miniatyr|Gudbrandsdalen sett nordover fra Tretten i Øyer Gudbrandsdalen er et av de store dalførene på Østlandet, mellom Valdres i vest og Østerdalen i øst. Dalen strekker seg 220 km fra Lillehammer ved Mjøsa, 124 moh. og opp til Lesjaskogsvatnet, 612 moh. Gudbrandsdalslågen renner gjennom hele dalen. Distriktet omfatter hoveddalen og sidedaler med Lågens bielver.Aschehoug og Gyldendals lille norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1998. Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nær Dalsnibba om lag 6 km i luftlinje fra Geirangerfjorden. Naturressurser og sentral beliggenhet har dannet grunnlag for gammel og relativ tett bosetning med tradisjonsrik kultur. Dialekten er østnorsk og grensen mellom dialekten sør og nord i dalen går gjennom Fron. Nord for Fron har dialektene et svært tradisjonelt preg blant annet er dativ bevart. Dialektene nord i dalen har noen fellestrekk med vestnorsk.
Hele Gudbrandsdalen ligger innenfor Innlandet fylkes grenser (tidligere Oppland fylke). Historisk har noen av de viktigste veiene mellom landsdelen gått gjennom dalen. Veien gjennom Østerdalen nord for Elverum var lettere å ferdes, men lange øde skogstrekninger gjorde den mer ugjestmild. I moderne tid er dalen vertskap for europavei 6 (blant annet med forgreningene riksvei 15 og europavei 136) og Dovrebanen (med forgreningen Raumabanen). Dalen ligger sentralt i Sør-Norge og forbinder lavlandet ved Mjøsa med høyfjellet, Vestlandet og Trøndelag.
Gudbrandsdalen har flere lange sidedaler særlig vest for hoveddalen med Ottadalen (100 km lang) som den dominerende. Medregnet Ottadalen og Gausdal betraktet som ett distrikt består av tolv kommuner med til sammen innbyggere (1. januar 2021) og et samlet areal på . Lillehammer er befolkningstyngdepunktet i distriktet.
Navn
Navnet skriver seg trolig fra en Gudbrand i en mektig herseslekt på Hundorp. Hos Snorre Sturlason fortelles det om en Dale-Gudbrand som var motstander av Eirik Blodøks. Trolig har navnet Gudbrand vært vanlig i slekta på Hundorp og disse har trolig gitt navn til dalen. Hundorp var trolig det sentrale tingstedet i dalen og der finnes det gamle gravhauger. Ifølge Snorre ble dalen også omtalt som «i Dalom» med henvisning til de mange dalene som hele distriktet består av.
Gausdal har navn etter elven Gausa, der Vestre Gausdal i middelalderen ble kalt Jadradal etter elven Jøra. Fåberg eller Fagaberg er trolig et gammelt gårdsnavn. Øyer ble i middelalderen kalt Øye eller Øya som betyr flate ved vann. Tretten er et meget gammelt navn der sisteledet opprinnelig var -vin. Ringebu eller Hringabu har ukjent betydning. Fron betyr trolig frodig eller fruktbar jord. Kvam er dalsøkk omgitt av høydedrag. Sel betyr vann som renner stille. Lom er dativ av Loar og betyr slette ved vann. Da Skjåk lå under Lom ble det kalt Nordherad. Lesja har ukjent betydning.
På romani kalles dalen Gula.
Geografi Gudbrandsdalen strekker seg fra Mjøsa til Dovrefjell som skiller Trøndelag fra Østlandet. Mot øst skilles Gudbrandsdalen fra nabodalene av Rondane og sør for Rondane lavere fjell og åser; lengst i nordvest skiller Jotunheimen Gudbrandsdalen og dens sidedaler fra Vestlandet; lavere fjell og åser skiller Gudbrandsdalen fra Valdres’ dalfører. Fjellene rundt Gudbrandsdalen er Norges høyeste og omfatter isbreer og vidder med villrein. Gudbrandsdalen ble i eldre tider omtalt i flertall (Dalir) på grunn av det omfattende nettet av sidedaler og tilknyttede fjellbygder. Nord-Gudbrandsdalen omfatter Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå og Sel; Sør-Gudbrandsdalen omfatter Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Regnet fra Lesjaskogsvatnets avløp til Lågen og utløpet i Mjøsa er dalen 200 km lang, regnet fra grensen til Romsdal er dalen 220 km.
Bosettingene og gårdene er nede i dalene og langs dalsidene, samtidig brukte folket fjellet og viddene til beite, sanking av vinterfor og jakt. Bygdene i Gudbrandsdalen har et omfattende nettverk av setrer i skogen og i fjellet over dalene. I den sørlige delen av dalen er jorden og klima fruktbart. På solsiden, oppe i lia i dalsiden, var den eldste og viktigste bebyggelsen, der var terrenget tørrere. Gårdene og mye av åkerjorden ligger på sidemorener med næringsrike jordarter. De gode mulighetene for fjellbeite førte til en velutviklet seterdrift der ost var et viktig produkt. Mange av setrene i fjelldalene og på viddene har adkomst med bilvei. Gudbrandsdalen har etter norske forhold store gårdsbruk. Blant annet har tørrlegging av Selsmyrene (rundt 1930) og av Lesjavatna (1800-tallet) gitt store åkerflater. Gudbrandsdalen med sidedaler har et samlet areal på , hvorav det meste er fjell, skog, myrer og innsjøer.
Gudbrandsdalen har særlig på vestsiden mange og til dels store sidedaler: Gausdal strekker seg knapt 50 km fra Fåberg til Svatsum, Ottadalen er 100 km lang mellom Otta og Pollfoss. Kvikne-Skåbu er mindre fjelldal på rundt 30 km lengde vest for Vinstra og Heidal er en skogkledd knapt 40 km lang dal.
Hoveddalføret og de store sidedaler er i hovedsak en U-daler, mens flere sidedaler som Visdalen er V-daler. Espedal, Vestre Gausdal og Saksumdal går nesten parallelt med hoveddalføret. Landskapet er preget av erosjon av elver og isbreer der isbreer trolig har viktigst. Dalbunnene er ofte vide og dels flate, mens liene er bratte. Dalformene og det omkringliggende fjellet er preget berggrunnen. Nord for Ottadalen er dominert av gneis og har topper opp til 1900 meter og vidder på rundt 1000 meter mellom dalene. Nord i dalen vokser furuskog på tykke sandlag avsatt i en bredemmet innsjø mot slutten av siste istid. De høyeste fjellene er Jotunheimen i vest og i Rondane øst for hoveddalen med topper over 2000 meter. Rondane er for en stor del hard sandstein (lys sparagmitt), mens Jotunheimen er preget av eruptive bergarter. Mellom Sel og Dovre har Lågen skåret dypt juv i berget.
Elver og vannskiller
På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Lågen/Glomma (som flyter sammen ved Nes på Romerike) og i Drammenselva. Vannskillet i sør går mellom Mjøsa og Randsfjorden; lengre nord vannskillet ved Langsua, Bitihorn og Eidsbugarden slik at Bygdin og Vinstre drenerer til Lågen. Nord for Bygdin går vannskillet gjennom Jotunheimen (med blant annet Høgvagltindane og Storebjørn), Sognefjellet, Strynefjellet, Dalsnibba og gjennom Tafjordfjella/Reinheimen langs grense mot Fjord og Rauma kommuner. Glommavassdraget med Lågen og sideelver er landets største nedbørsfelt.https://atlas.nve.no/ 25. juni 2023.Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Besøkt 2013-05-23
De relativt bratte elvene på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring. Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet. Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nær Dalsnibba om lag 6 km i luftlinje fra Geirangerfjorden.
Metaller og mineraler På 1600-tallet ble bergverk vanlig i Norge, tidligere hadde jern for det meste blitt utvunnet av myrer som myrmalm. I Sel ble det i 1624 etablert et kobberverk ved Ula. Kobberverket i Svatsum ble drevet fra 1650 til 1687. Lesja jernverk kom i gang i 1659 og var det viktigste bergverket i dalen på den tiden. I Vågå har det fra gammelt blitt brutt kvernstein og brynestein, og kleberstein fra nord i dalen har fra førhistorisk blitt brukt til blant annet gryter og i nyere tid også til kakkelovner. Fra 1846 til 1857 pågikk, i regi av et britisk selskap, utvinning av nikkel i Espedalen og på det meste bodde over 500 personer ved verket der dannet seg en landsby. Det var smelteovn ved verket og i skogene rundt pågikk kullbrenning og frakt av kull til smelteovnen. Malmen i Espedalen viste seg å være av dårlige kvalitet og driften ulønnsom blant annet på grunn av transportkostnadene.
Klima Nordlige Gudbrandsdalen og Ottadalen er blant de mest nedbørsfattige i Norge og hele dalen har et kontinentalt klima. De øvre delene ligger i regnskyggen av de høyeste fjellene i Sør-Norge og i Ottadalen har til dels under 300 mm nedbør årlig. Om sommeren kan det i lange perioder være så tørt at åkerbruk ikke er mulig uten kunstig vanning. Gårdbrukerne utviklet tidlig ordninger for å føre vann lange veier via grøfter og trerenner til åkrene. Skjåk har minst nedbør i Norge med årsgjennomsnitt på 278 mm. Det er lite nedbør om vinteren og det er ofte tynt snødekke i Nord-Gudbrandsdalen.
Mest klarvær og varme er det sør i dalen, omkring Lillehammer. I januar ligger middeltemperaturen på -9 til -10°C med relativt små forskjeller. I juli ligger Lillehammer og Vinstra på vel 15°C i middeltemperatur, mens Lesja og Elveseter ligger et 2-3 grader lavere. Gjennomsnittlig maksimumstemperatur i juli er nær 5°C høyere på Vinstra enn på Elveseter. Beliggenheten mellom fjell gir god sommervarme, men lite nedbør. Lillehammer får vel 600 millimeter nedbør årlig, mot 370 mm på Dombås og Vinstra hvor det normalt er svært lite nedbør ettervinter og vår. Tordenvær er vanligst sør i dalen og stort sett juni-august. Flommer i Lågen kan skyldes nedbør i fjellet og særlig flommer i juni-juli skyldes ofte snøsmelting i høyfjellet. Vårflommen er som regel to uker senere i Gudbrandsdalen enn i Østerdalen.
Vegetasjon I regnskyggen nord i dalen er det relativt stor fordampning slik at jordsmonnet tildels er saltbittert. I de tørreste områdene i Lom, Vågå, Sel og Dovre er det gjort spesielle funn av sjeldne lavarter som vokser på tørr, saltbitter jord og noen av disse finnes ikke andre steder i Skandinavia. I store deler av Norge danner fjellbjørken skoggrensen, mens i Gudbrandsdalens kontintentale klima er bjørkebeltet smalt eller mangler helt. Nord i dalen er det furu som markerer skoggrensen. Varmekjære løvtrær finnes det lite av i Gudbrandsdalen. Sommereik og ask vokser nord til Ringsaker. Lind vokser nord til Ringebu, hassel finnes opp til Sør-Fron og alm nord til Sandbu. Hengebjørk trives i de tørre og varme sørvendte bakkene i dalen. Bergmynte og bakkemynte er eksempel på varmekjære arter som tåler vinterkulde og tørke og finnes nord til Lom. Malurt vokser på tørre flater i Vågå. Den svært giftige selsnepen har fått navn av Selsmyrene (mellom Nord-Sel og Selsverket) der den tidligere vokste i store mengder.
Dyreliv Liene med stor skog har tilhold av elg og hjort, mens de omkringliggende fjellviddene har reinsdyr særlig i Rondane, ved Snøhetta og omkring Ottadalen. Fokstumyra naturreservat ble fredet i 1923 og det anslås at rundt 60 fuglearter hekker der. På Dovrefjell ble det satt ut moskus etter andre verdenskrig. Hjort og rådyr har innvandret i nyere tid (1900-tallet).
Fjellområder rundt Gudbrandsdalen mini|Rondane avgrenser Gudbrandsdalen mot øst/nordøst Jotunheimen Rondane Dovrefjell Huldreheimen Reinheimen
Kommuner Gudbrandsdalen omfatter 12 kommuner: mini|Bygda Dovre i Nord-Gudbrandsdalen