Jan Rikard Wolff (født 8. april 1958 i Farsta i Stockholm, død 17. november 2017«Rikard Wolff är död» på Aftonbladets nettsider (besøkt 17. november 2017) i Stockholm) var en svensk skuespiller og visesanger. Han vokste opp i Gubbängen i Farsta og i Karlstad.
Rikard Wolff fikk sitt store gjennombrudd som skuespiller i 1992 med filmen Änglagård. Oppfølgeren Änglagård – sommeren etter (1994) fikk ikke like stor suksess som den første filmen. Den tredje filmen, Änglagård – alle gode ting er tre, kom i 2010.
Som sanger var han kjent for det norske publikum ikke minst for sitt samarbeid med Kari Bremnes, både på plate (Desemberbarn, utgitt på Kirkelig kulturverksted (2001) og på konsertturnéer. I 2008 deltok han som en av flere artister på Kirkelig kulturverksteds utgivelse Sorgen og gleden – HKH Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer. Platen Tango (2009) ga Rikard Wolff også ut på Kirkelig kulturverksted.
I 2011 ble Wolff tildelt medaljen Litteris et Artibus for «framstående konstnärliga insatser som skådespelare».«Lista över medaljförläningar den 14 juni 2011» , Kungl. Hovstaternas nettsted.
Biografi Rikard Wolff vokste opp i Gubbängen i Farsta og (fra tiårsalderen) i Karlstad. Han begynte i 1978 på Skara skolscen, og begynte sin profesjonelle skuespillerkarriere i teatergruppen Vågspel i Södertälje. I perioden 1980–1982 var han tilknyttet Hilda Hellwigs Teater Aurora, der han spilte tittelrollen i Friedrich Schillers Don Carlos i 1981. Han studerte musikk, og fra 1982 opptrådte og turnerte han med mange sangforestillinger på scenen og på TV, spesielt franske chansons av Edith Piaf, Jacques Brel og Barbara, men også for eksempel Barbro Hörberg, Maria Callas og Karl Gerhard.
Karriere I perioden 1984–1987 studerte han ved Teaterhögskolan i Malmö, der han gikk i samme klasse som blant andre Björn Kjellman og Gerhard Hoberstorfer. Allerede i studietiden innledet Rikard Wolff et samarbeid med regissøren Rickard Günther; hans første rolle for Günther var tittelrollen i eksamensproduksjonen Mefisto. I studietiden innledet han også et samarbeid med Suzanne Osten og Unga Klara (som er Stockholms stadsteaters scene for barn og unge) i Affären Danton (1986). Rikard Wolff filmdebuterte i Suzanne Ostens Livsfarlig film (1988). Med den sentrale rollen som poeten Paul Andersson i Birgitta Stenbergs TV-serie Apelsinmannen (1990) ble han et kjent ansikt for et større publikum. Dette ledet til enda et langvarig regissørsamarbeid, denne gang med Colin Nutley med en serie langfilmer etter Änglagård i 1992, som ble et gjenombrudd for Rikard Wolff sammen med Helena Bergström. De to ble senere ansett som et radarpar. Wolff medvirket i en rekke filmer og TV-produksjoner etter dette gjennombruddet.
På scenen opptrådte han på en rekke teatere; eksempelvis på Dramaten i 1990 i Samuel Becketts I väntan på Godot, i Hamlet på Östgötateatern (1995), Zac i A Chorus Line (2002) på GöteborgsOperan, i Shakespeares Richard III (2006) på Riksteatern, og i rollen som konferansieren i Colin Nutleys oppsetning av Cabaret (2008) på Stockholms stadsteater. Han har også spilt større roller på Malmö stadsteater, Malmö Opera, Göteborgs stadsteater, Teater Galeasen og Vasateatern. Rollen som Antonio Salieri i Peter Schaffers Amadeus spilte han både på Riksteatern i 1994 og på Stockholms stadsteater i 2005.
Han både skrev og framførte sanger, og spilte inn flere plater. I 2001 fikk han en Grammis for albumet Min allra största kärlek. Wolff deltok i innvielsen av Friends Arena, der han blant annet framførte en av sine mest kjente sanger, «Pojken på månen». Han medvirket i Melodifestivalen i 2013 med bidraget «En förlorad sommar», skrevet av Tomas Andersson Wij. Han kom på syvendeplass i delkonkurransen i Göteborg.
I 2011 utkom hans selvbiografi Rikitikitavi.
Hans siste filmrolle ble som antagonisten i Jakten på tidskristallen, som var SVTs julekalender i 2017. En av hans siste offentlige opptredener ble den 9. april 2017, to dager etter terrorangrepet på Drottninggatan i Stockholm 7. april 2017, da han sang «Lovsång till kärleken» for et stort publikum på Sergels torg.
Privatliv Rikard Wolff fikk sammen med Stina Gardell en datter som er født 2005.
Rikard Wolff led av lungeemfysem, for det meste forårsaket av en uvanlig form av α₁-antitrypsinmangel, og døde som følge av det på sykehuset den 17. november 2017.
Filmografi (i utvalg) 1988 – Livsfarlig film 1990 – Blankt vapen 1990 – Den svarta cirkeln (TV-serie) 1990 – Apelsinmannen (TV-serie) 1990 – Honungsvargar 1990 – S*M*A*S*H (TV-serie) 1991 – Riktiga män bär alltid slips 1992 – Jönssonligan & den svarta diamanten 1992 – Änglagård 1994 – Zorn 1994 – Änglagård - andra sommaren 1994 – Lejonkungen (svensk stemme til Scar) 2000 – Gossip 2001 – Så vit som en snö 2004 – Desmonds trashade äppelträd 2004 – Tre solar 2006 – Desmond & träskpatraskfällan 2008 – Angel 2010 – Så olika 2010 – Änglagård – tredje gången gillt 2010 – Alice i underlandet (svensk stemme til Absolem) 2015 – En underbar jävla jul 2016 – Sömnincidenter (stemme til Ciceronen) 2017 – Jakten på tidskristallen (TV-serie) (Julkalender)
Diskografi 1991 – Recital 1995 – Pojken på månen 1997 – Stjärnklara nätter 2000 – Min allra största kärlek 2001 – Desemberbarn (med Kari Bremnes) 2003 – Du får mig om jag får dig 2004 – Chanson suicide 2005 – Allt du kan önska! 2009 – Tango 2013 – Första lågan 2015 – Jul På Orkesterplass (sammen med KORK, Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland og Solveig Slettahjell)
Priser og utmerkelser (utvalg) 2006 – Stockholms stads Bellmanpris
Referanser
Eksterne lenker
Om Rikard Wolff i Dramatens Rollbok
Kategori:Svenske skuespillere Kategori:Svenske sangere Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus Kategori:Personer fra Stockholm