thumb|300px|Utsyn nordover ved Dumbarton Rock, den mest betydningsfulle festningen i Strathclyde fra 500-tallet og fram til 870. Festningen Alt Clut lå på høyre høyde.
Strathclyde (kumbrisk: Ystrad CludClancy, Thomes Owen (6. oktober 2015): «Ystrad Clud», Worldhistory eller Alclud «Britons – Strathclyde» , Education Scotland. Sitat: «Its capital was Al Clud; the mighty fortified rock at Dumbarton. Bede called Dumbarton ‘Altcluit’ - ‘rock of the Clyde’.») var et av britonske kongerikene i Hen Ogledd, det brytonsktalende delene av hva som i dag er sørlige Skottland og nordlige England. Dagens engelske navn Strathclyde er sammensatt av Strath = elvedal«strath (n.)», Online Etymology Dictionary + «clyde»,«Clyde», Online Etymology Dictionary i betydningen «dalen til elven Clyde». I tidlig middelalder var Strathclyde et eget kongerike som utviklet seg i tiden etter at romerne trakk seg ut av romersk Britannia på begynnelsen av 400-tallet. Det var også kjent som Alt Clut, et brytonisk betegnelse for festningen Dumbarton Castle som var hovedstaden i området. Det kan ha hatt sin opprinnelse i folket damnonene (latin: Damnonii) som er kortvarig omtalt i den antikke geografen Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike, men det er ingen historiske nedtegnelser om dem.
Språket i Strathclyde og til de britonere i de omliggende området er kjent som kumbrisk, et keltisk språk eller dialekt som var svært likt gammelwalisisk.«Cumbric: An Introduction» , The Old North Skotsk toponymiSkotsk toponymi er avledet fra de historiske språkene i Skottland. Toponymien varierer i hver region og reflekterer den språklige historien til hver del av landet. og arkeologi peker også mot norrøn eller norrøn-gælisk bosetning, om enn i mindre grad i naboområdet Galloway. Et mindre antall angelsaksiske stedsnavn peker på en begrenset bosetning av nykommere fra Northumbria fra tiden før den norrøne bosetningen. Grunnet en rekke språkendringer i området er det ikke mulig å fastslå om hvilken goidelisk bosetning som hadde skjedd før skotsk-gælisk ble introdusert i høymiddelalderen.
Etter at festningen Dumbarton Castle ble angrepet og herjet av en norrøn hær fra Dublin i 970,«The Sack of Dumbarton Rock», The Britons of Strathclyde«The Kingdom of the Britons», History of Scotland begynte navnet Strathclyde å bli brukt, kanskje en refleksjon av kongerikets senter flyttet til Govan (nå en del av Glasgow). I den samme perioden ble det også referert til som «Cumbria», og dens innbyggere «kumbriere». I løpet av middelalderen ble det erobret av kongeriket Alba, og ble en del av det nye kongeriket Skottland. Det forble et særskilt område til inn på 1100-tallet.
Dumbarton Rock
Utgangspunktet for kongeriket Strathclyde er Dumbarton Rock, en bergknaus som består av en vulkansk plugg, den gjenværende kjernen av forhistorisk vulkan. Den står opp på et sentralt sted i et flatt landskap på nordbredden av fjordarmen Firth of Clyde ved utløpet av elven Leven. Strategisk har bergknausen stor betydning og har i århundrer dominert trafikken i fjorden og voktet porten til landets indre.Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, London: Penguin, s. 35 Den er delt i to, i White Tower Crag og Beak, hvor førstnevnte er høyest, 73 m. I dag går det en trapp opp med 308 trinn til toppen hvor den eldste strukturen er et festningsanlegg fra 1300-tallet.Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, s. 39 Men stedet har vært bebodd og befestet siden jernalderen. Patrick av Irland skrev brev til kong Ceretic Guletic av Alt Clut, og Beda skrev om et befestet by kalt «Alcluith». Fra toppen har man utsikt over hele landskapet, selv Glasgow i det fjerne kan sees.
Her var Willam Wallace fengslet i kort tid etter at engelskmennene tok ham til fange, og her var Maria Stuart før hun dro videre til Frankrike. Likevel er dette et av de minst kjente historiske steder i Storbritannia, og figurerer ikke på listen over Storbritannias femti fremste steder å besøke. Likevel var dette sentrum for et britonsk kongerike før Skottland og England var blitt til.
I dette området i hva som ble Skottland kalte waliserne Yr Hen Ogledd, «Det gamle nord». Oldtidens britonere dominerte hele øya før romernes erobring og ga øya navnet Britannia. Etter romerne kom germanske folk fra nordlige Europa, som går under fellesnavnet angelsaksere, og de kalte den opphavelige befolkningen for walisere, «de fremmede» (gammelgermansk: walchaz, «fremmed»). Angelsakserne dominerte etter hvert Britannia mens britonerne holdt stand i tre regioner, Wales, Cornwall og i «gamle nord» for århundrer. Strathclyde var et av flere mindre britonske kongeriker i nord, og Strathclyde holdt lengst av dem alle i den regionen som til sist ble Skottland.Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, s. 42-43
Opprinnelse thumb|300px|Omfanget av Strathclyde oppmot naborikene Northumbria i øst, Dalriada i vest, og Piktland i nord. Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike, en seilers sjøkart, ikke en etnografisk undersøkelse,Beskrivelsen kommer fra Donnchadh Ó Corráin, gjengitt i Foster, R., red. (1992): The Oxford History of Ireland, s. 4. lister en rekke folk eller grupper av stammer, i sørlige Skottland for tiden ved den romerske invasjonen av De britiske øyer og etableringen av romersk Britannia på 100-tallet e.Kr. Foruten Damnonii nevner Klaudios også Otalini, hvis hovedstad synes å ha vært Traprain Law; i deres vest var Selgovae i Southern Uplands, og lenger vest i Galloway, også Novantae. I tillegg var det gruppe kjent som Maeatae i de romerske nedtegnelsene, antagelig i området rundt Stirling. Hovedstaden til Damnonii er antatt til å ha vært ved Carman, i nærheten av Dumbarton, rundt 8 km i innlandet fra elven Clyde.«Celtic tribes of Southern Scotland and North-East England» , Ancestral Journeys«The Damnoni» , Clan Dunlop
De romerske navnene for de britonske stammene er hovedsakelig latinske oversettelser av de keltiske originalene, som engelske forskere sjelden oversetter. Det er likevel mulig å antyde disse. Caledonii var muligens «det harde folket», Selgovae var «jegerne», og Novatae «det sterke folket». Votadini var «Fothads folk», og Damnonii er på et vis knyttet til det keltiske ordet for «dyp», og «havfolket» er således en mulig tolkning, tilsvarende med tilsvarende stammer ved kysten med likelydende navn.Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, s. 47
Selv om den nordlige grensen synes å ha vært Hadrians mur for det meste av historien til romersk Britannia, graden av romerske innflytelse nord for muren er usikker. Det eksisterte romerske festninger nord for muren, og festninger så langt nord som Cramond kan ha eksistert som en langvarig okkupasjon. Den formelle grensen var tre ganger flyttet lengre nord. To ganger var flyttet til grensen ved Den antoninske mur på omtrent den tiden da Hadrians mur ble bygget, og på nytt under keiser Septimius Severus, og ytterligere lengre nord, bortenfor elven Tay, under Agricola krigføring i nord. Skjønt hver gang ble de snart flyttet tilbake. I tillegg til disse kontaktene drev de romerske hærene straffeekspedisjoner nord for grensene. De ulike stammene reiste også sør for grensen, enten det var for å drive handel, for å drive plyndring, eller for å tjenestegjøre i den romerske hæren. Romerske handelsmenn kan også ha reist nordover, og romerske subsidier, eller bestikkelser, ble sendt til stammer og høvdinger som romerne betraktet som nyttige. Et stort antall romerske mynter fra mellom 369 og 410 har blitt funnet i Marchidun, det vil si dagens Roxburgh Castle.Hanson, W.S. (2001): «Northern England and southern Scotland: Roman Occupation»
Dumbarton Rock står kun noen km fra den vestlige enden av Den antoninske mur ved elven Clota på det sted hvor den romerske flåten lå for å kontrollere pirater og for frakte galliske hjelpetropper for å bygge muren. Deres tilstedeværelse er attestert i en inskripsjon i år 142 e.Kr. på en festning i muren: «CAMPES TRIBUSET BRITANI QP SETIUS IUSTUS PREF. COH IIII GAL VS LLM»: «Til de evige marker guddommer av Britannia, Quintus Pisentius Justus, prefekt av 4. kohort av galliske hjelpetropper dedikerte gledelig hans utferdige begeistring.»Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, s. 48 Etter at den romerske grensen i nord ble brutt av en veldig invasjon av de romerne kalte en stor conspiratio barbarica, «barbarenes sammensvergelse», hvor den romerske administrasjon brøt sammen i to år, 367-369, før orden ble gjenopprettet av Flavius Theodosius (kalt for den eldre, for å adskille ham fra hans sønn, keiser Theodosius). Han forsterket ikke bare Hadrians mur, men opprettet også en rekke bufferriker vest og nord for muren av noen av de eksisterende stammene. For året 405, noen få år før romerne oppga Britannia helt, er det et oppslag i de irske annaler om et slag utkjempet ved strath Vlutha, «slaget ved Clyde-dalen». Det er antagelig et øyeblikk hvor de britonske, post-romerske rikene i nord etablerer seg som innfødte «kongedømmer». Vår tids bruk av begreper som «konger» og «kongeriker» er forfengelige i denne konteksten; disse var ikke kronete monarker, men høvdinger av primitive krigerbander som krevde tributter fra faste bosetninger for «beskyttelse».
I romersk Britannias siste periode var det en åpenbar økning i angrepene nordfra både til lands og til havs. Disse angriperne eller piratene var i henhold til romerske kilder Picts, Scotti og de mystiske Attacotti som har en usikker opprinnelse.Opprinnelsen til Attacotti har blitt ulikt identifisert, men det stedet som de fleste akademikere favoriserer er Irland, og kan kanskje identifiseres med folket Déisi. Alternative teorier er Ytre Hebridene, eller lengre nord som Orknøyene. Disse angrepene rammet også stammene i sørlige Skottland. Den antatt endelige tilbaketrekningen til de romerske styrkene i tiden rundt 410 hadde antagelig ingen stor innvirkning for de sørlige stammene, bortsett fra at mangelen på betaling fra de som tjenestegjorde ved Hadrians mur kan ha hatt en betydelig økonomisk betydning.
Ingen historiske kilder har gitt klar informasjon om grensene til kongedømmet Strathclyde, men det har vært gjort antydninger basert på grunnlag av stedsnavn og topografi. Nær nordenden av Loch Lomond, som kan bli nådd med båt fra Clyde, ligger Clach nam Breatann, «britenes fjell», som antar har fått sitt navn som en markør for den nordlige ytterkanten av Alt Clut. Fjellkjeden Campsie Fells og markene (grenseområdet) mellom Loch Lomond og Stirling kan også ha representert en annen grense eller ytterkant. I sør strakte kongeriket seg en del distanse opp i elvedalen til Clyde, og langs kysten strakte den seg antagelig sørover mot Ayr.Alcock & Alcock, «Excavations at Alt Clut»; Koch, «The Place of Y Gododdin». Barrell, Medieval Scotland, s. 44, foreslår at Glasgows bispedømmedømme som ble etablert av kong David I av Skottland i 1128 kan ha tilsvart det samme området som det tidligere kongeriket Strathclyde.
Tidlig historisk tid Se hovedartikler, Førromersk Britannia og Hen Ogledd
Det gamle nord Selv om middelalderen tidligere ble referert til som «den mørke tidsalder» var perioden etter at romersk styre i sørlige Skottland, skjønt svakt forstått, betraktelige mindre mørk enn den romerske perioden. Arkeologer og historikere har gitt ujevne redegjørelser for perioden i de to siste århundrene. De skriftlige kildene tilgjengelig for perioden er i stor grad irske og walisiske, og svært få av disse er samtidige med perioden mellom 400 og 600.