miniatyr|Byutvidelser fra 1624 til 1839, tegnet inn på kart fra ca. 1837. Fra Roede 2016, s. 135.
Byutvidelser i Oslos historie har utvidet Oslo bys og Oslo kommunes areal fra å omfatte Kvadraturen i 1624, mindre enn en kvadratkilometer, til 454 kvadratkilometer etter den siste, mindre byutvidelsen i 1980.
Av fire store byutvidelser er tre – 1839, 1859 og 1878 – knyttet til den store byveksten på 1800-tallet; byen fikk det arealet den trengte for å vokse til en storby frem til 1900. Kristiania (byens navn til 1925) ble landets eneste murby etter kontinentale forbilder, med et rutenett av gater, plasser og fire etasjer høye murgårder i lukkede kvartaler, dagens indre by.
Bygrensen mellom 1878 og 1948 lar seg lese i dagens by, ettersom Aker herred, som lå rundt Kristiania, strittet imot byens kjennetegn: murtvang, gateregulering, høy tetthet, høye kommunale utgifter for å ta i bruk tidens tekniske nyvinninger: vann og kloakk, sporvei, gass. Utenfor grensen fra 1859 ble trehus bygget i raskt tempo før murtvangen kom (Ny York), og det samme skjedde før 1878, da med blant andre Rodeløkka, Kampen og Vålerenga.
I 1948 ble hele resterende Aker herred innlemmet i Oslo, til det som med et ubetydelig unntak utgjør dagens areal for Oslo kommune. Det avgjørende var en situasjon med stor bolignød etter andre verdenskrig og vilje til å bygge på de store jordbruksområdene i Aker. Det som var Aker til 1948 utgjør nå ytre by med villaer og delte boliger, blokker i drabantbyer og et bylandskap mye mer preget av biltrafikk og med mye mindre tett befolkning enn indre by. Marka, det vernede naturområdet som dekker to tredeler av kommunens areal, ble også en del av byen.
Nye kommunikasjonsmidler var med å gjøre byveksten mulig, fra en hest- og fotgjengerby frem til sporveien kom i 1875 og byen kunne strekkes rundt tre kilometer ut fra sentrum, og til mellom- og etterkrigstidens ytre by preget av bil og T-banen.
De politiske kampene rundt byutvidelsene har handlet om interessemotsetninger: beskyttelse av byborgernes handelsmonopol eller rett til å drive alle typer næring i og utenfor byen, særlig tom. 1839; alles rett til å sette opp trehus eller murtvang og profesjonell, regulert byutvikling; tiltrekke gode skattebetalere og samtidig unngå ansvar for understøttelse av fattige. Allerede fra 1629 ble bymarken, fellesmarken på mer enn fem kvadratkilometer der byen var grunneier, regnet som «byens grunn» og styrt av byens myndigheter. I 1657 kom den første byutvidelsen i form av utfylling i Bjørvika med nye kvartaler. Fra 1784 til 1819 ble handelsområdet utvidet fire ganger, men disse gjaldt små områder og fikk liten betydning for ettertiden. En grunn er at frem til midten av 1800-tallet var handelsområdet (kjøpstaden) bare en av flere avgrensninger av byen. Fra utvidelsen i 1839 var kommunens territorium og mulighetene for fremtidig byvekst utvidelsens hovedtema.
Oversikt over byutvidelser
Tabellen viser byutvidelser med tillagt areal og strøkOslo byleksikon eller bydeler for hver utvidelse.
Areal ved byutvidelserAreal for de fire kvarterene i byen fra 1624 og sjøbodene oppgis i Bykart fra 1794. Oslo byarkivs hjemmeside (besøkt 23. mai 2020) til kvadratalen, som med 0,3937 kvadratalen per dekar utgjør 182,1 dekar. For utvidelsene før 1839 foreligger ikke tall for areal. Tallene for 1839 er fra Femtiaars-Beretning, side 3, som oppgir 282,6 dekar før utvidelsen i 1839, og at arealet i 1839 ble utvidet med 152 dekar bebygget og 285,1 dekar ubebygget grunn. Juhasz oppgir på side 31 at utvidelsen utgjorde henimot 300 mål, som tilsvarte byens daværende handelsterritorium. De øvrige tallene er fra Statistisk årbok for Oslo 2009, Utviklings- og kompetanseetaten, tabell 1.1.
1000 dekar = 1 kvadratkilometer + År Byareal (da) Utvidelse (da) Tillagte områder, strøk 1624 182 - Kvadraturen 1657-1780 Utvidelse av Kvadraturen, til Grensen og Lille Strandgate 1784 Eiendommer langs Storgata og Brugata til Vaterlands bro 1794 Eiendommer ved Dronningens gate 1817 Grev Wedels plass, Glacisgata 1819 Fra Stortorvet til Akersgata 1839 720 437 Vaterland, Fjerdingen, Hausmannskvartalene, områdene der Regjeringskvartalet ligger og ned forbi Stortinget 1859 9483 ca. 8700 Sagene, Grünerløkka, Grønland med flere. Bymarken regnes fra nå som fullt ut del av byen 1878 16 289 6806 Frogner, Majorstuen, Bjølsen, Dælenenga, Kampen, Vålerenga, Gamlebyen med flere 1938 16 470 181 Sjursøya 1946 16 879 409 Etterstad 1948 453 442 436 563 Aker kommune1980 453 972 252Arealet var målt opp på nytt i 1973, og offisielt areal øket med 278 dekar Tangerud
Per 2020 er arealet 454,12 kvadratkilometer fastland og øyer ifølge Statens kartverk.Arealstatistikk for Norge. Statens kartverk, 9.3.2020. Besøkt 27.5.2020.
Middelalderbyen Oslo
Formell fastsetting av grenser for middelalderbyen Oslo skjedde da Magnus Lagabøtes bylov av 1276 ble gjort gjeldende for Oslo. Byens areal var mindre enn én kvadratkilometer (1000 dekar) inkludert takmarken, den tids bymark der bymyndighetene styrte og byfolket kunne dyrke og bruke beite.Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslo bys historie, bind 1. Oslo, Cappelen 1991, side 77 og Helland, side 10. Byloven fra 1276 angir byens grenser ved blant annet Tøyenbekken, Eikabergkleiva, ut i vågen på høyde med Akersneset og tilbake til Tøyenbekken. Dette tilsvarer omtrent Gamlebyen, deler av Vålerenga og Grønland, og halvparten av Bjørvika samt den bratte skråningen ovenfor Loenga mot toppen av Ekeberg. Middelalderbyen ble liggende utenfor Christiania til 1878.
Christiania 1624 og Bymarken 1629
thumb|Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det eldste kjente kart over byen.
Byen Christiania som ble bygget etter brannen i 1624 var avgrenset av festningen, Bjørvika og vollene, som gikk fra Bjørvika til sydlige enden av Stortorvet og videre på skrå til de møtte Pipervika omtrent der Rådhusgata i dag kommer ut på Rådhusplassen, slik det er fremstilt på Coucherons kart. Bystatus var knyttet til byborgerskap – og byen var det området der gårdeierne kunne oppnå fulle handelsrettigheter. Dette ble omtalt som «den egentlige by», og omfattet ved oppmåling i 1737 byen innenfor vollene, grovt sett det som i dag er Kvadraturen, og dessuten eiendommene syd for Grensen fra Akersgata til Stortorget, nordsiden av Stortorget og tre kvartaler øst for Domkirken.Juhasz, side 19–20.
Byen var grunneier og utøvet myndighet over Bymarken, områdene nord og vest for den egentlige by, der hver gårdeier i byen kunne få tildelt et areal til beite og dyrking av fôr og grønnsaker. Bymarken ble omtalt som «byens grunn», men ble ikke regnet til byens areal. Mellom byen og bymarken lå forstedene, som i 1745 var Pipervika, Grensen, Vaterland og Sagbanken (området vest for utløpet av Akerselva) og – nordøst for bymarken – Sagene. Byborgerne som var tildelt løkke betalte løkkeskatt til byen, men ikke eiendomsskatt til staten. På 1600- og 1700-tallet omfattet altså byen den egentlige by, forstedene og bymarken, til sammen 5552 dekar.Femtiaars-Beretning, side 3. Arealet bekreftes i Statistisk årbok for Oslo 2009, tabell 1.1. Arealtall før oppmålingen i 1923 er omtrentlige.
Den første byutvidelsen i 1657
miniatyr|Reguleringsplan for byutvidelse med tre rekker kvartaler i Bjørvika, 1657. Kart av Willem Coucheron i Det Kgl. Bilbliotek, København
Kvartalene innenfor vollene var fullt bebygget rundt 1650, som Geelkercks kart og perspektivtegning viser. Behovet for utvidelse førte til at stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Hans kart viser eksisterende bebyggelse med kraftig rød strek og de nye kvartalene med tynnere strek. Denne utvidelsen ble langt på vei fullført før 1680. De ytterste kvartalene mellom Store og Lille Strandgate ble delvis bebygget før en brann i 1708 rammet dette strøket.Roede 2016, side 30–33.
Fire små byutvidelser fra 1784 til 1819
Gjennom fire byutvidelser fra 1784 til 1819 fikk en del gårdeiere handelsrett, altså anledning til å drive handel på linje med gårdeiere i Kvadraturen. Handelsretten måtte kjøpes fra bykassen, og gårdeiere kunne si nei takk. Gårdene som fikk handelsrettigheter lå langs gater, slik at noen gårder langs en gate hadde handelsrett, andre ikke. Byen var ikke bestemt som et sammenhengende territorium.Juhasz
thumb|right|Brugata, handelsgate i sentrumsranden også i 2010.
Tildeling av kjøpmannsrettigheter utenfor byen hadde skjedd før 1780, det året var det sju kjøpmenn i Storgata som hadde slik rett og fem til sammen i Møllergata, Grensen og Sagbanken. I 1784 ble byen utvidet ved at gårdene langs Storgata (frem til Brugata), Brugata og ved Lilletorget (daværende Vaterlands torv) fikk adgang til å få kjøpmannsrettigheter. Plankekjørerne passerte Lilletorvet og ga grunnlag for handel her.Femtiaars-Beretning, side 4 og Arno Berg: Byutvidelse. St. Hallvard, 1958, side 268-9. Rettighetene var knyttet til person, slik at nye gårdeiere måtte ha egen bevilling for å drive handel. De fleste gårdene fikk tilbud om å kjøpe handelsrettigheter, og omtrent halvparten benyttet seg av tilbudet ved utvidelsen.Knut Sprauten: Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo bys historie. Oslo, Cappelen, 1992, bind 2, side 410–11, Juhasz, side 20–24 og Oslo Byleksikon. Besøkt 23.5.2020.
Neste utvidelse kom i 1794, da to gårder i Dronningens gate ved Biskop Gunnerus gate fikk handelsrett.Femtiaars-Beretning, side 4. I regjeringens forlag til utvidelsen i 1839 slås det fast at det siden 1784 bare var foretatt små utvidelser i 1817 og 1819, som beskrevet her. Den store byutvidelsen i 1794 som er vist på et mye brukt kart er en misforståelse, og utstrekningen på kartet er forvekslet med utvidelsen i 1839.Referat Odelstinget 16.3.1839, side 313 og 319.
I den sydlige enden av byen skjedde en utvidelse i 1817, ved at deler av glaciet som ikke lenger hadde militær betydning, ble innlemmet. Etter at Grev Wedels plass og tomt til Frimurerlogen var avsatt, ble det innlemmede området begrenset til seks dekar som i dag er kvartalet som grenser til Grev Wedels plass og Glacisgata. Begrunnelsen var å gi rom for boliger og offentlige bygninger, anslått til 6 til 8 tomter. Området ble ikke sett på som attraktivt nok til at private ville bygge, og det forble stort sett åpent inntil det igjen ble båndlagt for militære formål i 1830-årene.
I 1819 ble åtte bebygde eiendommer nord for Grensen, fra Stortorvet til Akersgata, lagt til byen. Av de åtte var det tre, med et areal på under to dekar, som i 1839 hadde benyttet seg av muligheten til å få handelsrett. Handelsterritoriet, den egentlige by, utgjorde etter utvidelsen i 1819 282 dekar.Referat Odelstinget 16.3.1839, side 319–20, Femtiaars-Beretning, side 3 og Juhasz, side 26–28.
Utvidelsen i 1839 – Vaterland, Fjerdingen, et areal for fremtidig byvekst og noe i vest
I 1804 søkte gårdeiere i forstedene Grensen og Vaterland om å bli innlemmet i byen. Byens valgte representanter (12 byborgere) og magistraten uttalte seg imot, da en utvidelse ville trekke handel ut av byen og til forsteder som lå gunstigere til for å fange opp bøndene som kom til byen. Søknadene ble avslått i København i 1806.Juhasz, side 24–25.
Vaterlandsbeboernes søknad i 1836 om å bli en del av byen startet en ny debatt om byutvidelse. Grunneier Nils Young søkte på samme tid om å få utparsellere sin eiendom nord for Stortorvet og anlegge forbindelse mellom Storgata og Møllergata, mot at området fikk handelsrett.Femtiaars-Beretning, side 3. Både befolkningen, antall med kjøpmannsrett og omsetningen i handel hadde økt mer enn 50 % mellom 1784 og 1835, og det var bred enighet om at byen trengte en stor utvidelse.