thumb|250px|Soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» marsjerer under vaktskifte ved Neue Wache på Unter den Linden i Berlin.
Den nasjonale folkearmeen (tysk: Nationale Volksarmee, NVA) var fra 1956 til 1990 de militære styrker i DDR. Siden DDR var i frontlinjen i den kalde krigen var DDRs styrker ansett å være de mest avanserte i hele Warszawapakten, nest etter Sovjetunionen. NVA var kampklar til alle tider, klare for å bli mobilisert i en fremtidig krig med NATO. NVA ble nedlagt dagen før Tysklands gjenforening, da DDR opphørte å eksistere som stat. Det tyske forsvaret Bundeswehr overtok materiellet og eiendommene til NVA, men bare et svært lite antall personell fra NVA ble ansatt i Bundeswehr og alltid med lavere grad enn de hadde hatt i NVA.
Historie NVA under den kalde krigen thumb|left|250px|Erich Honecker inspiserer tropper, 1972. Ved Honeckers høyre side sees Heinz Hoffmann, forsvarsminister Dannelsen av NVA, 1. mars 1956, seks måneder etter at det vesttyske Bundeswehr ble dannet, var resultatet av år med planlegging og forberedelse av tidligere Wehrmacht-offiserer og kommunistveteraner fra den spanske borgerkrigen. Disse organiserte og trente det såkalte Kasernierte Volkspolizei, paramilitære styrker som var en del av Volkspolizei. Til tross for sin typisk tyske fremtoning, hva gjaldt både uniformer og seremonier som fulgte gamle tyske tradisjoner, var doktrinen og strukturen i NVA allikevel sterkt influert av Sovjetunionens væpnede styrker. NVA var således en blanding av to av de mest innovative og vellykkede militære skolene i det 20. århundret og ble derfor ansett for å være, sett i forhold til sin størrelse, en av de mest profesjonelle og best forberedte styrkene i verden.
I sitt første år hadde NVA 27 prosent offiserer med bakgrunn fra Wehrmacht. Av de 82 høyeste kommandoposisjonene var 61 holdt av tidligere Wehrmacht-offiserer. Den militære kunnskapen og kamperfaringen blant disse veteranene var uunnværlige i NVAs tidlige år, selv om de fleste av disse veteranene hadde gått av utover på seksti-tallet. Det vesttyske Bundeswehr var samtidig avhengig av offiserer med Wehrmachtbakgrunn.
I sine seks første år var NVA en totalt frivillig styrke. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956. I DDR ble dette innført i 1962 og NVAs styrke var oppe i 170 000 mann.
Lik de andre kommunistpartiene i de andre sosialistiske statene, var SED sikret kontroll ved at de kunne utnevne lojale partimedlemmer til posisjoner i NVA og at det kunne organisere intensive politiske utdanningsprogrammer for både offiserer og menige. Andelen av SED-medlemmer i offiserskorpset økte jevnt fra det tidlige sekstitall, til det nådde 95 prosent.
NVA beskrev seg selv som et instrument for arbeiderklassens makt. I henhold til sin doktrine skulle NVA beskytte freden og sikre sosialismens fortjenester ved å være en avskrekkende faktor for den angivelige imperialistiske aggresjonen. NVAs motto, som var skrevet på dets fane, var «For beskyttelsen av arbeidernes og bøndenes makt».
NVA tok aldri del i et fullskala angrep, selv om den deltok i en støttende rolle i Warszawapaktens undertrykkelse av Prahavåren i 1968 og selv om DDR-offiserer tjenestegjorde som rådgivere i Afrika. Da Sovjetunionen planla å okkupere Tsjekkoslovakia ble det fra DDRs side opprinnelig tenkt at det skulle anvende 7. panserdivisjon og 11. motoriserte infanteridivisjon for å støtte angrepet, men frykt for internasjonale reaksjoner på at tyske tropper skulle brukes utenfor Tyskland for første gang siden den annen verdenskrig gjorde at man gikk bort fra tanken. I stedet sørget NVA for logistisk hjelp til sovjetiske tropper og stod klare ved grensen for å kunne gripe inn i tilfellet Sovjetunionen mislyktes i å få kontroll. Høsten 1981 stod NVA klar ved grensen til Polen for å kunne støtte en eventuell sovjetisk invasjon, men unntakstilstanden som ble innført i Polen avverget en slik krise.
NVA var flere ganger i en tilstand av skjerpet beredskap, for eksempel under byggingen av Berlinmuren i 1961, Kubakrisen i 1962, Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og høsten 1989 da protestene i DDR gjorde at regimet i landet brøt sammen.
Oppløsningen av NVA
NVA ble oppløst 2. oktober 1990, dagen før DDR ble oppløst som stat i forbindelse med Tysklands gjenforening. Dets utstyr og bygninger ble levert over til Bundeswehr i den grad Bundeswehr ønsket det. De fleste fasiliteter ble stengt og utstyr ble enten solgt eller gitt bort til andre land.
Flere av de høyeste offiserene i NVA ble straffeforfulgt for forbrytelser begått under den kalde krigen. NVAs leder, Armeegeneral Heinz Keßler ble fengslet i 1991 og i 1993 ble han dømt til syv og et halvt års fengsel for anstiftelse til drap. I høyesterett ble Kessler i 1994 dømt som medskyldig i drap, og straffen på syv og et halvt års fengsel ble bekreftet. Kessler ble løslatt på prøve av helsegrunner i 1998 etter å ha sonet i fengselet Justizvollzugsanstalt Hakenfelde i Berlin.«Heinz Kessler, hardline East German defense minister, dies at 97», The Washington Post NVAs nestleder, Generaloberst Fritz Streletz, ble dømt til fem år og seks måneders fengsel.
De aller fleste tidligere offiserer og soldater i NVA ble arbeidsløse etter gjenforeningen. Av NVAs 36 000 offiserer fikk bare 3200 yngre offiserer (som utgjorde under 9% av NVAs offiserer), og ingen i høyere grader, etter søknad og individuell vurdering ny jobb i Bundeswehr; dette utgjorde under halvparten av de tidligere NVA-offiserene som hadde søkt ny jobb i Bundeswehr. Blant de menige soldatene som søkte seg til Bundeswehr ble en større andel akseptert. Ingen med grad i NVA høyere enn oberstløytnant kom i betraktning for ansettelse i Bundeswehr, da de ble regnet som for belastet på grunn av sin nærhet til SEDs regime. Av de som fikk ny jobb ble samtlige innplassert minst en grad lavere enn de hadde hatt i NVA, men i noen tilfeller også to eller tre grader lavere. Bundeswehr har følgelig aldri hatt offiserer i høyere grader med bakgrunn fra NVA. De fleste tidligere NVA-offiserene som fikk jobb i Bundeswehr var tekniske spesialister som ble ansatt på midlertidige kontrakter på underoffiser- eller løytnantnivået, og arbeidsoppgavene deres bestod primært i å hjelpe til med demontering og avhending av NVAs materiell og installasjoner, og vakthold ved installasjonene frem til de ble stengt;Frederick Zilian: From Confrontation to Cooperation: The Takeover of the National People's (East German) Army by the Bundeswehr, s. 105, Greenwood Publishing Group, 1999 de fleste ble sagt opp innen to år, ofte på kort varsel, etter at det ikke lenger var behov for deres tjenester. I 2002 hadde bare 5% av hele Bundeswehrs personell tidligere tjenestegjort i NVA, for det meste som menige soldater, og andelen har senere sunket ytterligere. Av NVAs tidligere offiserer levde mange etter gjenforeningen på sosialstønad og oppfattet at de ble sett på som en paria; de færreste var i stand til å finne jobber i det sivile livet da tjeneste i NVA ble regnet som sterkt diskvalifiserende, og de få som fant nye jobber jobbet som vektere, postbud, lastebilsjåfører og andre manuelle yrker. Andrew Bickford nevner som eksempel en tidligere NVA-oberst i 60-årene som jobbet som bagasjelemper på en flyplass. En annen tidligere NVA-offiser uttalte: «Jeg prøvde i lang tid å finne en jobb, og ingen ville så mye som se på meg. Med en gang de så 'NVA' på søknaden var det over».
Pensjonsmessig var tidligere NVA-offiserer dårlig stilt: Ettersom NVA-offiserer ikke hadde hatt pensjonsopptjening i Forbundsrepublikken Tyskland før gjenforeningen fikk de pensjoner som kunne være på så lite som 30% av en vesttysk offiser på samme nivå; vesttyske offiserer hadde også rett til å tjene inntil 120% av sin fra før langt høyere pensjon uten å få kutt i pensjonen, mens tidligere NVA-offiserer fikk kutt i sin minstepensjon ved all inntekt utover DM 650 (ca. NOK 3000).
Etter gjenforeningen mistet alle tidligere offiserer og soldater i NVA retten til å bruke den militære graden de hadde hatt i NVA i det gjenforente Tyskland (herunder med det vanlige tillegget «a.D.», außer Dienst, som betyr pensjonert), og bare de som fikk ny ansettelse i Bundeswehr har rett til å bruke militær grad i Tyskland og da bare den graden de oppnådde i Bundeswehr.»Degradierung und Übernahme», Bundeszentrale für politische Bildung Den tyske føderale regjeringen har begrunnet dette med at DDRs lover ikke er gjeldende rett i Forbundsrepublikken Tyskland og at det dermed ikke finnes noe lovgrunnlag for at tidligere NVA-personell kan bruke militære grader, og at det ikke er en sak for Forsvarsdepartementet hvordan tidligere NVA-personell kan titulere seg.Antwort der Bundesregierung auf die Kleine Anfrage der Abgeordneten Dr. Ruth Fuchs und der Gruppe der PDS/Linke Liste, Drucksache 12/4815, Deutscher Bundestag Inntil 1. mars 2005 ble tjenestetid i NVA i vernepliktsrettslig sammenheng betegnet som «tjenestegjort i utenlandsk militær styrke»; formuleringen ble i 2005 endret til betegnelsen «tjenestegjort utenfor Bundeswehr», men er fortsatt en bestemmelse om tjeneste i alle utenlandske militære styrker. Denne situasjonen for tidligere NVA-personell skiller seg fra situasjonen for personell i tidligere militære organisasjoner på tysk jord, i første rekke personell som tjenestegjorde i Wehrmacht; for disse finnes det en egen lovbestemmelse som eksplisitt gir dem rett til å bruke sin militære grad. Bickford nevner som eksempel en tidligere general i NVA som fikk vite fra Forsvarsdepartementet at han ikke kunne kalle seg general i Tyskland, men han kunne kalle seg pensjonert løytnant på bakgrunn av sin tjeneste i Wehrmacht i unge år. Ifølge Bickford er det en utbredt oppfatning blant tidligere NVA-offiserer at de behandles som annenrangs borgere og blir utsatt for diskriminering og «seiersjustis»; på den annen side peker Bickford på at det er en utbredt oppfatning i Bundeswehr at NVA-offiserene var landssvikere under den kalde krigen som var villige tjenere av et urettferdig regime og en totalitær ideologi, at de var medansvarlige for den kalde krigen og delingen av Tyskland og, mest graverende, at de støttet Tysklands «erkefiende» Sovjetunionen. Bickford peker på at det blant Bundeswehrs militære ledere og offiserskorps generelt var en stor uvilje mot å la tidligere NVA-offiserer tjenestegjøre i Bundeswehr eller i det hele tatt regne dem som tyske soldater eller profesjonelle soldater, og at Bundeswehr etter gjenforeningen i stor grad fikk gjennomslag for sin holdning om at NVA-offiserer ikke kunne regnes som tyske soldater eller få tjenestegjøre i Bundeswehr annet enn i spesialtilfeller og på lavt nivå. Selv om antikommunisme hadde vært en av de viktigste politiske doktrinene i Vest-Tyskland og «en sak som den vesttyske staten gav veldig sterk offentlig støtte»Lora Wildenthal, The Language of Human Rights in West Germany, s. 170, University of Pennsylvania Press, 2012, ISBN 9780812244489 peker Bickford på at denne doktrinen stod enda sterkere i Bundeswehr enn i resten av staten. Bickford viser til at selv om bare utvalgte høyere NVA-offiserer ble individuelt straffeforfulgt gjennom rettsvesenet blir NVA-offiserene som gruppe utsatt for «straff» gjennom byråkratiske virkemidler som symbolsk, økonomisk og sosial marginalisering, og ekskludering fra tysk militær tradisjon, i første rekke etter ønske fra ledelsen i Bundeswehr og Forsvarsdepartementet. Bickford skriver: