miniatyr|Estlandssvenske kvinner på Runö i 1937. Runöboerne hadde folkedrakter til både høytids- og hverdagsbruk.
Estlandssvensker er en etnisk gruppe som historisk har bodd langs Estlands nord- og vestkyst mot Østersjøen. De har snakket estlandssvenske dialekter. Estlandssvenskene har mest levd som bønder, fiskere og selfangere.
Den svenske bosettingen i Estland kan iallfall føres tilbake til 1200-tallet. Det svenske bosetningsområdet har blitt kalt «Aiboland», etter estlandssvenskenes navn på seg selv, aibofolke, «øy(bo)folket». Esterne har kalt dem rannarootslased, «kystsvensker».
De fleste av de 9– estlandssvenskene flyktet til Sverige i 1944 for å unnslippe sovjetisk okkupasjon, der de risikerte deportasjon til Sibir og tvangsmobilisering til Den røde armé. Noen vendte tilbake etter at Estland gjenvant sin uavhengighet i 1991.
Estlandssvenske etterkommere som bor i Estland har stort sett estisk som morsmål. De fleste svensktalende i Estland har sin slekt i Sverige og ingen forbindelse med den gamle kystkulturen.
Estlandssvenskene har, som esterne, vært lutheranere.
Bosetting og næringsgrunnlag
Ormsö og Nuckö, som senere har blitt landfast, antas ofte å være de eldste svenskebygdene i Estland. Den eldre bosettingshistorien er vanskelig å få grep om på grunn av stor landheving og erosjon. Nøyaktig når de første nybyggerne kom, eller hvor de kom fra, er uvisst. Dialekter og stedsnavn vitner om forbindelser til både Sverige og svenskebygdene i Finland. Noen arkeologer mener, med støtte i funn av jernalderbosteder ved Enby på Nuckö, at den svenske bosettingen kan være eldre enn mange har trodd.
Historikere har ofte antatt at den svenske bosettingen skjedde på 1200-tallet, som følge av at Estland og Latvia ble kristnet og underlagt De tyske riddernes ordensstat. Kirkemakten kan ha vurdert svenskene som egnede leilendinger og kanskje som østersjøfiskere, som kunne forsyne det nykristnede landet med fisk under fasten. Det eldste skriftlige belegget for svensk bosetting finnes fra byretten i Hapsal fra 1294, da det fantes bofaste svensker i Hapsal og ellers i Ösel-Wiek bispedømme.
miniatyr|upright|De fem bøndene fra Ormsö som klaget til svenskekongen i 1861. Fotografi i Mandelgrenska samlingen ved Folklivsarkivet ved Lunds universitet.
Estlandssvenskene ser ut til å ha blitt behandlet som frie bønder under svensk rett, mens resten av Estland var et føydalsamfunn med en baltisk-tysk landadel. Estlandssvenskenes hevdvunne rettigheter ble stadfestet i flere kongelige brev. Rettighetene var knyttet til bosted, ikke etnisitet, noe som gjorde at bosettingsmønsteret ble stabilt. Etter reformasjonen ble kirkegods inndratt av kronen, og krongods ble solgt videre til adelen. Estlandssvenskene opplevde i praksis å bli underkastet godseierne.
På 1400-tallet slo mange svenske håndverkere, torghandlere og fiskere seg ned i Reval (Tallinn) og i forstaden Fiskaremajan. Den svenske bosettingen i Reval hadde, som følge av migrasjon, assimilasjon, krig og epidemier, ikke samme kontinuitet som i Aiboland.
Fra 1500- til 1700-tallet var Estland en del av det svenske riket. På det meste var det rundt estlandssvensker. Etter den store nordiske krig måtte Sverige avstå Estland til Russland. I 1781 ble – estlandssvensker drevet fra gårdene sine på Dagö og til russernes nye besittelser i det sørlige Ukraina, hvor de grunnla Gammalsvenskby.
Estlandssvenskene ble først ikke omfattet av den russiske tsarens jordreformer, men ble tilkjent de samme rettighetene som estiske bønder i 1856. De opplevde imidlertid at godseiere ikke respekterte deres fritak for arbeidsplikt. I 1861 reiste fem bønder fra Ormsö til Stockholm for å appellere til svenskekongen om å tale deres sak overfor tsaren. Saken bidrog til å vekke svenskenes interesse for det estlandssvenske samfunnet.
I de bygdene der store jordegods ble stykket ut og solgt til bøndene, skjedde det ofte en stor tilflytting av estere. Både svensk og estisk var omgangsspråk, og det var mange blandingsekteskap. Noen estlandssvenske familier kunne se seg tjent med å la seg assimilere. Først på 1900-tallet anslo den svenske språkforskeren Gideon Danell at det fantes 6 400 estlandssvensker.
Livet i svenskebygdene miniatyr|upright|En eldre kvinne, Anna Engblom, ved en uthusdør på Korsbackan på Lilla Rågö i 1932. Estlandssvenskenes byggeskikk ble dokumentert.
Estlandssvenskene er omtalt i topografisk litteratur om Estland fra opplysningstiden. Den første inngående studien ble utgitt i 1855 av Karl Friedrich Wilhelm Russwurm, skoleinspektør i Hapsal: Eibofolke oder die Schweden an den Küsten Ehstlands und auf Runö. Det ble begynnelsen på en «gjenoppdagelse» av estlandssvenskene blant svenske språk- og kulturforskere, som lot seg begeistre av deres «genuine svenskhet». Det estlandssvenske samfunnet ble ofte fremstilt som anakronistisk og statisk.
Estlandssvenskene hadde et levesett knyttet til sjøen og bodde langs viktige farleder. De ble kjent som dyktige båtbyggere. Den vanligste konstruksjonsteknikken var klinkbygging. Det er kjent at estlandssvensker seilte til Sverige og Finland i små, åpne, enmastede båter. I de grunne kystfarvannene bruktes en flatbunnet båttype. Råseil var alminnelig brukt på fiskebåter frem til 1900-tallet. Da båttrafikken økte på 1800-tallet, bygde de større, tomastede halvdekkere med spriseil og senere gaffelseil.
Bygdene i Vest-Estland var uregulerte husklynger. Estlandssvenskene hadde våningshus og alle uthus adskilt, mens estiske bønder, også i bygder med blandet befolkning, bygde sammen våningshus og korntørke. Jordsmonnet ved østersjøkysten var skrint og best egnet til slåttemarker og beite, mest til storfe, sau og geit. Skogen og utmarksbeitene ble brukt som allmenninger.
Kostholdet var mest basert på røkt eller tørket fisk og kjøtt, brød og grøt. De var også kjent for sine oster av sau- og geitemelk. Det ble brygget øl til jul (midtvinter) og midtsommer.
De store bygdene hadde sine egne folkedrakter. Estlandssvenske kvinner holdt i hevd sine egne håndarbeidsteknikker. Særlig deres kniplede blonder, laget av fin lintråd, har vakt forskernes interesse.
Det isolerte og tradisjonsbundne levesettet på Runö skilte seg ut fra andre bygder. Runöboerne bodde i langhus og fungerte som ett stort arbeidsfellesskap, regulert etter gammel sed og skikk. Ved inngangen til 1900-tallet ble folkedrakter fortsatt brukt som hverdagsplagg. Mannsdrakten hadde et svensk 1600-tallssnitt med lang vest og vide kortbukser. Kvinnedrakten var spesielt fargerik og dekorert, og til høytidsbruk bar de en høy kyse som skjulte håret. Skoene var laget av selskinn.
Den estlandssvenske kulturbevegelsen miniatyr|upright|Hans Rönnkvist på Ormsö med en tagelharpe i 1903. Eldre instrumenter som tagelharpe, siter, kantele og munnharpe var, sammen med sekkepipe og fiolin, mye brukt i estlandssvensk folkemusikk, som ellers var rik på viser og folketoner.
Mot slutten av 1800-tallet ble Estland forsøkt russifisert, blant annet med russisk som undervisningsspråk i folkeskolen og påtrykk om å konvertere til den ortodokse statskirken. Ormsö var den eneste delen av Aiboland der et større antall, rundt 500, ble ortodokse før de fleste vendte tilbake til den lutherske kirken igjen. Evangeliska fosterlandsstiftelsen i Sverige sendte lutherske misjonærer til Aiboland. Med svensk og finlandssvensk hjelp ble det etablert foreninger og samlingspunkter for sang, musikk, litteratur og folkeopplysning.
Vekkelseskristendom fikk stort gjennomslag i svenskebygdene, særlig på Ormsö og Nuckö. Vekkelsene skapte grobunn for bedehuskultur og frikirkelige bevegelser, og de kom tidvis i et motsetningsforhold til Aibolands gamle folkekultur.
Estlandssvenskene bodde spredt og hadde levd nokså avsondret fra Sverige, og deres identitet var først og fremst knyttet til de øyene de bodde på, som dagöbor, rågöbor, runöbor med videre. Da de dannet en estlandssvensk identitet, skapte de også nærmest mytiske forestillinger om Sverige. Den estiske etnologen Ott Kurs skriver at estlandssvenskene «hadde en meget sterk lojalitet til det estiske fedrelandet og samtidig en nesten svermerisk kjærlighet til det åndelige moderlandet Sverige».
I 1918 erklærte Estland seg som en uavhengig republikk. Esterne oppfattet estlandssvenskene, i motsetning til de baltiske tyskerne, som en ufarlig og sympatisk minoritet. Estlandssvenskene bidrog på sin måte til at Estland gikk langt i å beskytte alle språkminoriteters rettigheter. Minoritetsrettigheter stod også på dagsordenen i Folkeforbundet. Det ble etablert svenskspråklige skoler på flere nivåer. Estlandssvenskenes viktigste organisasjons- og statsmann var Hans Pöhl. Kulturorganisasjonen Svenska Odlingens Vänner, ledet av Pöhl, fikk også en politisk avlegger med Svenska Folkförbundet.
I 1930-årene var Estlands uavhengighet truet av Sovjetunionen, og Estlands regjering gikk i en mer autoritær og nasjonalistisk retning. Estlandssvensker opplevde et sterkere assimileringspress. Skiftet i minoritetspolitikken, frykten for storkrig og tett kontakt med Sverige førte, ifølge kulturgeograf Göran Hoppe, til en «oppbruddsstemning» i svenskebygdene.
Den store flukten miniatyr|En båt overfylt med estlandssvenske flyktninger til Sverige.
Flere hundre estlandssvensker ble tvunget bort fra bostedene sine i 1940, da Sovjetunionen okkuperte Estland og påbegynte militære anlegg i flere svenskebygder, blant annet på Rågöarna. 110 rågösvensker fikk utreisevisum mens estiske myndigheter ennå hadde noe handlefrihet. Andre klarte å unngå den sovjetiske kystvakten og rømme i fiskebåter.
Kommunistene prøvde å vinne estlandssvenskene for sin sak, men det å leve i et avkristnet samfunn uten kontakt med Sverige, var utålelig for dem. I 1940 og 1941 ble minst 76 estlandssvensker fengslet eller deportert, hvorav 50 ble henrettet eller døde i fangenskap. Blant de som døde i sovjetiske fengsler og Gulag-leire, var estlandssvenske ledere som Mathias Westerblom og Nikolaus Blees. 437 ble tvangsutskrevet til Den røde armé. De fleste ble ikke sendt til fronten, men til sovjetiske arbeidsleire. 246 døde eller forsvant.
Svenske myndigheter prøvde diskret å få i stand en avtale med Sovjetunionen om å la alle estlandssvensker utvandre til Sverige, slik mange estlandssvensker også hadde forventet etter de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger, men nådde ikke frem.
I 1941 ble Sovjetunionen invadert av Tyskland, og Estland ble raskt okkupert av tyskerne. Tyskerne så på svenskebygdene som en høyverdig kultur og en rekrutteringskilde for Waffen-SS, og rundt 50 estlandssvensker meldte seg til tjeneste på østfronten. Lokale tyske representanter hadde, med sin raseideologi, større forståelse for Sveriges ønske om å ta imot estlandssvenskene. Før tyskerne trakk seg ut av Estland i 1944, fikk estlandssvensker tillatelse til å utvandre til Sverige. Andre tok seg over på egenhånd, i likhet med mange tusen etniske estere. Et ukjent antall flyktningebåter forulykket på Østersjøen. Over estlandssvensker kom seg til Sverige.
Estlandssvensker under og etter sovjetisk okkupasjon Mange av de estlandssvenskene som ble igjen, var unge menn som var mobilisert til Den røde armé, og som kom ikke kom hjem før krigen var over. Estlandssvenskene i Sovjetunionen ble en taus og mistenkeliggjort minoritet uten kontakt med slekt og venner i utlandet. Bønder som motsatte seg kollektivisering og ellers ble tatt for å være «kulakker», risikerte henrettelse eller deportasjon til Sibir.
Estlandssvensker i Sverige kunne, for første gang etter flukten, besøke hjemtraktene i glasnosttiden sist i 1980-årene. Da Estland frigjorde seg fra Sovjetunionen i 1991, begynte også den estiske staten å tilbakeføre nasjonalisert eiendom til dens tidligere eiere og deres etterkommere. Noen estlandssvensker bygde sommerhus i Aiboland.
mini|De drøyt 300 solkorsene på den gamle kirkegården på Ormsö er en etterlevning fra estlandssvensk kultur.