mini|Kartskisse over Skagerrak og Nordsjøen, området kvarstadbåtene måtte seile gjennom for å komme fra det nøytrale Sverige til Storbritannia
Kvarstadbåtene er betegnelsen på de norske handelsskipene som lå i svenske havner ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Både den norske eksilregjeringen i Storbritannia, og de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge, gjorde krav på de. Ved krigsutbruddet var det om lag 40 skip. Etter tysk press gikk noen til Norge, og noen ble rekvirert av Sverige. De gjenværende femten fartøyene ble etterhvert samlet i Göteborg.
På tross av trusselen fra den tyske Skagerraksperren prøvde britene å få båtene over til Storbritannia. Dels var fartøyene verdifulle i seg selv (de kunne seile for det norske statsrederiet Nortraship), og dels var de lastet med svenske kulelager og spesialstål som de allierte hadde behov for. Utbruddsforsøk skjedde i to omganger; i det første, Operation Rubble i januar 1941, lyktes det fem skip å nå britisk havn. Etter det første forsøket ble de gjenværende fartøyene tatt i arrest, såkalt kvarstad på svensk, derav navnet kvarstadbåtene.
I det neste forsøket, Operation Performance i april 1942, nådde kun to av ti skip, med en samlet besetning på 132 personer Storbritannia. Av totalt 471 personer, var 85 om bord på de to fartøyene som returnerte. Dermed var 386 personer med på selve utbruddet. Av disse ble 19 drept og 234 tatt til fange, hvorav 43 døde i tysk fangenskap. Samlet omkom altså 62 av de 471 personene som var om bord på kvarstadbåtene.
De norske handelsfartøyene påvirket Sveriges mål om å være nøytralt under andre verdenskrig. På grunn av kvarstadbåtene ble Sverige presset fra både Tyskland og de allierte. Ved hemmelige forhandlinger mellom svenske myndigheter og de krigførende partene ble kvarstadbåtenes mulighet for å forlate svensk farvann også koblet til spørsmålet om lejdtrafiken (Sveriges utenrikshandel med nøytrale land under andre verdenskrig).
Bakgrunn mini|«Dixie Arrow» alliert tankskip torpedert og i ferd med å synke i Atlanterhavet. Tonnasjemangelen var en av drivkreftene bak kvarstadbåtene, den andre var lasten med svenske kulelager og spesialstål
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, utløste det umiddelbart en kamp om den viktige norske handelsflåten. Både de allierte og tyskerne gjorde det de kunne for å få kontroll over flest mulig skip, og stort sett vant de allierte denne kampen. Den norske flåten ble rekvirert for alliert tjeneste og lagt inn i den nyetablerte organisasjonen Nortraship, hvor de fleste fartøyene ble chartret videre til britene.Stendahl 2002, s. 189-195ff I det nøytrale Sverige lå det imidlertid et trettitalls norske handelsfartøy som begge de krigførende sidene var interessert i.Formelt er kvarstadbåtene kun betegnelsen på de ti fartøyene som ble forsøkt ilagt kvarstad høsten 1941, se Kvarstadbåtene, s. 13. I ettertid har imidlertid kvarstadbåtene blitt gjengs betegnelse på alle de norske fartøyene i Sverige, se for eksempel artikkel om samme i Store norske leksikon.Sjømann, lang vakt, s. 396, i Kvarstadbåtene, s. 15, er det oppgitt at det var ca. 30 skip. Nettstedet warsailors.com har imidlertid en detaljert oversikt over norske skip i svenske havner, denne oversikten viser totalt 42 fartøy over 500 BRT.
Tyske myndigheter la sterkt press på gjenværende norske skipsredere i det okkuperte Norge for at de skulle beordre skipene å seile til Norge.Fontander 2006, s. 189 De la også press på Sverige for å få kontroll over fartøyene. Tyskerne ønsket at den svenske regjeringen holdt skipene tilbake om de ikke selv fikk overta dem. En del norske skipsførere fulgte Nortraships rekvisisjonsbeslutning, mens andre fartøy som var innestengt i Sverige, fulgte ordre fra sine redere, og gikk til Norge eller annet tyskkontrollert område.
I løpet av 1940 seilte 13 skip til det tyskokkuperte Norge, delvis i forståelse med norske myndigheter. Mange redere kan antas å ha handlet under tysk tvang, da om lag 25 norske redere som ikke ville samarbeide med tyskerne ble forhørt og fengslet.Fontander 2006, s. 193 Ni av skipene ble rekvirert av den svenske regjeringen, og gikk i svensk fart under krigen. Tilbake var 15 norske handelsfartøy som var forhindret fra å gå til alliert havn grunnet den tyske blokaden.
Operation Rubble
mini|Norske kvarstadbåter fortøyd lengst inn i Göteborgs frihavn i begynnelsen av andre verdenskrig, med baugen mot land for å vanskeliggjøre rask utseiling miniatyr|MS «Elisabeth Bakke», én av kvarstadbåtene som forserte blokaden i 1941, foto fra 1960 miniatyr|MS «Taurus», deltok i utbruddet, torpedert i juni samme år I løpet av desember 1940 og begynnelsen av januar 1941 seilte de fem fartøyene i den britiske Operation Rubble, MS «Elisabeth Bakke», MS «John Bakke», MT «Ranja», MS «Tai Shan» og MS «Taurus», hver for seg fra Göteborgs havn og samlet seg i Brofjorden nær Lysekil. Operasjonen ble ledet av den britiske diplomaten, forretningsmannen og forhenværende oppdagelsesreisende George Binney. Han var assisterende handelsattaché ved Storbritannias legasjon i Stockholm, men også tilknyttet den hemmelige britiske militære organisasjonen Special Operations Executive (SOE).Wulvaricht 2009, s. 36
Da det norske fartøyet MS «Elisabeth Bakke» forlot Göteborg i midten av desember, ble hun fulgt av den svenske jageren HMS «Ehrensköld». Om bord på jageren var det to offiserer med tyske sympatier. Det to varslet det tyske konsulatet og personale fra den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. Ettersom det svenske politiet hadde telefonavlytting på noen av de involverte, kunne de som hadde gitt informasjon raskt arresteres.Wulvaricht 2009, s. 43-46 Stemningen i den svenske marinen var allment tyskvennlig,Fontander 2006, s. 229 spesielt etter det britiske forsøket på å beslaglegge fire svenske jagere i juni 1940, den såkalte Psilanderaffæren.
Fartøyene som seilte ut, var på rundt 5 000 bruttotonn og i dekke av tåke seilte de på ettermiddagen den 23. januar 1941 nær norskekysten og i Norskerenna ettersom det ikke var fare for sjøminer der på grunn av det store dypet.Barker 1976, s. 80-84 De norske handelsfartøyene klarte å komme gjennom den tyske Skagerraksperren og nådde Kirkwall den 25. januar 1941. Lasten bestod av viktige varer for de alliertes krigsinnsats: maskiner, kvalitetsstål og kulelager.Hjeltnes 1995, s. 394
MT «Ranja» ble oppdaget av tyske jagerfly. Fartøyets svenske førstestyrmann ble truffet av en salve fra et av flyenes maskingevær før britiske jagere og fly til slutt nådde frem og kunne forsvare fartøyene. Styrmannen døde fire dager senere i Kirkwall. De tyske slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» hadde forlatt Kiel den 23. januar for å angripe allierte konvoier i Nord-Atlanteren og kom av en tilfeldighet nær de norske fartøyene, men uten at partene kom innenfor synsvidde av hverandre.
Offiserer på skipene som lyktes i å ta seg til Storbritannia, ble i desember 1941 blant de første mottagere av det nyinnstiftede Krigskorset. De som ble hedret av norske myndigheter i eksil i London, var skipsfører Carl I. Jensen på MS «Taurus», skipsfører Einar F. Isaachsen og maskinmester Reidar O. Paulsen på MS «Tai Shan» og maskinmester Hans Gustav Hansen på MS «John Bakke».Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 29–31.
Domstolsforhandlingene miniatyr|Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop truet med å ta fartøyene i Göteborg med makt miniatyr|Den svenske samlingsregjeringen under statsminister Per-Albin Hansson forsøkte å unngå det tyske presset om utlevering ved at de gjenværende norske fartøyene ble belagt med kvarstad. Fotografi fra 1939, da regjeringen tiltrådte
De tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge ble svært forbitret over de norske handelsfartøyenes vellykkede seilas til Storbritannia. Da dette skjedde midt under pågående handelsforhandlinger mellom Sverige og Tyskland om å tillate svensk sjøfart vestover, den såkalte lejdtrafiken, ble en avtale en stund vanskeliggjort. Den tyske utenriksminister Ribbentrop truet med at flere utbrudd av norske fartøy ville bli møtt med at den tyske flåten ville gå inn i Göteborgs havn og ta de gjenværende fartøyene med makt.Fontander 2006, s. 191
Et resultat av Operation Rubble ble også at tyskerne fikk igjennom et svensk løfte om at alle norske fartøy som var igjen i Sverige skulle samles i Göteborg, underforstått for at kontrollen med dem skulle være lettere.
Sommeren 1941 ble det skrevet en kontrakt mellom norske Nortraship og den britiske regjeringen ved Ministry of War Transport. Storbritannia skulle få leie elleve av de norske fartøyene som lå i Göteborg. I avtalen sto det at britiske skipsførere skulle ha hovedansvaret om bord, med norske skipsførere som Nortraships representanter.Fontander 2006, s. 192 Den allierte planen var et nytt utbrudd høsten 1941, når nettene var blitt mørke nok til å våge seg igjen. Tyske myndigheter skjerpet kravene mot UD i Stockholm for å få fartøyene utlevert til sine redere i det tyskokkuperte Norge. De tyske myndighetene hadde også gjennom sine spioner i Göteborg informasjon om at båtene skulle avgå.
På sensommeren forsøkte samlingsregjeringen Per-Albin Hansson å unngå det tyske presset om utlevering ved at de gjenværende norske fartøyene ble belagt med kvarstad, og spørsmålene om eierskap, disposisjonsrett og besittelsesrett ble en sak for en svensk domstol. Den svenske regjeringen hevdet at kun domstol eller överexekutor, etter vurdering, kunne gi myndighetene rett til å stoppe fartøyene. Partene var formelt Nortraship på den ene siden og berørte norske redere på den andre siden, i praksis de krigførende land Storbritannia og Tyskland. Forhandlingene ble under et halvår en føljetong i pressen, og i amerikansk og britisk presse kom de i noen aviser å omtales som «the Kvarstad Comedy». Prosessen ble ført gjennom det svenske rettssystemet like opp til Högsta domstolen.
Lex Cervin Det tyske forsøket på å få kontroll på fartøyene gjennom kvarstad skjedde formelt som krav fra de norske rederiene, pågikk i rundt syv måneder og kan grovt sett inndeles i to perioder.I natt og tåke mot England, s. 44 Den første perioden var fra 19. september 1941, da den første søknaden om interimistisk kvarstad ble levert namsretten i Göteborg og frem til 6. november da søknaden for siste gang ble avslått. Den andre perioden var fra 7. november 1941 til 17. mars 1942, da kravet om interimistisk kvarstad ble endelig avvist av Högsta domstolen.