Kina-havet, Vietnam, Laos, Myanmar, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.
Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Yangtze, Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).
Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Yangtze og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.
I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier. thumb|Mount Everest er verdens høyeste fjell, og ligger på grensen mellom Kina og Nepal. I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.
I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Myanmar.
Klima
thumb|Yangtze er Kinas hovedtransportåre for gods fra innlandet og til kysten. Samtidig har oversvømmelser i forbindelse med monsunen lenge vært et stort problem for de som bor i tilstøtende områder. Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Et av de viktigste klimatiske trekkene er monsunen. Den årlige syklusen av regntid og tørke utgjør en svært viktig del av livet til den tette befolkningen i den østlige halvdelen av landet. Selv om Kina ligger ved Stillehavet, er det fra Indiahavet fuktet kommer når monsunen starter sent på våren. Steder som knapt nok ser en dråpe vann eller et eneste snøflak i januar kan bli overskylla av vann i august. Alvorlige flommer kan berøre de store elvene, særlig Yangtze, og på 1900-tallet alene mistet hundretusenvis av mennesker livet. I september når kald nordlig vind trenger seg sørover begynner monsunen å trekke seg tilbake. thumb|Gobiørkenen i Indre Mongolia er en av verdens største ørkener. Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Enkelte områder kan få svært store temperaturforskjeller gjennom året, særlig i de indre, østlige områdene. Her har vinteren svært lave temperaturer, mens sommeren er varm og trykkende. Temperaturvariasjonen fra dag til dag er nokså liten, og årstidene er vanligvis presise hvert år. Kaldlufta fra Sibir presser seg sørover i Øst-Kina, og kan trenge inn i de sørøstlige områdene. Hongkong er en av de få kystbyene i tropene som kan få temperaturer ned mot 0 °C. Selv om det er kaldt fører den tørre luften til at det kommer lite snø. De nordøstlige områdene kan derimot få snø, og her blir snøen som regel liggende over lang tid.
Vinteren i Kina er kanskje overraskende kald for såpass lave breddegrader, men sommeren er like varm og fuktig som man kan forvente. Den mest behagelige tiden i Kina er kanskje i oktober da man har lange perioder med sol og behagelige temperaturer.
De vestlige områdene av Kina har et annet vær-regime. Her finner man Gobiørkenen på grensen mellom Kina og Mongolia ved siden av Tarimbekkenet, som tidligere rommet en enorm innsjø av brevann. Både ørkenen og bekkenet får svært høye temperaturer og tørre forhold om sommeren. Lenger nord er klimaet mer som i Sibir, med iskalde og tørre vintre og kjølige somre med enkelte regnbyger. Det store Tibetplatået er en egen meteorologisk verden, og mye av dette er uutforsket.
Flora og fauna thumb|Kjempepandaen er en bjørn som utelukkende lever i Kina. Den er totalfredet, og regnes som en nasjonalhelligdom. Det vestlige Kina domineres av gressmarker og ørkenområder, mens det østlige Kina har skog. Tidligere dekket skogen landskapet, men i moderne tider er bare en åttendedel av skogen bevart. Mesteparten av disse skogsområdene er i nordøst, men det er også noe i sør og på østsiden av det tibetanske platået. Dette området har også rododendron i dalsidene. Nord for elven Yangtze finnes løvskog som går over i nåletrær lenger nord, mens sør for Chang Jiang finnes det eviggrønn storblandet skog som går over i tropisk regnskog enda lenger sør. I utkanten av ørkenområdene i nordvest finnes det skogsterreng som går over i steppe- og ørkenkratt.
På samme måte som for plantelivet varierer også dyrelivet stort mellom de forskjellige regionene. Et av stedene med unikt dyreliv er Tibet, som har jak og takin. Skogene i Tibet og Sichuan er også det eneste stedet i verden hvor det bor rødpanda. Kjempepandaen finnes bare i Sichuan, og bor i bambusskog. Andre sjeldne arter i Kina er kjempesalamanderen vest i landet, kinesisk alligator, spadestør og den funksjonelt utdødde kinesiske elvedelfinen i Chang Jiang.
Nord og vest i Kina har dyrelivet mye til felles med resten av det sentrale og nordlige Asia, og her har man asiatisk villesel, gaselle, ulv og baktriakamel. I sørøst finner man leopard, tiger, vannbøffel, desmerkatt og aper.
Demografi
Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.