thumb|Ektepar fra Pompeii, romersk veggmaleri, Paquius Proculus og hans hustru. Napoli. thumb|Portrett av Gnæus Domitius Corbulo, romersk general, i marmor. Roma Romersk kunst omfatter de visuelle kunster som ble skapt i antikkens Roma og i områdene underlagt Romerriket. De betydelige former for romersk kunst var arkitektur, maleri, skulptur og mosaikkbilder. I tillegg eksisterte metallarbeid, myntpreging, og smykker, elfenbensutskjæringer, glasstatuetter, keramikk og bokillustrasjoner som ble betraktet som mindre kunstformer.Toynbee, J. M. C. (Desember 1971): «Roman Art». The Classical Review 21 (3): 439–442.
Innledning Bygd på etruskisk og gresk kunst Mens det tradisjonelle synet på romerske kunstnere er at de ofte lånte fra, og kopierte, foregående greske kunstnere (mye av den greske skulpturene som er kjent i dag er i form av romerske marmorkopier), har nyere analyser og forskningsarbeid indikert at romersk kunst er en meget kreativ pastisj som støttet seg tungt på greske forbilder, men omfattet også en tidligere tradisjon av etruskisk, stedegen italisk, og selv egyptisk visuell kultur. Stilistisk eklektisisme og praktisk tilnærming er kjennetegn på det meste av romersk kunst.
Påvirkning fra etruskisk kunst var merkbar i romersk kunst og kultur allerede fra før de siste etruskiske byene ble underlagt Roma. Etruskerne hadde en egen kunstoppfatning hvor forfedrekult hadde en framtredende plass, og den etruskiske kunsten gjenga historiske personer med økende realisme uten at den fulgte grekerne inn i naturalismen. Den etruskiske kunstoppfatningen ble en viktig fundament som den tidlige romerske kunsten bygde videre på.
I løpet av 100-tallet f.Kr. ble den hellenistiske kultursfæren innlemmet i Romerriket. Innledningsvis skjedde det gjennom at romerske provinsguvernører røvet eller kjøpte opp enorme mengder gresk kunst i de erobrede områdene. Greske kunstnere kom i større skarer til Italia og den greske kunsten ble således tillempet til å utfolde seg i romersk tjeneste.
Definisjon av romersk kunst
Det har vært hevdet at romersk kunst, med unntak av romersk arkitektur, har bygd på figurativ kunst fra tidligere tider i en slik grad at den ikke har noen egen karakter. Det har alltid vært vanskelig å finne en samlende definisjon av romersk kunst som favner over hele det veldige Romerriket. Hverken geografiske, kronologiske, etniske eller stilistiske er tilfredsstillende. Romersk litteratur kan bli definert lingvistisk etter språk, selv om mesteparten ble skrevet av forfattere som ikke var etniske romere.
thumb|left|150px|Titusbuen fra år 81 e.Kr. Romersk kunst kan forsøksvis defineres som all kunst produsert på romersk territorium, men en geografisk definisjon omfavner ikke stilistisk forskjellige verker. En definisjon langs etniske retningslinjer i det multietniske Romerriket hvor Pax Romana tillot fri flyt av mennesker og kunstnere fra ulike hjørner av riket. Statuer hogd i Athen ble sendt til Roma og keiserportretter ble sendt fra Roma til rikets ytterkanter. Politisk historie gir liten grad av skillelinjer av stilistisk betydning. Markante forskjeller som grov realisme og forfinet gresk klassisisme ble praktisert på samme tid.Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Side 166
Innen romerriket ble det skapt et politisk og økonomisk rammeverk hvori den kreative aktiviteten kunne blomstre i henhold romersk smak og temperament. Materialene og teknikkene var ikke ukjente for greske kunstnere, men det var romersk patroner og romersk kunstmarked som dannet og fremmet romersk kunst. Det er likevel mulig å identifisere noen romerske elementer og romerske dyder i romersk kunst. Kanskje først og fremst i portrettene fra den sene republikanske perioden hvor eksempelvis en romersk kvinne blir portrettert med sitt overlegne uttrykk av verdighet og tyngde ved siden av sin uskjønne ektemann. De patrisisk portrett er ikke bare av eldre menn, men av forretningsmannen som en aktet eldre, selve pater familias. Figurene på relieffrisen Ara Pacis Augustæ fra 13-9 f.Kr., alteret for den augustianske fred, er tilsvarende romersk alvorstung og realistisk til tross for den komplekse allegorien som er innebygget.
På den motsatte enden av alvorsportrettene finnes triumfene over romersk seirer og makt, virkeliggjort i triumfbuen som reiser seg uten noen egentlig praktisk betydning. Den første bevarte triumfbue har sin opprinnelse hos Augustus, mens den første som er nevnt i kildene er fra andre århundre f.Kr. etter krigene mot punere (Karthago). Titusbuen fra år 81 e.Kr. er kanskje et av de beste eksempler; den er bygget i betong og dekket av marmor, og reflekterer en romersk disiplinert orden.
Den tapte gullalder right|thumb|Romersk mosaikk som forestiller en tragisk og en komisk teatermaske. Plinius den eldre, den mest betydningsfulle historiker for kunstartene i antikkens Roma, har skrevet at bortimot alle former for kunst — skulptur, landskap, portrettmaleri, selv sjangremaleri — var avansert i gresk tid, og i en del tilfeller, langt mer avansert enn i Roma. Selv om svært lite gjenstår av gresk vegg- og portrettkunst, vitner særlig gresk skulptur og vasemaleri om dette. Disse formene ble ikke overgått av romerske kunstnere i elegant formgivning eller utførelse. Som et annet eksempel på den «tapte gullalder» pekte Plinius ut Peiraikos, «hvis kunstneriske dyktighet er overgått av svært få... Han malte barbersalonger og skomakernes staller, esler, grønnsaker, og slik, og av den grunn kom til å bli kalt for «maleren av de vulgære emner»; dog er disse verker alle sammen frydfulle, og de ble solgt til høyere priser enn de største malerier fra andre kunstnere».Ebert-Schifferer, Sybille (1998): Still Life: A History, Harry N. Abrams, New York, 1998, side 15, ISBN 0-8109-4190-2
Greske forgjengere i romersk kunst var legendariske. På midten av 400-tallet f.Kr. var de mest berømte greske kunstnerne Polygnotos, bemerket for sine veggmalerier, og Apollodoros, den som oppfant chiaroscuro («lys-dunkel»-maleri). Utviklingen av realistiske teknikker er tilskrevet Zeuxis og Parrhasius, som i henhold til greske legender, en gang skal ha konkurrert i illusjonisme, og således demonstrert sine talenter og bravura, historiens tidligste beskrivelser av trompe-l'œil-maleri.Ebert-Schifferer, Sybille; side 16 Øyets «bedrag er frydefullt» skrev den greske forfatteren Philostratus den yngre på slutten av 200-tallet e.Kr. «å konfrontere objektene som ikke eksisterer som om de eksisterte...».Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Macmillan Reference Books. ISBN 0-333-37185-2. Side 150.
thumb|En detalje fra jaktscene av en tiger, romersk mosaikk fra Catania, Sicilia. I skulptur var Skopas, Praxiteles, Phidias, og Lysippos de fremste skulptører. Det synes som om romerske kunstnere hadde store mengder antikk gresk kunst å kopiere fra ettersom kunsthandel var livlig over hele Romerriket, og mye av den greske kunstarven fant sin veg inn romersk kunst gjennom bøker og undervisning. Det er kjent at antikke greske avhandlinger om kunstene eksisterte i romersk tid, men har siden gått tapt.Piper, side 252 Mange romerske kunstnere kom fra de greske koloniene og provinsene.Janson, H. W. (1986): The History of Art, Harry N. Abrams, New York, 1986, side 158, ISBN 0-8109-1094-2
Det høye antallet romerske kopier av gresk kunst er også vitnemål for den høye vurdering og aktelse som romeske kunstnere hadde for gresk kunst, og kanskje for dens sjeldne og høye kvalitet.Janson, side 158 Romerne benyttet mange metoder og kunstformer — som høye og lave relieffer, frittstående statuer, bronsestøping, vasedekorasjon, mosaikk, kamé, kunstsmykker og metallarbeid, gravskulptur, perspektivtegning, karikatur, sjangre- og portrettmaleri, landskapsmaleri, arkitektonisk skulptur, og trompe-l'œil-maleri — som alt ble utviklet eller forfinet av greske kunstnere.Piper, David (1986): The Illustrated Library of Art, Portland House, New York, 1986, sidene 248-253, ISBN 0-517-62336-6 Et unntak er den greske byste, portrett som ikke omfattet skuldrene. Den tradisjonelle byste med hode og skuldre kan ha vært en etruskisk eller tidlig romersk form.Piper, side 255
thumb|«Isaks offer», en del av relieffpanalet til sarcophagus til Junius Bassus, tidlig kristent motiv fra359 e.Kr. Vatikanmuseene, Roma. Bortimot hver eneste kunstneriske teknikk og metode som ble benyttet av renessansekunstnere 1900 år senere hadde blitt først demonstrert av antikkens greske kunstnere, med unntaket av oljemaleri og matematisk nøyaktig perspektiv.Piper, side 253 Mens greske kunstnere var meget aktet i samfunnet er derimot de fleste romerske kunstnere anonyme og betraktet som kun håndverkere. Det er ingen nedtegnelser, som i antikkens Hellas, om de store mestrene i romersk kunst, og praktisk talt ingen signerte verker. Hvor grekerne dyrket estetiske kvaliteter i høyverdig kunst og skrev omfattende om estetisk teori, var romersk kunst mer dekorativ og noe som antydet eierens rikdom og samfunnsstatus, og tilsynelatende ikke et emne for lærde og filosofer.Piper, side 254
Grunnet at romerske byer var generelt langt større enn de greske bystatene i befolkningsantall og makt var de romerske byene, spesielt antikkens Roma, langt mindre provinsiell og hadde et mer utstrakt og pluralistisk holdning. Romersk kultur tok til seg og assimilerte mange kulturer og var hovedsakelig tolerante overfor folk og deres kultur som ble erobret.Janson, side 158 Romersk kunst ble bestilt, utstilt, og eid i langt større kvantitet, og tilpasset til langt større bruk enn i gresk tid. Rike romere var mer materialistiske, de dekorerte sine vegger med kunst, sine hjem med dekorative objekter og seg selv med vakre og kostbare smykker.
Kunstsamlinger Plinius den eldre erklærte at de malerier som ble plyndret fra de greske templene på Sicilia i år 211 f.Kr. var begynnelsen på jaget etter gresk kunst for romerne. Slike malerier som først ble plassert i offentlige bygninger som trofeer på erobringer. Allerede i løpet av 100-tallet f.Kr. dukket private kunstsamlere opp. En romer skal ha betalt hele 36 000 denarii for et bilde fra 300-tallet f.Kr. En enorm sum sammenlignet med at en slave kostet 500 og fri arbeider kostet 250 i året.Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Side 153. Samlemanien etter gresk og hellenistiske mestre fra rike romere stimulerte et behov for kopier for de som ikke kunne skaffe seg originaler. Retorikeren Quintilianus foraktet kopistene som «bastarder» og Seneca den yngre pekte på at det var en forskjell mellom fortidens guddommelig inspirerte kunstnere og hans egen samtids kunstneriske kopister.Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Side 153.
thumb|Utsnitt av bysantinsk mosaikk fra 600-tallet eller senere, Saloniki.En forklaring på at samtidens romerske kunst ble mindre verdsatt framfor den tidligere opphøyde status som grekerne ga sine kunstnere kan være at holdningen til kunstnerne og deres kunst tjente andre og nye hensikter. Kunst som var dedikert til gudene i en helligdom måtte nødvendigvis ha mistet mye av sine religiøse betydning straks de ble fjernet og plassert som dekorasjon i private romerske hjem. Den nærmeste okkulte aura som omga tidligere kunstnere var noe romerske kunstnere ikke kunne håpe på å oppnå når de skapte luksusgjenstander, samleobjekter og statusobjekter for det romerske adelsskapet. Billedkunst ble således redusert, og både Cicero og Seneca anså at maleri ikke var en del av de frie kunstarter.
Tidlig kristen og bysantinsk kunst