Sandro Botticelli, egentlige navn Alessandro di Mariano Filipepi (ca. 1445–1510) var en italiensk maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de' Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder», en tanke, om enn velegnet, han uttrykte i omtalen av Botticelli. Malerens ettermæle har derimot dalt fram til slutten av 1800-tallet, men siden har hans verk blitt revurdert som representasjon av lineær ynde for ungrenessansens maleri. Blant hans mest kjente verker er Venus' fødsel og La Primavera («Våren»), hvorav det førstnevnte ikke var et religiøst kristent verk, men med emne fra klassisk mytologi. I den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.Conti, Flavio (1979): Renessansen, Oslo: Dreyer, ISBN 82-09-01681-4, s. 47
Liv og virke Første år Botticelli ble født i byen Firenze i et hus som lå i gaten Via Nuova, Borg'Ognissanti til Mariano di Vanni d'Amedeo Filipepi. Vasari rapporterte at han gikk i lære som gullsmed av sin bror Antonio.I henhold til Vasari, var han fortsatt i skolen i februar 1458; en dyktig elev, men ble lett rastløs og var opprinnelig i lære som gullsmed.Lightbown, R. (1989): Sandro Botticelli: Life and Work, s. 19 Hans dåpsnavn var Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi, men hans tilnavn, Botticelli, «den lille tønnen», kom fra en annen bror som var garver, lik deres far. I henhold til skikken i Firenze, om én i familien fikk et tilnavn i sitt laug, ble alle familiemedlemmene gitt det samme navnet.Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 42 Det er få detaljer om Botticellis tidlig liv, men det er kjent at han ble lærling hos en malermester da han var rundt fjorten år, noe som indikerer at han fikk en rikere utdannelse de enn fleste andre italienske kunstnere under renessansen. Antagelig ved 1462 kom han i lære hos Fra Filippo Lippi;Lightbown, R. (1989): Sandro Botticelli: Life and Work, s. 20. mange av hans tidlige verker har blitt tilskrevet den eldre mester, og verker som forsøksvis har blitt tilskrevet ham fortsetter å være usikre. Han ble også påvirket av det monumentale i maleriene til Masaccio, men det var fra Lippi at han lærte en mer intim og detaljert framtoning. Lippi arbeidet på denne tiden med de store freskene i katedralen i Prato, og det er mulig at unge Botticellis pensel også fikk forsiktig øve seg på disse veggene. Som nylig oppdaget, i løpet av denne tiden kan Botticelli ha reist til Ungarn og deltatt i framstillingen av et freskomaleri i Esztergom, beordret av János Vitéz, den gang erkebiskop i Ungarn.Szakacs, Gergely (2008): «Likely Botticelli fresco found in Hungarian chapel» , Reuters; se også «Botticelli on the Danube?» (PDF)Prokopp, Mária: «Boticelli in Esztergom» , Hungarian Review
Botticelli hadde åpenbart et vitebegjær etter å lære det som den religiøse Lippi ikke kunne eller ville lære ham. I 1470 var han hos brødrene Pollaiuolo der Antonio lærte ham anatomi og nakenmaleri og tolke den antikke mytologien. Han får også en tendens til å gjøre figurenes ansikter gåtefull som hos Andrea del Verrocchio. Samme år opprettet han sitt eget verksted. Selv ved denne tiden ble hans arbeid preget av en oppfatningen av figuren som om den er sett i lavt relieff, tegnet med klare konturer, og med minimale kontraster mellom lys og skygge som ville indikere en fullstendig modellert form. Modenhet Først i 1470 finnes et bilde av Botticelli som beviselig og uomtvistelig kan tilskrives ham. Det er maleriet «Fortezza» («Styrken») som han gjorde for Palazzo della Mercatanzia i Firenze.Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 151 Det inngikk i serien om de sju dydene som kjøpmennene i Firenze hadde bestilt av brødrene Pollaiuolo for sin domstol. Uten å bryte med mot de skulpturelle skikkelsene som begge brødrene hadde malt, viste hans penselstrøk en ansats til en egen stil gjennom det drømmende uttrykket og ansiktenes følsomhet. Streben etter et følelsesmessig uttrykk er enda tydeligere i to små malerier fra samme tid, inspirert av den bibelske fortellingen i Judits bok: «Oppdagelsen av Holofernes lik» og «Judit kommer tilbake til Betania».
Allerede i 1472 ble Botticelli betraktet som en av de fremste malere i Firenze. Det var til ham som den døende Filippo Lippi ga ansvaret for å overvåke sin sønn Filippinos kunstneriske utvikling. Fra og med 1473 trådte Botticelli i tjeneste for Medicifamilien samtid som hans modenhetsperiode begynte. Den frigjorde ham fra tidligere innflytelse. Som Filippo Lippi malte han madonnaer på tondo (sirkelrunde), men i hans utforming fikk Madonna forankring i sin smerte som sto i kontrast til Jesubarnets fred. Det kan bli sett i «Madonna og Jesubarnet med helgener» og «Tilbedelsen til de tre vise menn» for Santa Maria Novella (ca. 1475–1476, i dag ved Uffizi) hvor kunstneren avbildet seg selv helt ute til høyre i gul drakt. De tre konger og deres følge er alle fra familien Medici: den gamle Cosimo de Medicistår i ferd med å kysse Jesubarnets føtter, bak ham er hans sønner Piero og Giovanni, og hans sønnesønner Lorenzo og Giuliano, foruten et følge av venner, poeter, kunstnere og parasitter. Scenens kvalitet ble hyllet av Vasari som en av Botticellis topper. I 1480 valgte Lorenzo de' Medici, «il Magnifico», ham til å gjøre et storslått allegorisk maleri, «Pallas temmer kentauren», som hadde til hensikt udødeliggjøre Mediciernes diplomatiske seier over Napoli.
thumb|«Madonna og Jesubarnet med Johannes døperen», ca. 1470–1475, Louvre I 1481 tilkalte pave Sixtus IV den trettisju år gamle Botticelli og andre framtredende florentinske og umbriske kunstnere til Roma for å gjøre freskomalerier for veggene i det sixtinske kapell. Han er da likestilt med en rekke andre kjente navn: Domenico Ghirlandaio, Cosimo Rosselli, og Pietro Perugino. Det ikonologiske program var pavedømmets overherredømme. Botticellis bidrag var «Kristus' fristelse», «Bestrafningen av Korah», og «Moses' prøvning». Hans kunstneriske frihet ble hemmet i forsøket på forene en rekke bibelske episoder hvor kun hovedfigurene gjentas, men likevel er hans kunstneriske ånd nærværende i «de harmoniske linjene, det intense uttrykket, den sterke fantasien, og framfor alt likevekten mellom gjengivelsen av detaljer og de dype liv som fyller det hele.»Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 44
Da han reiste tilbake til Firenze i 1482 er hans anseelse blitt betydelig og han kommer i kontakt med og blir venner med en rekke kunstnere, humanister, filosofer og diktere rundt Lorenzo il Magnificos hoff. Han ble preget av den lærde filologen Marsilio Ficino og Giovanni Pico della Mirandola som forsøkte å forene Jesus Kristus med Platon, nyplatonismen med kristendommen. I denne tiden og i denne fruktbare atmosfæren kan Botticellis egen personlighet få utvikle seg fritt. For Lorenzo skrev han «en kommentar til en del av Dante og illustrerte Inferno som trykte, tilbrakte mye tid med den, og hans avholdenhet fra arbeidet førte til alvorlige forstyrrelser i hans levevis.» Såldes karakteriserte Vasari den første trykte utgaven av Dante (1481) med Botticellis dekorasjoner; skribenten kunne forstå hvordan den nye kunsten med trykking kunne oppta Botticellis tid.
Hans modenhet og kreativitet bekreftes i mesterverkene «Primavera» (eller «Våren»; ca 1482) og «Venus' fødsel» (ca 1485) som begge ble sett av Vasari i palasset ved Castello til Lorenzo il Magnificos fetter, Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici.Smith, Webster (Mars 1975): «On the Original Location of the Primavera» i: The Art Bulletin, Vol. 57, No. 1, s. 31-40. Det har vært fram til moderne tid vært antatt at begge malerier var malt særskilt for de' Medicis villa i Castello, men nyere forskning antyder at «Primavera» ble malt for de' Medicis hus i byen og «Venus' fødsel» ble bestilt av noen andre for et annet sted. Uansett, ved 1499 var de begge stilt ut ved Castello.
I disse to verkene, begge synes påvirket av middelalderens gotiske realisme, men dempet av Botticellis studier av antikkens kunst. Ettersom emnet ikke et kristent andaktsbilde står Botticelli fram som en hedensk mystiker: I nymfen Primavera som «gåtefullt går fram midt i en ballett, som danses av mytologiske skikkelser,» og har klang av flere av diktene til Lorenzo il Magnifico og særlig de til Angelo Poliziano. Selv om begge verkene kan bli tolket og forstått, er de enkelte figurenes mangetydighet forblitt fascinerende i deres tvetydighet. Deres komplekse meningsinnhold fortsetter å interessere forskningen som hovedsakelig fokuserer på samtidens poesi og filosofi. Verkene illustrerer ikke særskilte tekster, men støtter seg heller på flere tekster for deres viktighet og tyngde. Om deres skjønnhet, karakterisert av Vasari som eksemplifisering av «ynde» og av John Ruskin for å eie en lineær rytme, og de har Botticellis særskilte bevegelige stil preget av myke konturer og pastellfarger.Lightbown, R. W. (1978): Sandro Botticelli: Life and work. University of California Press. ISBN 05-20033-72-8, s. 25. Sitat: «During the colouring Botticelli strengthened many of the contours by means of a pointed instrument, probably to give them the bold clarity so characteristic of his linear style.»
Primavera og Venus' fødsel er begge framstillinger av humanistiske idealbilder. Den førkristne myten som ble gjenopplivet og tolket av Botticelli som et forsøk på å forsone sanselighet og uskyld ved hjelp av estetikken, og således representerte den søkende individualisten som søkte uttrykk for egen personlighet.Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 22
800px|center|thumb|«Primavera» eller «Våren» (ca. 1482), ikonisk framstilling den vårlige fornyelse den florentinske renessanse, framstilt for sommerpalasset til Pierfrancesco de' Medici hvor det fulgte Botticellis lignende maleri, Venus' fødsel. Fra venstre mot høyre: Merkur, de tre gratier, Venus, Kloris, og vindguden Zefyros.
800px|center|thumb|«Venus' fødsel», 1486. I dag ved Uffizi, Firenze.
Bildene var framstilt for å feire en profan begivenhet, Lorenzo di Pierfrancesco de' Medicis bryllup. Bildene gikk siden i glemselen og ble først gjenfunnet på 1800-tallet under et lag med kalk. De ble da fraktet til Paris og plassert i Louvre. Dramatiske omstendigheter og personlig krise gjorde at de kom til å bli Botticellis siste 'hedenske' verker.Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 45
Savonarolas innflytelse thumb|Portrett av Savonarola, maleri av Fra Bartolommeo, ca 1497-48. Girolamo Savonarola (1452–1498) var en italiensk religiøs fanatiker og dominikansk munk som var aktiv i renessansens Firenze. Han var kjent for sine dommedagsprofetier, sine krav om at all verdslig kunst og kultur måtte ødelegges og om en fornyelse av kristendommen. Fra 1491 til 1498 dominerte han Firenze, først moralsk og deretter også politisk. Han krevde anger og bot som reaksjon på den vellystige umoral han mente hersket i byen. Han fordømte kirkens korrupsjon, despotisk styre og utnyttelse av de fattige, og manet fram redsler om en bibelsk syndflod og at en ny Kyros ville komme fra nord og reformere kirken. Det gjorde ham til en fiende av paven, og ble også oppfattet som en trussel om at Frankrike ville angripe Firenze. Mange fryktet den rasende og ekstremt puritanske munken.«Girolamo Savonarola, 1452-1498», The History Guide«Girolamo Savonarola», Catholic Encyclopedia
Blant de som fryktet og havnet under tommelen til Savonarola var Botticelli.Murphy, Mimi (21. mars 2004): «Return of a forgotten master» . Time.com.