thumb Vijayanagarariket kannada: ವಿಜಯನಗರ ಸಾಮ್ರಾಜ್ಯ, telugu: విజయనగర సామ్రాజ్యము) var et sørindisk imperium som hadde sitt maktsentrum på Deccan-platået. Det ble etablert av Harihara I og hans bror Bukka Raya I i 1336 og varte frem til 1646, men dets makt avtok etter et betydelig militærnederlag i 1565 for Deccan-sultanatene. Riket er oppkalt etter hovedstaden Vijayanagara. De imponerende ruinene etter dette rundt dagens Hampi er nå del av Verdensarven i dagens Karnataka i India. Nedtegnelsene til middelalderske europeiske reisende som Domingo Paes, Fernao Nuniz og Niccolò Da Conti og litteraturen på lokale språk gir viktig informasjon om dets historie. Arkeologiske utgravninger ved Vijayanagara har vist imperiets makt og rikdom.
Arven etter riket inkluderer mange monumenter spredt over det sørlige India, hvor det mest velkjente er gruppen ved Hampi. De tidligere byggetradisjonene i Sør-India kom sammen i stilarten Vijayanagara-arkitektur. Mennesker med ulik tro og ulike lokale språk bodde side om side, og denne blandingen inspirerte arkitektoniske fremskritt i hinduistisk tempelbygging, først i Deccan og senere i dravidisk stil som brukte lokal granitt. Sekulære kongelige strukturer viser innflytelse fra arkitekturen i nordlige deccanske sultanatet. Effektiv administrasjon og omfattende oversjøisk handel førte med seg ny teknologi som systemer for irrigasjon. Rikets beskyttere sørget for at kunst og litteratur ble ført til nye høyder i språkene kannada, telugu, tamilsk og sanskritt, mens karnatisk musikk utviklet seg til dens nåværende form. Vijayanagarariket skapte en epoke i sørindisk historie som overgikk regionalismen ved å fremme hinduisme som en forenende faktor.
Historie thumb|Elefantstallen i Vijahayanara. Det har blitt foreslått forskjellige teorier med tanke på Vijayanagararikets opprinnelse. Noen hevder at Harihara I og Bukka Raya I, grunnleggerne av riket, var teluguere som først hadde forbindelse med kongedømmet Kakatiya som tok kontroll over de nordlige delene av Hoysalariket under dets nedgang.Robert Sewell (A Forgotten Empire Vijayanagar: A Contribution to the History of India, 1901), Nilakanta Sastri (1955), N. Ventakaramanayya (The Early Muslim expansion in South India, 1942) og B. Surya Narayana Rao (History of Vijayanagar, 1993) in Kamath (2001) s. 157–160. Andre historikere foreslår at de var kannadaere og kommandanter i hæren til Hoysalariket som var stasjonert i Tungabhadra for å vokte regionen mot muslimske invasjoner fra Nord-India.Historikere som P. B. Desai (History of Vijayanagar Empire, 1936), Henry Heras (The Aravidu Dynasty of Vijayanagara, 1927), B.A. Saletore (Social and Political Life in the Vijayanagara Empire, 1930), G.S. Gai (Archaeological Survey of India), William Coelho (The Hoysala Vamsa, 1955) og Kamath (Kamath 2001, s. 157–160)Karmarkar (1947), s. 30Kulke og Rothermund (2004), s. 188Rice (1897), s. 345 Historikerne er derimot enige om at grunnleggerne fikk støtte fra og ble inspirert av Vidyaranya, en helgen ved klosteret Sringeri, til å kjempe mot den muslimske invasjonen i Sør-India.Nilakanta Sastry (1955), p216Kamath (2001), p160 Nedtegnelser av utenlandske reisende under den sene middelalderepoken kombinert med nylige utgravninger i fyrstedømmet Vijayanagara har avdekket mye informasjon om rikets historie, befestninger, vitenskapelige utvikling og arkitektoniske innovasjoner.De portugisiske reisende Barbosa, Barradas og italienske Varthema og Caesar Fredericci i 1567, persiske Abdur Razzak i 1440, Barani, Isamy, Tabataba, Nizamuddin Bakshi, Ferishta og Shirazi og verker på lokale språk fra det 14. til det 16. århundre. (Kamath 2001, s. 157–158)Fritz & Michell (2001) s. 1–11
Før Vijayanagarariket vokste frem på begynnelsen av det 14. århundret, hadde hindukongedømmene i Deccan, Seuna Yavadas av Devagirij, Kakatiya-dynastiet i Warangal, Kongedømmet Pandya i Madurai og det lille kongedømmet Kampili gjentatte ganger blitt invadert av muslimene fra nord. Innen 1336 hadde de alle blitt beseiret av Alla-ud-din Khilji og Muhammad bin Tughluq, sultaner av Delhi. Hoysalariket var det eneste hinduistiske kongedømmet igjen i veien til den muslimske invasjonen.Nilakanta Sastri (1955), s. 216 Etter at Veera Ballala III av Hoysala døde i et slag mot sultanen av Madurai i 1343, slo Hoysalariket seg sammen med det voksende Vijayanagarariket.
I de to første tiårene etter grunnleggelsen av riket, fikk Harihara I kontroll over det meste av området sør for Tungabhadra-elva og fikk tittelen Purvapaschima Samudradhishavara («herre over de østlige og vestlige sjøer»). Bukka Raya I, etterfølger av Harihara I, beseiret innen 1374 høvdingdømmet Arkot, Reddy-dynastiet i Kondavidu, sultanen av Madurai og fikk kontroll over Goa i vest og doaben i Tungabhadra-Krishna-elva.Kamath (2001), s. 162Nilakanta Sastri (1955), s. 317 Øya Lanka betalte skatt, og ambassadører ble utvekslet med Ming-dynastiet i Kina.Indikert av nedtegnelser i Ming-dynastiet (Kamath 2001, s. 162)Nilakanta Sastri (1955), s. 241 Den opprinnelige hovedstaden var i fyrstedømmet Anegondi på den nordlige breddeb av Tungabhadra i dagens Karnataka. Den ble senere flytter til Vijayanagara i nærheten på den sørlige bredden under styret til Bukka Raya I.
Harihara II, den andre sønnen til Bukka Raya I, konsoliderte ytterligere kongedømmet bortenfor elva Krishna og førte hele det sørlige India under sitt styre.Suksessen skyldtes antagelig den fredelige naturen til Muhammad II Bahmani, ifølge Nilakanta Sastri (1955), s. 242 Den neste herskeren, Deva Raya I, lyktes mot Gajapatis i Orissa og satte i gang viktige befestninger og irrigasjon.Fra notatene til portugisiske Nuniz. Robert Sewell bemerker at en stor demning ble bygget over Tungabhadra og en akvedukt som var 24 km lang ble skåret ut i stein (Nilakanta Sastri 1955, s. 243). Deva Raya II (kalt Gajabetekara)Også transkribert som Gajaventekara, en metafor for «stor jeger av sine fiender» eller «jeger av elefanter» (Kamath 2001, p163). inntok tronen i 1424 og var muligens den dyktigste i sangama-dynastiets herskere.Nilakanta Sastri (1955), s. 244 Han stanset opprørske fødalherrer i tillegg til Zamorin av Calicut og Quilon i sør. Han invaderte øya Lanka og ble overherre for konge i Burma ved Pegu og Tanasserim.Fra notatene til den persiske Abdur Razzak. Nuniz bekrefter at kongene i Burma betalte skatt til Vijayanagarariket (Nilakanta Sastri 1955, s. 245)Kamath (2001), s. 164Fra notatene til Abdur Razzak om Vijayanagara: en by som denne hadde ikke blitt sett av øyets pupill eller ikke blitt hørt av et øre om noe lignende i verden (Hampi, A Travel Guide 2003, s. 11) Riket opplevde nedgang sent i det 15. århundre frem til alvorlige forsøk i 1485 fra kommandanten Saluva Narasimha Deva Raya og i 1491 av generalen Tuluva Narasa Nayaka på å rekonsolidere riket. Etter nesten to tiår med konflikter med lokale høvdinger, kom riket til slutt under styret til Krishnadevaraya, sønnen til Tuluva Narasa Nayaka.Nilakanta Sastri (1955), s. 250
I de følgende tiårene dominerte Vijayanagarariket hele det sørlige India og bekjempet invasjoner fra fem etablerte Deccan-sultanater.Nilakanta Sastri (1955), s. 239Kamath (2001), s. 159 Riket nådde sin topp under styret til Krishnadevaraya da Vijayanagarahærene seiret kontinuerlig.Fra notatene til den portugisiske reisende Domingo Paes om Krishnadevaraya: En konge som var perfekt i alle ting (Hampi, A Travel Guide 2003, s. 31) Riket annekterte områder som tidligere var under sultanatene og territoriene i det østlige Deccan, inkludert Kalinga, mens de samtidig opprettholdt kontroll over alle sine undersåtter i sør.Notatene til portugiseren Barbosa i Krishnadevarayas tid bekrefter en svært rik og velutrustet by i Vijayanagara(Kamath 2001, s. 186) Mange viktige monumenter ble enten fullført eller satt i gang under Krishnadevaraya.De fleste monumenter, inkludert den kongelige plattform (Mahanavami Dibba), ble faktisk bygget over en periode på flere tiår. (Dallapiccola 2001, s. 66)
Krishnadevaraya ble fulgt av Achyuta Raya i 1530 og i 1542 av Sadashiva Raya, mens den reelle makten lå hos Aliya Rama Raya, svigersønnen til Krishnadevaraya, hvis forhold med Deccan-sultanene som allierte seg mot ham har blitt debatert.Dr. P. B. Desai hevder at Rama Rayas involvering ofte var på insistering fra en av de andre sultanene (Kamath 2001, s. 172). thumb|right|Virupaksha-tempelet, Hampi Aliya Rama Rayan ble i 1565 tatt til fange og drept i slaget ved Talikota mot en allianse av Deccan-sultanatene etter en tilsynelatende enkel seier for Vijayanagaras hærer, noe som skapte kaos og forvirring i rekkene som så ble nesten fullstendig omringet. Sultanatets hærer plyndret senere Hampi og reduserte den til ruiner slik den fortsatt er. Den ble aldri tatt tilbake. Tirumala Raya, den eneste overlevende kommandanten, forlot Vijayanagara og dro til Penukonda med store skatter på ryggen til 550 elefanter.Noen forskere sier at krigen faktisk ble utkjemper mellom Rakkasagi og Tangadigi i dagens Bijapur nær Talikota, og at slaget også kalles «slaget ved Rakkasa-Tangandi». Shervani hevdet at det faktiske slagstedet var Bannihatti (Kamath 2001, s. 170)
Imperiet gikk inn i en sakte nedgang regionalt, selv om handelen med portugiserne fortsatte, og britene fikk et landområde for å etablere Madras.Teluguverket Vasucharitamu henviser til Aravidukongen Tirumala Raya (1570) som gjenoppliver av Karnatariket. (Ramesh 2006)Nilakanta Sastri (1955), s. 268 Tirumala Deva Raya ble etterfulgt av sin sønn Sriranga I og senere fulgt av Venkata II som gjorde Chandragiri til sin hovedstad, slo tilbake invasjonen til sultanatet Bahmani og reddet Penukonda fra å bli erobret.Kamath (2001), s. 174 Hans etterfølger, Ramadeva, tok makten og hersket til 1632. Venkata III ble konge da Ramadeva døde og hersket i rundt ti år, da Vellore ble hovedstad. Riket ble til slutt erobret av sultanatene Bijapur og Golkonda. De største føydalstatene til Vijayanagar, Mysore, Keladi Nayaka, nayakene i Madurai, nayakene i Tanjore, Nayakas av Chitradurga og kongedømmet Nayak i Gingee, erklærte seg uavhengige og fortsatte å ha en betydelig påvirkning på historien i det sørlige India i de kommende århundrene. Disse Nayaka-rikene varte til det 18. århundret mens kongedømmet Mysore forble en fyrstestat til den indiske uavhengighetserklæringen i 1947, selv om de kom under Britisk India i 1799 etter at Tipu Sultan døde.Kamath (2001), s. 220, s. 226, s. 234
Styret thumb|Den naturlige festningen ved Vijayanagara thumb|right|De kongelige insignier: Villsvinet, solen, månen og dolken. Herskerne i Vijayanagarariket videreførte de velfungerende administrative metodene som ble utviklet av deres forgjengere, kongedømmene Hoysala, Kakatiya og Pandya, brukt til å styre deres territorier og forandret kun der det var nødvendig.«A war administration», (K.M. Panikkar i Kamath 2001, s. 174) Kongen var øverste leder hjulpet av et kabinett med ministre (Pradhana) ledet av statsministeren (Mahapradhana). Andre viktige titler nedtegnet i inskripsjoner var utenriksminister (Karyakartha eller Rayaswami) og de imperielle offiserene (Adhikari). Alle viktige ministre og offiserer måtte ha militær trening.Fra notatene til perseren Abdur Razzak og forskning av B.A. Saletore (Kamath 2001, s. 175) Et sekretariat nær kongens slott hadde skribenter og offiserer som vedlikeholdt nedtegnelser som var gjort offisielle ved å bruke vokssegl trykket med kongens ring.Fra notatene til Nuniz (Kamath 2001, s. 175) På lavere administrative nivå styrte føydale landherrer (Goudas) bokførere (Karanikas eller Karnam) og vakter (Kavalu). Palassets administrasjon var delt inn i 72 departementer (Niyogas). Hvert av disse hadde flere kvinnelige tjenere som var valgt ut for sin ungdom og skjønnhet. Disse var opplært til å ta seg av mindre administrative saker og å tjene adelsmenn som kurtisaner eller konkubiner. Noen av disse var importert eller tatt i slag.Nilakanta Sastri (1955), s. 286