Odysseen (gresk: Ὀδύσσεια, Odysseja) Liddell, Henry George; Scott, Robert: Ὀδύσσεια, A Greek–English Lexicon hos Perseus Project. «odyssey (n.)», Online Etymology Dictionary. er det antatt yngste av de to bevarte episke dikt/epos som tilskrives den greske dikterskikkelsen Homer (det andre er Iliaden). Verket beskriver helten Odyssevs’ hjemreise etter trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos’ leting etter sin far. I løpet av to kvelder hos faiakerne forteller Odyssevs, kongen av Ithaka, om sine eventyr på den ti år lange reisen fra Troja, før han vender hjem. Her befester han igjen sin autoritet som konge av Ithaka, Telemakhos' far og Penelopeias ektemann.
Odysseen skiller seg fra Iliaden idet den drives fram ikke av vold og drap, men av Odyssevs’ mot og kløkt. På mange vestlige språk har odyssé«odyssé», NAOB blitt et synonym for en lang reise mot et fjernt mål. Diktverket regnes som et hovedverk i den vestlige litterære kanon, og blir fremdeles lest og oversatt over hele verden.Camplin, Troy )31. desember 2020): «Why The Odyssey?», Medium
Gitt utbredt analfabetisme, ble diktet fremført av en aoidos (ἀοιδός, «sanger, skald») eller rapsode og var mer sannsynlig å bli hørt enn lest, kan hende også til musikk.Burkert, Walter (1987): «The making of Homer in the 6th century BC: rhapsodes versus Stesichorus», Papers on the Amasis painter and his world, Malibu: Getty Museum, s. 43–62 Greske vasemalerier synes å vise at man gikk over til å resitere de episke diktene framfor å synge dem ved at rapsodene ble avbildet med en stav i hånden framfor en lyre.Breitholtz (1979), s. 14 Det er i sin helhet skrevet på daktylisk heksameter, det vil si seks verseføtter (daktyler eller spondéer, se metrikk) på hver linje.Breitholtz (1979), s. 22 Odysseen består av 24 sanger. De fire første fungerer som en innledning og kalles Telemakien. Språket er en tidlig form av gammelgresk, med en rekke ord som ikke finnes i andre tekster enn Odysseen og Iliaden, derfor kalles språket i disse verkene gjerne homerisk gresk.
Avgjørende temaer i diktverket er blant annet ideene om nostos (νόστος; «tilbakekomst»), vandring, xenia (ξενία; «gjestevennskap»), prøvelser og varsler. Forskere reflekterer fortsatt over den narrative betydningen av visse grupper i diktet, for eksempel kvinner og slaver, som har en mer framtredende rolle i eposet enn i mange andre verk innenfor antikkens litteratur. Dette fokuset er spesielt bemerkelsesverdig i kontrast til Iliaden, som sentrerer soldaters og kongers bedrifter under den trojanske krigen. I antikken ble det ikke stilt spørsmål om Homer var forfatteren av diktet, men dagens litteraturvitenskap forutsetter hovedsakelig at Iliaden og Odysseen ble komponert uavhengig og at historiene ble dannet som en del av en lang muntlig tradisjon og kultur.<ref>Dunn, Daisy (22. januar 2020): «Who was Homer?», British Museum</ref>Montanarelli, Lisa (23. juli 2006): «Who really wrote ’Odyssey,’ ’Iliad’? / Evidence points not to Homer, not to any man, but to a woman», SFGateWorrall, Simon (4. januar 2015): «Author Says a Whole Culture—Not a Single ’Homer’», National Geographic
Historie thumb|upright=1.5|Odyssevs hos sirenen, maleri av John William Waterhouse, 1891 De homeriske eposenes alder og opphav har vært omstridt. Homer er tradisjonelt blitt plassert på midten eller slutten av 700-tallet f.Kr.,Breitholtz (1979), s. 15 og hendelsene som omtales antas å ha skjedd omkring 1 100 f.Kr. Billedframstillinger fra arkeologiske funn beviser at deler av handlingen har vært kjent på «Homers tid» eller tidligere. Ettersom 700-tallet også var tiden da det greske skriftspråket ble utviklet, har det vært gjettet på at diktverkene først ble nedskrevet på denne tiden. Cicero hevder imidlertid at dette skjedde i Athen på 500-tallet. De eldste bevarte håndskriftene er uansett betydelig yngre. Forskerne synes også samstemte at diktverket synes å ha blitt dannet på den greske kyststripen eller øyene langs Anatolia, kanskje også på øya Khíos, slik den antikke tradisjonen selv mente.
1900-tallets forskning på ennå levende epos og annen tradisjonslitteratur, viser at denne typen diktning ikke huskes «utenat» som en helhet. Den improviseres ved hver framførelse, på grunnlag av en velkjent historie og et forråd av faste «scener», strofer, vers og epiteter. Slik kan svært lange dikt bli «husket» og gamle språkformer bevart gjennom utallige generasjoner – selv om de ulike framførelsene kan være svært ulike. Også de homeriske epos, slik vi kjenner dem, har spor av slik improvisasjon (for eksempel gjentagelser).
Mye tyder derfor på at «vår» Odyssé – som de europeiske folkevisene på 1800-tallet – i utgangspunktet har vært en skriftlig fiksering av én bestemt framførelse (av en spesielt dyktig rapsode), som senere er blitt «forbedret» med innslag fra andre versjoner, eller tilpasset dikteriske idealer. De homeriske epos ble lenge betraktet som primitive, sammenlignet med det senere «kunstverket» Æneiden. Først med romantikkens interesse for det «opprinnelige» og folkelige, fikk de for alvor den posisjonen som mesterverker de har i dag.
Litterære virkemidler thumb|En mosaikk med en framstilling av Odyssevs, fra villaen til La Olmeda, Pedrosa de la Vega, Spania, sent på 300-tallet e.Kr. Verket er preget av Homeriske similer, et tekstlig virkemiddel som hyppig forekommer gjennom hele eposet. Ofte forekommer slike homeriske similer idet historien nærmer seg et dramatisk klimaks. På samme måte fungerer tekstens analepser, hvor Odyssevs skuer tilbake på noe som har skjedd tidligere i sitt liv, som i nittende sang hvor husholdersken Evrykleia skal vaske Odyssevs føtter, men legger merke til hans arr. Odyssevs har på dette tidspunktet returnert til Itakha i forkledning, og vil ikke bli oppdaget av sin kone. Rett etter at husholdersken har gjort oppdagelsen av det umiskjennelige arret, forekommer en analepse hvor fortelleren tar leseren med tilbake til hvordan Odyssevs fikk arret under villsvinjakt.
Begge verkene har utstrakt bruk av formler på ulikt vis som gjentas, kanskje på suggererende vis for tilhørerne, men også utstrakt bruk av synonymer. I tillegg finnes sammenligninger, mer i Iliaden enn i Odysseen, og de som finnes er ofte tatt fra dagliglivet. Et eksempel er i sang 9 hvor «blindingen av Polyfemos som sammenlignes med drillboringen under skipsbyggingen og med fresingen av rødglødende jern når det senkes ned i vann for å herdes».Breitholtz (1979), s. 21
Evrykleias reaksjon og det forventede klimakset forsinkes, og virkemiddelets effekt har blitt diskutert av flere sentrale forfattere og kritikere i ettertiden. Filologen Eric Auerbach har i sin tekst fra 1946 «Odyssevs’ Arr» (fra Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens Litteratur) pekt på hvordan moderne lesere kan forstå dette som et grep fortelleren gjør for å øke spenningen i teksten. Auerbach mener dette er en feilaktig lesning og trekker heller frem Goethe og Schiller sin brevveksling fra 1797, som beskriver en forståelse av de Homeriske similer og analepser, som retarderende, eller forsinkende, og at effekten er den diametralt motsatte av spenningsøkning. Auerbach mener at essensen og den reelle årsak er den homeriske stilens behov for å ikke la noe av det som er nevnt forekomme som uartikulert eller dunkelt. Han trekker frem hvordan det homeriske epos har et behov for å utforme fenomener til en form, fattbar for sansene.
Struktur Odysseen er 12 109 linjer komponert i daktylisk heksameter, også kalt homerisk heksameter.Myrsiades (2019), s. 3. Sitat: «[...] is a long oral narrative poem of 12,109 lines.» Haslam (1976), s. 203. Den åpner in medias res, midt i rammefortellingen, og tidligere hendelser blir beskrevet gjennom tilbakeblikk og historiefortelling.Foley (2007), s. 19. De 24 bøkene tilsvarer bokstavene i det greske alfabetet; inndelingen ble sannsynligvis gjort etter at eposet ble skrevet ned for første gang, av noen andre enn Homer – antagelig av greske lærde i Alexandria på 200-tallet. Inndelingen synes naturlige, og viser kanskje til rapsoidenes praksis.Breitholtz (1979), s. 18 Lattimore (1951), s. 14.I klassisk tid fikk noen av bøkene (individuelt og i grupper) ofte sine egne titler:
Bok 1–4: Tēlemacheia – historien fokuserer på Telemakhos’ perspektiv Willcock (2007), s. 32. Bøkene 9–12: Apologoi – Odyssevs gjenforteller sine opplevelser for sitt faiakiske vertskap på øya SkeriaMost, Glenn W. (1989): «The Structure and Function of Odysseus' Apologoi», Transactions of the American Philological Association. 119, s. 15–30. doi:10.2307/284257. JSTOR 284257.Faiakia var en region i gresk mytologi som først ble nevnt i Odysseen og som det siste stedet i heltens lange reise før han vendte hjem. Bok 22: Mnesterophonia («drapene på frierne»; Mnesteres, «friere» + phónos, «drap, nedslakting»)Cairns (2014), s. 231.
Bok 22 avslutter den greske episke syklusen, selv om kun fragmenter gjenstår av den «alternative slutten» kjent som Tēlegoneia. Bortsett fra Tēlegoneia, som er et tapt gresk episk dikt fra antikken om Telegonos (navnet betyr «født langt borte») – Telegonos var Odyssevs' sønn med Kirke – er de siste 548 linjene i Odysseen, tilsvarende bok 24, antatt av mange forskere å ha blitt lagt til av en litt senere dikter. Carne-Ross (1998), s. ixi
Handling For forhistorien, se Iliaden.thumb|Odyssevs og Telemakhos dreper Penelopes friere, maleri av Thomas Degeorge (1812)Odysseen utspiller seg ti år etter handlingen i Iliaden, det vil si ti år etter at akhaierne (grekerne) vant den trojanske krigen.
Verket er preget av tildels spennende skipperskrøner og en variant av eventyrmotivet hvor den lille mann (som kan forstås som en Askeladden-skikkelse) overlister kjempen og melker sauer og geiter, men kjempen er også en kannibal som slår Odyssevs’ menn til jorden og slakter dem for å spise dem. Hovedmotivet er Odyssevs’ ti år lange hjemreise ad eventyrlige omveier, og følges samtidig av et parallellmotiv, nemlig sønnens (Telemakhos') leting etter sin far. Diktverket innledes, i likhet med Iliaden, med en påkallelse av musen og en programerklæring om den kommende handlingen:Beyer, Edvard, red. (1971): Verdens litteraturhistorie, bind 1 «Oldtiden», J.W. Cappelens forlag, s. 222
«Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide...»
Resymé Første sang Fortellingen begynner med at Odyssevs blir holdt fanget på nymfen Kalypsos øy, og forhindres fra å reise hjem til sin kone Penelope. Han vekker sympati hos alle gudene, foruten Poseidon. Da Poseidon reiser til et gilde i Etiopia, samler de andre seg, og Athene ber Zevs om å la Odyssevs vende hjem. Poseidon har hindret Odyssevs i å komme seg hjem fordi sistnevnte blindet Poseidons sønn Polyfemos og tok æren alene for å ha narret trojanerne. Zevs går med på å la Odyssevs komme hjem. Hermes blir sendt til Kalypso for å få ham løslatt, mens Athene reiser til Ithaka og råder Odyssevs' sønn Telemakhos til å innkalle en forsamling av akhaiere, for å protestere mot Penelopes friere, og så reise til Pylos og Sparta for å forhøre seg om farens hjemreise.
Annen sang Telemakhos samler folket og gjør et svakt forsøk på å appellere til friernes samvittighet. De svarer med forakt og blir advart mot sin skjebne av Halitherses, men uten å bry seg. Telemakhos låner et skip og reiser om natten til Pylos sammen med Athene.
Tredje sang De ankommer Pylos og tas imot av Nestor. Han har imidlertid intet nytt å meddele om Odyssevs, og Athene forsvinner.
Fjerde sang