Joseph Hooker (født 13. november 1814, død 31. oktober 1879) var karriereoffiser i US Army som kjempet i den mexicansk-amerikanske krig og var generalmajor i unionshæren i den amerikanske borgerkrigen.
Han deltok i hele borgerkrigen og utmerket seg for det meste, men Hooker er best kjent for det knusende nederlaget for Konføderasjonens general Robert E. Lee i slaget ved Chancellorsville i 1863. Han ble kjent som «Fighting Joe» i borgerkrigen på grunn av en mindre sivil feil, men kallenavnet festet seg. Tidlige år Hooker var født i Hadley i Massachusetts og var barnebarn av en kaptein i den amerikanske uavhengighetskrigen. Han startet skolegangen ved det lokale Hopkins Academy og ble uteksaminert fra United States Military Academy i 1837, rangert som nr. 29 av 50. Han fikk verv som fenrik i 1st U.S. Artillery.Eicher, s. 303. Hans første tjeneste var i Florida i den andre av seminolekrigene. Han deltok i den mexicansk-amerikanske krigen i staben til både Zachary Taylor og Winfield Scott. Hooker ble midlertidig forfremmet på grunn av hans stabslederskap og mot i felttogene i tre slag: Monterrey (til kaptein), National Bridge (major) og Chapultepec (oberstløytnant). Hans fremtidige rykte i hæren som jentefut begynte i Mexico, hvor lokale jenter henviste til ham som den «kjekke kapteinen».Smith
Etter krigen tjente hans som assisterende generaladjutant i Pacific Division, men sa opp sitt verv i 1853. Hans militære rykte tok skade da han vitnet mot sin tidligere kommandant, general Scott, i krigsretten for ulydigheten til Gideon Johnson Pillow. Hooker slo seg ned i Sonoma County i California som bonde og landutvikler, men som en som var mer opptatt av veddemål og sprit enn av agrikultur. Huset hans finnes ennå i byen Sonoma. Mens han levde i Sonoma, stilte han til valg som representant for regionen i Californias lovgivende forsamling, men ble beseiret av James Bennett fra Santa Rosa.Sonoma County History Han var ulykkelig og mislykket i sitt sivile liv, for i 1858 skrev han til krigsminister John B. Floyd for å be om at hans navn «skulle presenteres for president James Buchanan som kandidat til verv som oberstløynant,» men det kom ikke noe ut av hans forespørsel. Fra 1859 til 1861 hadde han verv som oberst i Californias milits.Eicher, s. 304.
Borgerkrigen Hooker ba om et verv i begynnelsen av krigen, men hans første forespørsel ble avslått, muligens på grunn av at han var mislikt av Winfield Scott, hærens øverstkommanderende. Han måtte låne penger for å reise østover fra California. Etter at han bevitnet unionshærens nederlag i det første slaget ved Bull Run, skrev han et brev til president Abraham Lincoln hvor han klaget på den dårlige militære ledelsen av hæren, talte for sine egne kvalifikasjoner og ba igjen om et verv. Han ble utnevnt i august 1861 som brigadegeneral for frivillige med grad fra 17. mai. Han ledet en brigade, så en divisjon, rundt Washington, DC, som del av år organisere og trene den nye Army of the Potomac under generalmajor George B. McClellan. 1862 thumb|«Fighting Joe» Hooker i en inngravering fra 1863 Hooker ledet 2. divisjon i III Corps i Peninsula-felttoget i 1862 og skaffet seg godt ry som kampleder som skikket seg godt og fant nøkkelpunktene på slagmarken. Han utmerket seg i slaget ved Williamsburg (han ble etter dette forfremmet til generalmajor den 5. mai 1862) og i syvdagersslaget. Han irriterte seg over den forsiktige strategien til McClellan og kritiserte åpent hans mislykkede forsøk på å ta Richmond. Hooker sa om sin kommandant at «han er ikke bare ikke en soldat, men han vet ikke hva det vil si å være soldat.» Peninsula-felttoget sementerte ytterligere to rykter om Hooker: Hans opptatthet av sine menns velvære og moral, og hans store konsum av alkohol i det sosiale liv, selv på slagmarken.
Da McClellans hær stoppet opp og ble inaktiv, ble Hooker overført til generalmajor John Popes Army of Virginia. Hans divisjon tjente først i dets III Corps under generalmajor Samuel P. Heintzelman, men Hooker overtok korpskommandoen den 6. september, etter Nord-Virginia-felttoget og det andre slaget ved Bull Run, et alvorlig nederlag for Nordstatene. Da Robert E. Lees Army of Northern Virginia beveget seg nordover og inn i Maryland, ble Hookers korps (nå kalt I Corps fra 12. september) returnert til Army of the Potomac, og han utmerket seg i slaget ved South Mountain og slaget ved Antietam. Ved Antietam satte hans korps i gang det første angrepet i den blodigste dagen i amerikansk historie og drev sørover inn i korpset til generalløytnant Stonewall Jackson hvor de kjempet hverandre til stillstand. Hooker som var aggressiv og inspirerende for sine menn, forlot slaget tidlig om morgenen med et sår i foten. Han hendet at slaget kunne ha vært en betydelig seier for Unionen dersom han hadde klart å bli værende på slagmarken, men general McClellans forsiktighet sviktet igjen de nordlige styrkene, og Lees mye mindre hær unnslapp ødeleggelse. President Lincolns tålmodighet var slutt, og han erstattet McClellan med generalmajor Ambrose Burnside.
Slaget ved Frederickburg i desember 1862 ble nok et nederlag for Unionen. Da han kom seg etter såret i foten, var hooker en kort stund leder for V Corps, men ble så forfremmet til ledelse av en «Grand Division». Denne enheten bestod av både III og V Corps. Hooker avvek fra Burnsides plan om å angripe de befestede høydene bak byen, siden han mente den var «latterlig». Hans Grand Division (særlig V Corps) ble påført alvorlige tapstall i fjorten håpløse angrep beordret av Burnside over Hookers protester. Burnside fulgte opp dette slaget med den ydmykende Mud March i januar, og Hookers kritikk av sin kommandant grenset til formell ulydighet. Han beskrev Burnside som et «vrak... av klønete offer». Burnside planla en hel utrenskning av sine underordnede, inkludert Hooker, og skrev et utkast til en ordre som skulle godkjennes av presidenten. Han hevdet at Hooker var «upassende til å inneha et viktig verv under en krise som den nåværende». Men Lincolns tålmodighet var igjen slutt, og han fjernet i stedet Burnside.
Army of the Potomac thumb|right|250px|Generalmajor Joseph Hooker Den nye kommandanten i Army of the Potomac fra 26. januar 1863 var Joseph Hooker. Deler av hæren så på dette som uunngåelig med tanke på Hookers rykte i aggressive kamper, noe hans forgjengere sårt manglet. Under «Mud March» ble Hooker sitert av en krigskorrespondent fra New York Times på å ha sagt at «ingenting vil fungere før vi får en diktator, og dess før, dess bedre.».Sears, Chancellorsville, s. 21. Lincoln skrev et brev til den nyutnevnte generalen:
I løpet av våren 1863 etablerte Hooker et rykte som fremragende administrator og gjenopprettet moralen til sine soldater som var rekordlav under Burnside. Blant endringene var endringer av den daglige dietten til styrkene, de sanitære forholdene i leiren, forbedringer og forutsigbarhet i kvartermester-systemet, tillegg av og kontrollering av kompanikokkene, flere sykeshusreformer og forbedret permisjonssystem (en mann per kompani etter tur, 10 dager hver). Andre ordrer tok seg av behovet for å begrense de stigende deserteringstallene (en fra Lincoln kombinert med gjennomgang av innkommende post, evnen til å skyte desertører og bedre vakteposter rundt leiren), flere og bedre driller, bedre trening av offiserer og for første gang, samlet det føderale kavaleriet i et enkelt korps.Catton, pp. 141-47. Hooker sa om sin gjenoppståtte hær:
I løpet av vinteren gjorde Hooker også noen endringer i den øverste kommandoen, inkludert sine korpskommandanter. Kommandantene over «Left Grand Division», generalmajor William B. Franklin som sverget på at han ikke ville tjene under Hooker, og II Corps, generalmajor Edwin Vose Sumner, ble fratatt sin kommando på anbefaling fra Burnside i den samme ordren som utnevnte Hooker som kommandant. IX Corps var en potensiell friksjonskilde i hæren fordi det var Burnsides gamle korps, derfor ble det utløst som en separat organisasjon og sendt til Virginiahalvøya under ledelsen til brigadegeneral William Farrar Smith, tidligere kommandant av VI Corps. Både Franklin og Smith var tvilsomme for Hooker på grunn av deres tidligere politiske manøvrer mot Burnside og på vegne av McClellanCatton, s. 147; Sears, Chancellorsville, s. 61. .
For den viktige stillingen som stabssjef ba Hooker krigsdepartementet sende ham brigadegeneral Charles P. Stone, men dette ble avslått. Stone hadde blitt avløst, arrestert og fengslet for sin rolle i slaget ved Ball's Bluff høsten 1861, til tross for at han ikke hadde blitt stilt for retten. Da Stone ble løslatt, fikk han ingen kommando, stort sett på grunn av politisk press, noe som etterlot ham militært sett i eksil og i unåde. Army of the Potomac-historikeren Bruce Catton beskrev dette ønsket fra Hooker som «en merkelig og tilsynelatende ukarakteristisk ting» og «en av de mest interessante tingene han noen gang gjorde».Catton, s. 147-49. Hooker forklarte aldri hvorfor han ba om Stone, men Catton tror at:
Til tross for dette satte Hooker et svært dårlig eksempel for hvordan generaler, deres stab og underordnede oppfører seg. Hans hovedkvarter i Falmouth ble beskrevet av kavalerioffiser Charles Francis Adams jr som en kombinasjon av en «bar og et bordell».Foote, s. 233-34/ Han bygget et nettverk av lojale politikervenner som inkluderte generalmajor Daniel Butterfield som stabssjef og den notoriske politiske generalen Daniel E. Sickles til å lede III Corps. Chancellorsville thumb|300px|General «Fightin' Joe» Hooker thumb|300px|General Joseph Hooker (sitter som nr 2 fra høyre) og hans stab, 1863. Hookers plan for våren og sommeren var både elegant og lovende. Hans planla først å sende sitt kavalerikorps dypt inn bak fienden for å forstyrre forsyningslinjene og distrahere ham fra hovedangrepet. Han skulle trenge Robert E. Lees mye mindre hær fast ved Fredericksburg, mens han skulle ta hoveddelen av Army of the Potomac på en flankemarsj for å angripe Lee i ryggen. Etter at han beseiret Lee, kunne han rykke frem for å ta Richmond. Uheldigvis for Hooker og Unionen var ikke utførelsen av planen like elegant som selve planen. Kavaleriraidet ble forsiktig gjennomført av dets kommandant, brigadegeneral George Stoneman, og han oppnådde ingen av sine målsettinger. Flankemarsjen gikk godt, noe som førte til en strategisk overraskelse, men Hooker mistet motet da de første rapportene om kontakt med fienden nådde ham den 1. mai 1863. I stedet for å trykke angressivt inn i ryggen på Lee, trakk han hæren tilbake rundt den lille landsbyen Chancellorsville hvor flere veier møttes, og han ventet på at Lee skulle angripe. Lee delte fryktløst sin mindre hær i to for å ta seg av begge delene av Hookers hær. Så delte han hæren igjen og sendte Stonewall Jacksons korps på sin egen flankemarsj og slo til mot Hookers utsatte høyre flanke og sendte Unionens XI Corps på flukt. Army of the Potomac gikk over i en ren defensiv modus og ble til slutt tvunget til å trekke seg tilbake.
Slaget ved Chancellorsville har blitt kalt «Lees perfekte slag» på grunn av hans evne til å beseire en mye større fiende gjennom fryktløse taktikker. Delvis kan Hookers nederlag skyldes på et livsfarlig møte med en kanonkule. Mens han stod på trammen til sitt hovedkvarter, traff prosjektilet en tresøyle som generalen lente seg mot, slo ham bevisstløs og satte ham ut av spill for resten av dagen. Til tross for at han var satt ut av spill, avslo han sterke oppfordringer om å overføre midlertidig kommando over hæren til sin nestkommanderende, generalmajor Darius N. Couch. Flere av hans underordnede generaler, inkludert Couch og generalmajor Henry Warner Slocum, stilte åpent spørsmål ved Hookers beslutning. Couch var så forferdet at han nektet å tjenestegjøre under Hooker igjen. Politiske vinder blåste kraftig i de følgende ukene ettersom generaler manøvrerte for å kaste Hooker eller posisjonere seg selv dersom Lincoln bestemte seg for å gjøre det på egen hånd.