350px|right|thumb|Älvalek, «Alveleik», (1866), maleri av August Malmström. miniatyr|En mer moderne alv Alv er i germansk og norrøn mytologi, i folketro og litterær diktning en form for et uklart, overnaturlig vesen som representerer erotiske følelser. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som en personifisering av å tillegge alle ting i naturen sjel; se animisme. Alvene var antatt å være en form for guddommelige eller delvis guddommelige vesener (vette, norrønt vættr)«vette», NAOB som besatte magiske krefter som de brukte både til fordel som imot menneskene. Norrøn mytologi rommet flere makter eller vesener enn gudene; alver, diser, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter. Mange er kvinnelige makter og enkelte rager opp som navngitte skikkelser.Steinsland (2005), s. 247 Av disse kan det synes som om den førkristne mytologien mente det var både lyse og mørke alver, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra æsene (gudene) på den ene siden og dvergene på den annen side.
thumb|Elfo, den lille røde danske alv. Alvenes tilbakegang kom først med innføring av kristen tro, og fra 1500-tallet dalte alvene tilsynelatende raskt til deres moderne status som små, skadefro ånder. I tidlig moderne tid og i moderne folkeminne ble alver knyttet feilaktig til feer som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble da antatt å ha en liten fysisk størrelse og levde som regel under jorden, i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på De britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres betydning tilbake, og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge mannlige og kvinnelige figurer. Fra deres visuelle framstilling i romantikken gikk alvene inn i 1900-tallet som en litterær fantasisjanger i kjølvannet av J.R.R. Tolkiens utgivelser, særlig den posthum utgitte Silmarillion. Her behandlet Tolkien forholdet til lyse alver, mørke alver, og dverger med bakgrunn fra norrøn mytologi.
Navn Navnet alv kommer fra urgermansk *albiz (eller *alboz), en variant som ga norrøne álfr,Overgangen fra alf til alv på norsk var mangelen på skille mellom f og v før senmiddelalderen, noe man kan se i engelske ordene life (liv) som inkonsekvent har behold v i alive (levende) som igjen ble kilde til angelsaksiske oaf og ælf (flertall ylfe), gammelhøytysk alp.Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins. Bloomsbury Reference; s. 197 Opphavet til det urgermanske ordet kan være i urindoeuropeiske *albho- i betydning hvit.
Begrepet har blitt bevart og videreført i fornavn i Norden som Alf (og Alv), Alfhild, Alvar (Halvard). Alf var en særlig populær komponent i angelsaksiske navn, Ælfræd («Alv-råd») (Alfred), Ælfwine («Alv-venn»; Alvin), Ælfric («Alv-hersker»; (Eldridge), også kvinnenavn som med Ælfflæd («Alv-skjønnhet»).«Elf», Online Etymology Dictionary
Det er ikke noe opplagt slektskap utenfor de germanske språkene, men det har forsøksvis blitt sammenlignet med ṛbhu, en form for skytsånder i hinduistisk mytologi.
Germansk mytologi thumb|Jacob Grimm (foran) og broren Wilhelm malt av Elisabeth Maria Anna Jerichau-Baumann i 1855. Jacob Grimm diskuterer vetter og alver komparativt i kapittel 17 av hans verk Deutsche Mythologie (1835). Han bemerker at i Den eldre Edda kobles æsir og álfar, en forbindelse som gjentas i angelsaksisk ês og ylfe, noe klart grupperer alvene som guddommelige eller overnaturlig klasse av vesener, stundom forlenget av vanene som en tredje klasse: i et gudedikt, Hrafnagaldr, som Sophus Bugge mente var fra 1600-tallet og avviste å la det bli inkludert i Den eldre Edda. I diktet blir det hevdet at Alföðr orkar, álfar skilja, vanir vita – «Allfaderen (= æsene) har makt, alvene har dyktighet og vanene kunnskap».
En merkbar vanskelighet i den eldre norrøne mytologien er skillet mellom alver og dverger. De opptrer som en atskilte raser i de utstrakte listene som den i Allvismål (Alvíssmál), lister Æsir (æser), álfar (alver), Vanir (vaner), goð (guder), męnn (mennesker), ginregin (kvinneguder)Kodratoff, Yves: The Nordic Woman: Feminine magic in the Nordic myths , jǫtnar (jotner), dvergar (dverger) og de som er i Hęl. Middelhøytysk tradisjon skilte også elbe fra getwerc.
På den andre siden er det et nært slektskap mellom alver og dverger, åpenbart ettersom mange dverger har alvenavn, også det grunnleggende Álfr, «alv», og Alberich, «konge av alvene».Se også Andvare. Loke er i særdeles vanskelig å klassifisere og plassere; han er vanligvis kalt for en ås, men er egentlig av jotnebakgrunn, og er uansett også adressert som álfr. Det viser at den førkristne mytologien hadde mindre problemer med overgangsformer, eller sagt på en annen måte; ved å parre og sette sammen ulike vesener fikk man nye og unike vesener med dertil krefter. Grimms konklusjon var at klassifikasjonen «alv» kan bli betraktet å «minske og strekke seg skiftevis». Etymologien som forbinder *albiz med albus, «hvit», tyder på en opprinnelig dikotomi (todeling) av «hvite» kontra «svarte» ånder, korresponderende til alver kontra dverger, noe som førte til påfølgende forvirring i ettertid. Således er «hvite» alvenes behørige navn ljósálfar, «lysalver», kontrasterende i døckálfar, «mørke alver».
thumb|«Da hun våknet opp igjen lå hun på mosen i skogen», fra Bland Tomtar och Troll av den svenske kunstneren John Bauer, 1913. Snorre Sturlason hevder i Den yngre Edda at lysalver bor i Alvheim (Álfheim) mens de mørke alvene bor i underjorden. Forvirringen fortsetter fra introduksjonen av tilleggsbegrepet svartálfar, «svartalver», som først synes synonymt med «mørke alver»; Snorre identifiserer dem med dvergene og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dette fikk den systematisk anlagte Grimm til å anta et tredelt forhold av lyse alver, mørke alver og svarte alver, og hvor kun den sistnevnte er identisk med dverger, mens de mørke alvene er en mellomliggende klasse, «ikke så mye liketil svart, som dempet, formørket». I støtte for en slik mellomliggende klasse mellom lysalver eller «egentlige alver» på den ene siden, og svarte alver eller dverger på den andre siden, framførte Grimm beviset med skotske brownies (nisser) og andre tradisjoner i folkeminne hvor dverger er kledt i grått eller brunt.
Norrøn mytologi Den eldste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra norrøn mytologi. På norrønt ble alvene kalt for álfar (entall nevneform álfr).
Det synes som mennesker kunne bli opphevet til rangen av alver etter døden, eller oppholde seg i alvenes verden etter døden, slik som med småkongen Olav Geirstadalv Gudrødsson. Smeden Volund er identifisert som «alvenes hersker» (vísi álfa) og «en blant alvefolket» (álfa ljóði) i diktet Volundkvadet (norrønt Volundarkviða). I en senere introduksjon i prosa blir han også identifisert som sønn av en konge av Finnar, «finnene», det vil si samene, et folk som var respektert for deres sjamanske magi. I Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga) er en menneskelig dronning overrasket over å lære at den elsker som gjorde henne gravid er en alv og ikke et menneske. I Rolf Krakes saga tar en kvinne knyttet til seid med seg en stor hær av sterke krigere, illgjerningsmenn, norner og alver. Alver knyttes her til det overjordiske og magiske.
thumb|right|Fruktbarhetsguden Frøy var alvenes hersker.
Krysningsavl var mulig mellom alver og mennesker i den norrøne tanke. Den menneskelige dronning som hadde en alvelsker frambrakte helten Hogne. Alver er nevnt i Heimskringla og i fornaldarsagaen Þorsteins saga Víkingssonar, (Torstein Vikingssons saga), en redegjørelse om en slekt av lokale konger som hersket over Alvheim (Álfheim), som synes å tilsvare den nåværende svenske provinsen Bohuslän (tidligere det norske lenet Båhuslen) og den norske landsdelen Vingulmark (landet rundt Oslofjorden). Det ble sagt at siden de hadde alveblod i årene var de vakrere og mer staselige enn de fleste andre menn. I Heimskringla i slutten av den legendariske Ynglinge-saga nevnes en Alvarim som konge i Alvheim. Hans datter het Alvhild. Kong Alvgeirs sønn het Gandalv.
I de nevnte referansene framtrer alvene som de kollektive maktene som har med forfedrekulten å gjøre. Deres domene var både døden og fruktbarheten, det vil si slektens gang. Alvene synes å ha vært gjenstand for kultdyrking. I kildene finnes begrepet alveblot, men dette fenomenet er ellers ikke beskrevet, og Gro Steinsland mener at det kan ha vært knyttet til kvinnenes hjemlige kultsfære framfor de offentlige blotene.Steinsland (2005), s. 248
At alvene også hadde demoniske sider bevitnes i de tallrike ord for sykdommer, eksempelvis elveblest (egentlig «alveblest»),Steinsland (2005), s. 248 en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett.
I tillegg til deres menneskelige aspekter var de samtidig beskrevet som delvis guddommelige vesener, knyttet til dyrkelsen av fruktbarhet og forfedrene. Forestillingen om alvene synes å tilsvare animistiske tro på naturens ånder og de avdøde, felles for nær samtlige menneskelige religioner. Dette er også sant for den norrøne troen i diser, fylgjer, vardøger (varslende følgeånd). Som ånder er alvene ikke bundet av fysiske begrensninger og kunne gå gjennom vegger og dører som spøkelser, noe som blir fortalt om i Tåtten om Nornagest (Norna-Gests þáttr).
Snorre Sturlason refererte til dverger som mørke alver (dökkálfar) eller svartalver (svartálfar), men i hvilken grad dette reflekterte en bredere nordisk tro er usikkert. Snorre viser til andre alver som lysalver (ljósálfar), noe som man har knyttet til alvenes forbindelse med Frøy, fruktbarhetsguden, i henhold til Grimnismål. Snorre beskriver forskjellene mellom alvene som følgende:
«Sá er einn staðr þar, er kallaðr er Álfheimr. Þar byggvir fólk þat, er Ljósálfar heita, en Dökkálfar búa niðri í jörðu, ok eru þeir ólíkir þeim sýnum ok miklu ólíkari reyndum. Ljósálfar eru fegri en sól sýnum, en Dökkálfar eru svartari en bik.»
«Det er mange gilde stader der. Ein heitrer Alvheim. Der bur det folket som er kalla ljosalvar; men døkkalvane bur nede i jorda. Desse to alveslage er svært ulike å sjå til, og endå meir ulike i seg sjølve. Ljosalvane er fagrare enn sola å sjå til, medan døkkalvane er svartare enn bek.»Edda, Samlaget Oslo 2002. Side 291.
I skaldediktene, fornaldarsagaene og i Den eldre Edda (den såkalte poetiske Edda) blir alvene knyttet til æsene, i særdeleshet i den gjentatte frasen «æsene og alvene», noe som antagelig menes «alle gudene». Selve ordet guð er et nøytralt ord som brukes om gudene som et kollektiv.Steinsland (2005), s. 134 De norrøne gudene er verken allmektige eller allvitende, men er avhengige av andre arter for opprettholde orden i kosmos. Av gudene knyttes alvene spesielt til vanene. Den eldste vaneguden er Njord som forskerne har knyttet til fallosdyrkelsen ved «de hellige hvite steinene» som finnes spredt langs norskekysten. Av død og grav spirer liv, symbolisert i en struttende fallos.Steinsland (2005), s. 151 Njord ble videreført eller avløst av Frøy, framstilt som hans sønn, og dyrkelsen av Frøy bevitnes i en rekke stedsnavn over hele Norden. Frøys bolig er Alvheim, og navnet knytter ham til alvene, og kulten til alvene som kollektive fruktbarhetsmakter som var assosiert med de døde forfedrene i gravhaugen. Grimnesmål forteller at Frøy fikk Alvheim som tannfe, det vil si som gave for sin første tann:
Ydalar heiter der som Ull hev sine salar reist: Alvheim Frøy fekk i fyrndeheimen av tivar i tann-fe.Edda, Samlaget Oslo 2002. Side 58.
Friðr, fred eller vellyst, er et begrep som går igjen i forbindelse med Frøy. Hans kult er fredens dyrkelse. I Loketretta får han de beste skussmål; han krenker ikke kvinner.