Tysklands historie 1814-1871 var preget av dannelsen av Det tyske forbund etter Wienerkongressen i 1815. Dette var en konføderasjon som ble dannet etter Napoleonskrigene. Denne skulle fungere som en etterfølger etter Det tysk-romerske rike som ble avskaffet i 1806. Revolusjonen i 1848, utløst av liberale og nasjonalistiske krefter, ble et mislykket forsøk på å samle Tyskland til en stat. Forhandlinger om samling mellom de tyske statene i 1848 slo feil og konføderasjon ble midlertidig oppløst, men gjenopprettet i 1850. Rivaliseringen mellom de to toneangivende statene, Østerrike og Preussen førte til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og konføderasjonens sammenbrudd. Som et svar på denne situasjonen ble Det nordtyske forbund dannet under ledelse av Preussen, og i Sør-Tyskland ble en rekke uavhengige sørtyske stater stående alene fram til 1871. Etter seieren over Frankrike i den fransk-prøyssiske krig 1870–71, var det politiske plattformen for et nytt tysk keiserrike lagt.

Wienerkongressen Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Etter Napoleons nederlag møttes seierherrene i Wien i 1814 og 1815 for å trekke opp linjene for Europa etter Napoleon. Under ledelse av den konservative østerrikeren fyrst Metternich ønsket man å stille klokken tilbake til tiden før den franske revolusjon.

thumb|Fyrst Metternich

Napoleon hadde i stor grad omorganisert Tyskland. Den tysk-romerske keiseren hadde lagt ned sin krone i 1806 og riket var erstattet av en løs sammenslutning under fransk ledelse, den såkalte Rhinkonføderasjonen. Dette var en sammenslutning som var basert på Napoleons styre, og falt sammen etter hans fall.

Den prøyssiske sjefsforhandleren, Karl August von Hardenberg, gikk sammen med Metternich for å finne er ordning som sikret maktbalansen i Europa. De tok utgangspunkt i en plan av Wilhelm von Humboldt, og kom opp med de såkalte Tolv artikler.

Her ble det foreslått en føderasjon av de tyske statene, under ledelse av Preussen og Østerrike. Østerrike skulle ha presidentskapet i denne føderasjonen. Planen ble mislikt av mange tyske fyrster, da den begrenset deres makt. Napoleons tilbakekomst fra Elba fikk imidlertid fart på sakene, og den 8. juni 1815 ble avtalen undertegnet.

Preussens territorium ble sterkt utvidet som følge av Wienerkongressen. Prøysserne fikk blant annet Westfalen, Rhinland og Svensk Pommern. Preussen fikk områdene i vest for slik å kunne være en motvekt til et framtidig sterkt Frankrike.

Sachsen hadde støttet Napoleon og mistet betydelige deler av sitt territorium til Preussen. Østerrike gav avkall på flere tyske områder i bytte mot å få økt sitt territorium i sør og øst.

Det tyske forbund Utdypende artikkel: Det tyske forbund

Samarbeidet mellom de tyske statene ble mindre enn hva mange hadde trodd før avtalen ble underskrevet. Det ble ikke innført felles tyske domstoler, eller felles administrative organer. Det ble et konføderasjon av uavhengige stater fremfor en forbundsstat. Det tyske forbund fikk et felles parlament i Frankfurt am Main, men beslutninger måtte fattes med to tredjedelers flertall for å være gyldige. Preussens store andel av representantene gjorde at de derfor kunne blokkere alle forslag.

Det var sterke krefter som motarbeidet forbundet. Flere ikke-tyske fyrster, som den danske kongen og den britiske kongen, var representert i det tyske forbund gjennom sine tyske fyrstetitler. Disse ønsket naturlig nok ikke noe sterkt Tyskland. Heller ikke Metternich ønsket noen sterk tysk sentralmakt, da han var opptatt av Østerrikes suverenitet og stort sett så på forbundet som et middel til å kontrollere Preussen.

I de første årene av forbundstiden liberaliserte flere tyske stater styresettet. I Østerrike måtte keiser Frans godta et statsråd i 1814. Baden og Bayern fikk konstitusjoner i 1818. Det så lenge ut til at også Preussen skulle få en grunnlov, men kong Friedrich Wilhelm gav opp idéen i 1818.

Uro i 1830 Den franske julirevolusjonen i 1830 fikk også ringvirkninger i Tyskland. I Aachen gjorde arbeidere opprør mot fabrikkeierne i september, og en prøyssisk hær måtte settes inn for å stoppe urolighetene. Urolighetene ble forsterket på grunn av matmangel, i Kassel og andre steder i Hessen angrep bønder tollstasjoner.

Utover i 1830 gjorde bråket at også Sachsen måtte gjøre noe. Uroligheter i bl.a. Leipzig førte til at reformer ble vedtatt. i 1831 ble en ny grunnlov vedtatt.

Urolighetene gjorde at Metternich mobiliserte de reaksjonære kreftene i Tyskland. Frankfurt-parlamentet vedtok i 1832 innskrenkelser i ytringsfriheten. I 1833 ble det opprettet et felles tysk «sentralbyrå for politiske undersøkelser», som motarbeidet anti-monarkiske strømninger.

Tollunion thumb|left|Tysklands første jernbane åpnet den 7. desember 1835, mellom Nürnberg og Fürth

Den industrielle revolusjon pågikk for fullt i denne perioden, noe som gjorde at det ble behov for friere handel. I 1834 ble det etter prøyssisk initiativ opprettet en tollunion, den såkalte Zollverein. Denne tollunionen besto av 34 tyske stater, men Østerrike med sin proteksjonistiske økonomi ville ikke delta.

Det var i denne perioden de vestre delene av staten Preussen utpekte seg som ledende industrielt. Ny tungindustri vokste frem i Ruhr, bl.a. ble Kruppkonsernet i Essen en av verdens ledende produsenter av stål. Dette gjorde at Preussen og Tyskland i stor grad ble selvforsynte med industriprodukter, og importen fra England avtok.

1848-revolusjonen

thumb|Berlin, 19. mars 1848 22. februar 1848 brøt det nok en gang ut en revolusjon i Frankrike, og som i 1830 spredte denne seg fort til Tyskland.

I begynnelsen av mars gikk det en bølge av protester over Tyskland, og folk i alle stater krevde politiske forandringer. De første byene med oppstand var Mannheim og Heidelberg. I Baden tvang de revolusjonære kongen til å endre det politiske systemet etter store demonstrasjoner i hovedstaden Karlsruhe.

I Østerrike måtte Metternich gå av 13. mars og flykte til England. Den østerrikske keiseren måtte sette inn soldater for å stoppe en stor demonstrasjon og innføre pressefrihet. Samtidig måtte han love å innkalle en grunnlovsforsamling.

Den folkelige suksessen i Wien oppmuntret til uroligheter også i Preussen. I Köln ble opprøret ledet av Andreas Gottschalck, som krevet pressefrihet også i Preussen. Opprøret i Köln ble slått ned, men bystyret i byen ble så engstelige for nye opptøyer at de ba sentralregjeringen om å iverksette reformer.

Kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen gikk etter en tids nøling med på dette. 18. mars proklamerte kongen at det ville bli innført pressefrihet også i Preussen. Uheldigvis gikk den prøyssiske øverstkommanderende i Berlin, Karl von Prittwitz, samtidig hardt til verks mot demonstrantene og åpnet ild mot folkemengden utenfor palasset. Dette gjorde at reformløftene fra kongen mistet all troverdighet, og det utviklet seg etterhvert et opprør mot kongen. Kongen måtte snart gi opp og sende von Prittwitz og hæren ut av byen.

thumb|left|Frankfurtparlamentet møtes i 1848 thumb|Deputasjonen som tilbød Friedrich Wilhelm keiserkronen, Berlin den 3. april 1849 Kongen gav sin tilslutning til ny grunnlov for Tyskland og 18. mai møttes Tysklands første fritt valgte parlament i Frankfurt. Dette ble imidlertid mislykket, da de prøvde å gjøre Preussens konge, Friedrich Wilhelm, til keiser i et forent Tyskland. Friedrich Wilhelm nektet imidlertid å ta i mot dette. Dette førte til at de østerrikske og prøyssiske mandatene forlot parlamentet, og dette gikk da i oppløsning.

Karl Marx og kommunismen Ettersom industrialiseringen skjøt fart i Tyskland vokste det også frem en arbeiderklasse. Arbeiderbevegelsen i Tyskland var imidlertid ikke organisert like godt som den franske og den engelske.

Filosofen og journalisten Karl Marx måtte i 1843 flytte til Paris etter at avisen i Köln hvor han arbeidet ble stengt av myndighetene. I Paris ble han kjent med Friedrich Engels og Engels vekket Marx' interesse for politikk. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom disse to.

I Paris skrev de to flere sosialistiske tekster, hvorav den mest kjente var Det kommunistiske manifest (1848). Denne utgivelsen druknet imidlertid noe i begivenhetene på kontinentet samme år.

På slutten av 1850-tallet og i begynnelsen av 1860-årene ble det fart i den felleseuropeiske arbeiderbevegelsen. Dette ble utløst av en felleseuropeisk økonomisk krise i 1857. I 1864 ble det i London dannet den første internasjonale, en internasjonal organisasjon som skulle jobbe for arbeidernes rettigheter. Marx var de tyske arbeideres representant i internasjonalen.

I 1867 utgav Marx det første bindet i storverket Das Kapital. Boken er en analyse av kapitalismen. Das Kapital fungerte som et filosofisk og politisk rammeverk for sosialismen.

Det var på denne tiden splittelse i den tyske arbeiderbevegelsen. Sosialistlederen Ferdinand Lasalle gikk inn for å samarbeide med de borgerlige, noe Marx var mot. Marx, August Bebel og Wilhelm Liebknecht stiftet derfor i 1869 sitt eget sosialistparti.

Bismarck: Tysklands jernkansler thumb|En ung Otto von Bismarck som delegat i den prøyssiske landdagen

Otto von Bismarck ble født i 1815 i en junker-familie, og etter å ha studert jus i Göttingen fikk han en stilling i det prøyssiske embedsverket.

Etter å ha debutert som lokalpolitiker i 1847 ble han i 1851 leder for den prøyssiske delegasjonen til Det tyske forbund. Her utmerket han seg tidlig med sin markante anti-østerrikske linje, hvor Bismarck jobbet blant annet hardt for å nekte Østerrike adgang til tollunionen.

Da prins Wilhelm ble regent, sendte han Bismarck til Russland som ambassadør. Dette ble sett på som et grep for å pasifisere krigshisseren Bismarck. Senere ble Bismarck overført til Paris.

Da striden mellom den prøyssiske kongen og nasjonalforsamlingen var på sitt mest intense, ble Bismarck kalt tilbake til Berlin, hvor han ble utnevnt til statsminister i 1862.

Bismarck gikk hensynsløst til angrep på Preussens mer liberale krefter. Når nasjonalforsamlingen fattet beslutninger som Bismarck var uenig i, svarte han med å ignorere disse og trumfet senere igjennom sin vilje.

Bismarck var fast bestemt på å gjøre Preussen til Tysklands ledende makt. Han motarbeidet Østerrike på alle mulige måter, og kom heller med tilnærmelser overfor Frankrike. Da Frans Josef av Østerrike innkalte til et møte for å revidere den tyske forfatningen i 1863 fikk Bismarck den prøyssiske kongen til å boikotte møtet. Bismarck mente at fremstøtet var et østerriksk forsøk på å pasifisere Preussen.

Krigen i Slesvig-Holsten gjorde imidlertid at Bismarck midlertidig måtte dempe sin steile anti-østerrikske holdning.

Krigen i Slesvig-Holsten thumb|Slaget ved Dybbøl skanser, 18. april 1864. Maleri fra 1871 av Jørgen Sonne. Hertugdømmene Slesvig og Holstein hadde tilhørt den oldenburgske kongen i hundrevis av år, og slik vært i personalunion med Danmark. Slesvig og Holstein hørte av historiske årsaker politisk sammen, men hadde ellers ikke så mye til felles. Slesvig som dansk rikslen hadde dansk flertall og hadde aldri hørt til Tyskland. Holstein hadde så å si utelukkende tysktalende innbyggere og hørte til Det tyske forbund (før 1806 som tysk len til Det tysk-romerske rike). Men samtidig var hertugdømmene ifølge Ribebrevet fra 1460 «evig udelelig» under den danske kongen.

I 1863 gikk sterke krefter i Danmark inn for å innlemme Slesvig i Danmark og heller oppgi Holstein til Tyskland. Dette skapte stort oppstyr i Tyskland og forbundsdagen i Frankfurt bad om hjelp til å «befri» hertugdømmet fra avhengigheten av Danmark.

Bismarck var ikke interessert i noen ny tysk stat, men ville utnytte situasjonen til å styrke Preussen. Han gikk derfor heller inn for å innlemme området i Preussen. Kong Wilhelm hadde i utgangspunktet stor sympati med tyskerne i Slesvig og ble derfor forferdet, men gikk etterhvert med på Bismarcks linje.