mini|Et meksikansk gårdsbruk, rancho
En gård eller et gårdsbruk (fra norrønt garðr) er en eiendom det drives landbruk og/eller dyrehold på.
Gården inkluderer som regel innmark og utmark samt våningshus og driftsbygninger. Eieren av gårdsbruket kalles helst en bonde og vil normalt også bo på eiendommen, men kan også forpakte bort hele eller deler av den. En gård kalles derfor ofte også for en bondegård. Den som driver gården kalles en gårdbruker og kan være enten bonden selv eller en forpakter, tidligere også en leilending. Gårder kan også eies og driver av et sameie eller et firma. Gårdsbruk defineres som næringseiendommer i Norge.
Begrepet gård kan også brukes i betydningen bygård, en eiendom i byen, en kjøpmannsgård eller en håndverkergård.
Internasjonal utvikling og utbredelse right|thumb|En gård ved Klingerstown i Pennsylvania right|thumb|Gårdslandskap i Folkerepublikken Kina. thumb|En typisk kanadisk gård i Ontario i Canada Gårdsbruk som en personlig drifts- og eierform har vist seg svært effektivt i internasjonal økonomi og utvikling. Størrelsen på gårdsbruk varierer etter beliggenhet og driftsformer, herunder også fra land til land. For å bli definert som et gårdsbruk må gjerne eiendommen ha en viss størrelse, men også dette kan variere. På grunn av rasjonaliseringer og mekaniseringen i landbruket, har antallet gårder i industrialiserte land hatt en kraftig nedgang siden 1950-tallet, mens størrelsen på brukene har økt betydelig. Da et gårdsbruk etter definisjonen er et geografisk avgrenset område med et eget eier- og brukerforhold, kan man hevde at gårdsbruk bare finnes i industrialiserte land. Utviklingsland i Asia, Afrika og Sør-Amerika|Sør- og Mellom-Amerika har ikke noe eiendomsregister, og det er derfor heller ikke mulig å pantsette området som brukeren driver for å foreta nyinvesteringer og derved øke verdien og avkastningen. Ifølge Hernando de Soto er dette årsaken til at disse landene har liten eller ingen økonomisk vekst.
Europa I Gulatingsloven var seks kuer minimum for at en bonde skulle bidra til religiøs sambæringsøl, så dette må ha vært regnet som et lite bruk. I Frostatingsloven skulle en blindet mann som erstatning få et bu på tolv kuer og to hester, så trolig var dette en trøndersk normalgård i norrøn tid.Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 150), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
Matrikulering av gårdsbruk i Europa startet i middelalderen, men skjøt først fart etter reformasjonen, da kirke- og statsmakt måtte selge deler av sine eiendommer til brukerne, og da det ble opprettet eiendomsregistre i de ulike landene. Hensikten med eiendomsregistrene var å kreve inn skatt fra brukerne. I Norge begynte denne utviklingen for fullt først etter at den store nordiske krigen endte i 1721, da kronen trengte penger etter krigen og solgte unna kirker og kirkegods for å rette opp igjen den skakk-kjørte økonomien.
Etter andre verdenskrig ble landene i Øst-Europa kommunistiske, og de enkelte brukene ble nasjonalisert og innlemmet i kollektivbruk. I mange av disse landene (f.eks. Polen, Tsjekkia, Estland, Latvia og Litauen) blir nå gårdene ført tilbake til etterkommerne av de opprinnelige eierne med bakgrunn i de eiendomskartene som landene hadde før nasjonaliseringen.
Europa har tradisjonelt hatt mange små bruk.
USA I USA startet etableringen av gårdsbruk ved at nybyggere slo seg ned i et område på landet, og krevde et landareal som sin eiendom. Utviklingen startet på østkysten i 1790-årene og fortsatte vestover helt til slutten av 1800-tallet. Etableringen av gårdsbruk i USA var ikke uproblematisk, da den skjedde til fortrengsel av de opprinnelige brukerne, urfolket.
Brukene i USA karakteriseres ved at de er store, spesialiserte, og med ensidig produksjon.
Australia Selv om de første nybyggerne etablerte seg i Australia på 1790-tallet, ble det først fart i immigrasjonen og etableringen av gårdsbruk fra 1850-tallet, da det også ble funnet gull.
Noen av verdens største gårdsbruk i utstrekning finnes i Australia.
Gårdsbruk i Norge
Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. De topografiske forholdene er forskjellige, fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. De klimatiske forhold er også ulike i de ulike delene av landet. Tradisjonelt ble gårdsdrift i Norge ofte supplert med inntekter fra fiske, fangst, håndverk eller arbeid utenfor bruket.Norgeshistorie.no, Hilde Sandvik: «Å være bonde, husmann, fisker, slusk». Hentet 16. des. 2016. Eiendomsstrukturen i norsk landbruk preges av mange små bruk.
Urgårdene right|260px|thumb|Rekonstruert gård fra jernalderen på Ullandhaug i Stavanger De eldste gårdene i Norge kalles gjerne urgårder. De eldste av disse kan være nærmere 3 000 år gamle. Slike gårder særpreges av sin sentrale beliggenhet i landskapet og (for de eldste av dem) et usammensatt beskrivende naturnavn. Det heter i Stadnamnleksikon s. 34 at de eldste navna "... kan innehalde førnordisk, kanskje førgermansk språktilfang, Dette veit vi ... ikkje større om." Eksempler som nevnes er Horr, Tjøtta, Sola og Tasta.
De eldste naturnavna er slike som Berg, Fjell, Haug, Ås, Stein, Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl. En litt yngre type urgård har sammen[satte beskrivende naturnavn, som Gjøvik, Hesleberg, Jevnaker, Sætrang, Tanberg, Stavanger og Tønsberg.
Gårdsgrenser Mellom gårdene eller eiendommene er det, en gang for lenge siden, trukket grenser. Disse grensene kan være etablert etter ulike prinsipper. Gårdsgrensen kan innramme de arealene som lot seg utnytte; grensen går da der terrenget er bratt eller langs vannskillet. Dette kan beskrives som en landnåmsgrense. En slik grense hindrer transport og ligger i et areal som har lav produktivitet; grensen trekkes mellom de største fjelltoppene langs vannskillet. Også andre naturformasjoner virket naturlig stengende. Håkon Hovstad: Gårdsgrenser som hjelpemiddel ved bosetningshistoriske undersøkelser? I På leiting etter den eldste garden. s.13. 1979. Et annet prinsipp er en oppdeling av landskapet i ruter, slik det finnes i Agder. Håkon Hovstad: Gårdsgrenser som hjelpemiddel ved bosetningshistoriske undersøkelser? I På leiting etter den eldste garden. s.15. 1979.
I Agder er grenselinjene trukket som tilnærmet rette linjer og disse avgrenser et firkantet areal. Vinkelpunktene, der grensene for flere gårder traff hverandre, kalles endestaver, honnstaver, handstaver eller stabsto. Endestavene er gjerne markante, lett gjenkjennelige punkter i landskapet, og ut fra disse går kilometerlange grenselinjer, som kalles strenger. Grenselinjen kan markeres med byttesteiner på rad og rekke. Frans-Arne H. Stylegar: I grenseland.
Endestavene er ofte siktepunkter som kan sees på lang avstand, en fjelltopp eller en holme i vann eller sjø. Den tidligere kommunegrensen mellom Søgne og Songdalen er 8 km lang og strekker seg fra Linnåsen, en av de høyeste toppene i Søgne, der grenselinjene for 7 gårder møtes. Frans-Arne H. Stylegar: I grenseland.
Historikeren Hans Try har kartlagt gårdsgrensene i hjembygda Søgne og sammenlikner mønsteret gårdsvaldene dannner med et sjakkbrett; gårdene ligger side ved side som jevnstore rektangler. Hans Try: Rikssamlingstid på Agder. s.57
Gårdsnavnene Navnet Sander i Eidsvoll viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av jordbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, Hå, Hunn, Kvitne, Måge, Aga, Utne, Lote, Ljone, Rogne, Tasta, Goa, Sola. Slike navn finnes ofte i vestlandske kystbygder med funn tilbake fra keltisk jernalder eller bronsealderen. Det kan være navn så gamle at de var navn på boplasser mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt vin, flertall vinjar, der dyrene gikk på beite. I norrøn tid ses ordet vin (eng, gressgang, beiteland) i sammensetninger som vinjarspann og vinjartoddi om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker Brage Boddason ordet vin-ey («eng-øy») om Sjælland. Ordet gjenkjennes i gammelengelsk wynn med betydningen «lyst og glede».https://www.etymonline.com/word/wynn I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte vinjar ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 17-18), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0
De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til Brynhttps://oslobyleksikon.no/index.php/Bryn_gård) kan ha kommet til så sent som i vikingtiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-omlyd, og da er de eldre enn 600-tallet.«-vin» i gårdsnavn
Gårdene fra eldre jernalder var så digre at gårdsanlegg i Rogaland og på Lista fra folkevandringstiden svarer til Edda-diktigens salr. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte Bjorðsin (nå Bjølsen i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. Fagr-, Gla-, Leik- (42 eksempler på Leikvin). Glaum- (glaumr = moro), Teit- (teitr = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: Skjald-, Hjalm-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: Þrott-, Veig-. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til kirkesteder enn noen annen gårdsnavn-type.Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 19)
Særlig tett lå vin-gårdene i Aker og Voss. Landskylden for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper. Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Bjørgvin, Økern, Sinsen, Grefsen, Bergen, Halden og Veien.
Også gårdsnavn sammensatt med -heimr (= hjem) er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen -heim-navnene er fra folkevandringstiden. Typisk for heim-gårder er at folk ryddet skog og steingrunn, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet «heim» viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 20)
Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne æser bodde på gårder med denne navnetypen: Tor i Trudheim, Frøy i Alvheim.Næss, Ellen Marie: «Alvheim» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. mai 2022 fra osv. Eksempler på slike navn er Skoppum, Modum og Bærum.
De neste gårdene var -stad-gårdene som er mest typiske i de indre bygdene på Østlandet. På Sørlandet gikk det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavnet på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først var det bare innhegnet åker; neste steg var et bolighus; og til slutt ble det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av hross = hest, som i Roskilde).