thumb|Den nordirske parlamentsbygning i Stormont, Belfast.
Nord-Irland er i dag et av fire land i Storbritannia (skjønt det også er beskrevet av offisielle kilder som en provins,«‘Normalisation’ plans for Northern Ireland unveiled» . HMSO. 1. august 2005. eller en region«The European Sustainable Competitiveness Programme for Northern Ireland 2007-2013» (PDF). Northern Ireland Executive. 4. oktober 2007.) som er lokalisert i den nordøstlige delen av øya Irland, og som ble opprettet som en adskilt rettslig enhet den 3. mai 1921 under lovbestemmelse av 1920.Statutory Rules & Orders published by authority, 1921 (No. 533); ytterligere kilde for 3. mai 1921: Jackson, Alvin (2004): Home Rule – An Irish History, Oxford University Press, s. 198. Det nye selvstendige Nord-Irland ble dannet av seks av de ni grevskapene i Ulster, fire med flertall av unionister, og Fermanagh og Tyrone, toThe Irish Election of 1918 av de fem Ulster-grevskapene hadde flertall av irsk nasjonalisme. Store deler av unionistene, i det minste i nordøst, støttet opprettelsen av Nord-Irland, mens nasjonalistene var imot og ville bli en del av Irland. Deretter, den 6. desember 1922, ble hele øya Irland en uavhengig rike kjent som Den irske fristaten, men Nord-Irland utøvet øyeblikkelig sin rett til å velge å gå ut av den nye riket.
Bakgrunnen til opprettelsen av Nord-Irland går lengre tilbake i tid. Allerede i perioden med Oliver Cromwell (1599–1658) var det alvorlige sammenstøt mellom ulike folkegrupper i den nordirske regionen. Disse forskjellene var hovedsak av sosial og politisk karakter, men sammenfalt med etniske og religiøse ulikheter. Den dag i dag går skillet mellom protestantiske unionister og katolske nasjonalister. Et historisk skille ble opprettet da protestantiske Vilhelm av Oranien den 12. juli 1690 beseiret i slaget ved Boyne mot den irsk-franske hæren til den katolske kong Jakob II av England. Fortsatt feirer en del av de nordirske protestantene i Oransjeordenen, en probritisk unionistbevegelse, den historiske seieren i Boyne ved demonstrativt å marsjere gjennom katolske områder i de nordirske byene, og således opprettholde de historiske motsetningene i Nord-Irland. For en bredere presentasjon, se Irlands historie.
Motstand mot hjemmestyre Straks grunnfjellet for irsk motstand, niårskrigen i Irland 1594–1603, mot England i Irland var over, skjedde det en innflytning av skotske og engelske innvandrere i bosetningen i Ulster som en følge av ulike økonomiske, religiøse og kulturelle sammenhenger på resten av øya.
Fra slutten av 1800-tallet ønsket flertallet av folket som levde på øya Irland at de britiske myndighetene ga en form for selvstyre på Irland. Det irske nasjonalistpartiet holdt tidvis maktbalansen i det britiske underhuset på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, en posisjon fra hvor det søkte hjemmestyre (Home Rule), noe som ville gi Irland selvstyre i utenrikspolitikken uten å bryte ut av Storbritannia. To lover ga hjemmestyre til Irland som ble vedtatt i underhuset i 1886 og 1893, men ble avvist av overhuset. Da parlamentsvedtaket av 1911 av Det liberale parti (som reduserte makten til overhuset fra å bremse parlamentariske lovforslag ved å forhale deres iverksettelse i to år) ble det åpenbart at hjemmestyre ville mest sannsynlig skje i løpet av de neste fem årene. Hjemmestyreligaene, eller hjemmestyrepartiet, hadde argumentert for dette i bortimot femti år.
thumb|Ulsterpakten som ble signert den 28. september 1912. Imidlertid var et betydelig mindretall sterkt imot ideen og ønsket å beholde unionen i dens eksisterende form. Irske unionister hadde agitert med hell mot hjemmestyre siden 1880-tallet, og den 28. september 1912 hadde lederen for de nordlige unionistene, Edward Carson, introdusert Ulsterpakten i Belfast som forpliktet å ekskludere Ulster fra hjemmestyret. Ulsterpakten ble signert av 450 000 menn og kvinner, henholdsvis hver sin erklæring, en del med deres eget blod. Mens fremskyndelsen av en splittelse med unionistsamfunnet i sør og vest (inkludert et betydelig større samfunn i Dublin) ga det de nordlige unionistene et gjennomførbart mål å kjempe for. Ulsterpakten ble dessuten udødeliggjort ved et pompøst dikt av Rudyard Kipling kalt «Ulster 1912» hvor siste vers var:
Believe, we dare not boast, Believe, we dare not fear We stand to pay the cost In all that men hold dear. What answer from the North? One Law, one Land, one Throne If England drive us forth We shall not fall alone!
Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde Belfast (den største byen i Ulster) blitt den største byen på Irland. Byens industrielle økonomi med sterk sektorer innenfor ingeniørteknikk og skipsverft, vært tilknyttet Storbritannia. Belfast var hovedsakelig en protestantisk by med en katolsk minoritet på mindre enn 30 prosent som var konsentrert vest i byen.
Et tredje lovforslag for hjemmestyre ble introdusert av regjeringen som besto av Det liberale partiet i mindretall i 1912. Imidlertid var Det konservative parti vennlig innstilt til unionistenes sak, og den politiske stemmen til unionistene var sterk i parlamentet. Etter tung endring av overhuset ble underhuset enig i 1914 til å tillate fire grevskap i Ulster til å selv å stemme seg ut og da kun for seks år. Gjennom hele 1913 og 1914 ble paramilitære «frivillige soldater» rekruttert og bevæpnet, først unionistenes Ulster Volunteer Force (UVF), og deretter som et svar, nasjonalistenes Irish Volunteers. Men hendelsene i Europa fikk forrang: i hva som ble det utløsningen av den andre verdenskrig, Gavrilo Princip myrdet erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike i Sarajevo. Hjemmestyre ble forsinket for en tid som var ment å være kort, og ledere fra unionistene og nasjonalistene ble enige om å oppmuntre deres respektive frivillige om å gå inn i den britiske hæren. 36. (Ulster) divisjon, som kom til å oppleve store tap ved slaget ved Somme, ble dannet hovedsakelig av UVF. Nasjonalistene meldte seg også i stort antall hvor de «gamle» irske regimentene fra Munster og Leinster ble i stor grad forsterket fra disse frivillige.
1916-opprøret og etter thumb|left|Avisforside som publiserte Påskeproklamasjonen om Den irske republikk i 1916. thumb|Joseph Plunkett var den som sto bak den opprinnelige planen for opprøret i Dublin påsken 1916. I løpet av den første verdenskrig fortsatte spenningen å bygge seg opp i Irland. Hardbarkete irske separatister (i sin tid kjent som «irske irlendere» og senere som republikanere) avviste hjemmestyre helt og holdent ettersom det innebar fortsatt tilknytning til Storbritannia. De fikk kontroll over en fraksjon av den frivillige bevegelsen, og i påsken 1916 ledet Thomas Clarke og James Connolly og andre et opprør i Dublin. Etter summariske rettssaker fikk de britiske myndighetene lederne henretter for landsforræderi. regjeringen la skylden på det lille partiet Sinn Féin, som hadde lite med opprøret å gjøre. Henrettelsen av lederne for opprøret viste seg å være et propagandakupp for militante republikanere, og Sinn Féins tidligere ubetydelige popularitet vokste betydelig. De overlevende lederne av Irish Volunteers infiltrerte partiet og overtok lederskapet i 1917. Irish Volunteers ble senere til Den irske republikanske armé (IRA), i 1919.
Republikanerne fikk ytterligere støtte da den britiske regjeringen forsøkte å innføre verneplikt i Irland i 1918. Sinn Féin var frontlinjen i organiseringen av kamp mot verneplikten.
Da veteranene fra verdenskrigen, som sto på begge sider av det politiske skillelinjen, kom tilbake fra fronten i 1918 og 1919 var de blitt kamp- og krigsvante soldater framfor de lurvete frivillige som hadde gått inn i krigen. I parlamentsvalget i 1918 tapte Irish Parliamentary Party (IPP ) nesten alle sine seter til Sinn Féin. Unionistene vant 23 av 30 seter i det framtidige Nord-Irland, og fem av seks medlemmer av IPP som dro tilbake til Irland ble valgt i Ulster som et resultat av lokale stemmeavtaler med Sinn Féin.The Irish General Election of 1918
Geriljakrig herjet over Irland i tiden etter valget, og det ledet fram til den irske uavhengighetskrig. Selv om det var mindre intenst i nord enn i sør, ble konflikten mer kompleks ved at den involverte ikke bare IRA og den britiske hæren, men også Ulster Volunteer Force (UVF). Det irske nasjonalistpartiet fikk mer støtte i nord enn i resten av Irland.
Delingen av Irland thumb|right|Kartet viser delingen av øya Irland mellom den selvstendige staten Irland og Nord-Irland. Fjerde og endelige lov om hjemmestyre (Government of Ireland Act 1920) delte øya Irland inn Nord-Irland (de seks nordøstlige grevskapene) og sørlige Irland (resten av øya Irland). En del unionister, som Edward Carson, satte seg imot delingen da han mente det var et forræderi overfor unionismen som en fellesirsk politisk enhet. Det fleste nasjonalister var også imot delingen.
I tre dager fra 6. desember 1922 stoppet Nord-Irland å være en del av Storbritannia og ble del av den nydannende Den irske fristaten.Times, 6. desember 1922: Ulster in the Free State, Voting-Out Today, Memorial to the King Denne bemerkelsesverdige forfatningsmessige episoden oppsto på grunn av Den anglo-irske traktat og lovgivning som ga traktaten lovlig virke.For ytterligere diskusjon, se: Dáil Éireann – Volume 7 – 20 June, 1924 The Boundary Question – Debate Resumed.
Traktaten ble virkningsfull i Storbritannia via Den irske fristatens konstitusjonslov av 1922. Denne loven etablerte et nytt maktområde for hele øya Irland, men tillot også Nord-Irland å melde seg ut. Under artikkel 12 av traktaten kunne Nord-Irland utøve sin rett til å melde seg ut ved å presentere en forespørsel til Kongen med anmodning om ikke lenger være en del av Den irske fristaten. Straks avtalen ble ratifisert hadde Nord-Irlands parlament en måned på utøve denne retten og i løpet av denne måneden kunne Den irske fristatens regjering ikke gi lover for Nord-Irland, noe som holdt fristatens jurisdiksjon i bero i en måned.
Den 7. desember 1922 (dagen etter at Den irske fristaten var etablert) ga det nordirske parlamentet sin beslutningen til Kongen om at den meldte seg ut av Den irske fristaten: Northern Ireland Parliamentary Report , 7. desember 1922
Den 13. desember 1922 adresserte statsminister James Craig det nordirske parlamentet og informerte at Kongen hadde svart på parlamentets anmodning og tatt den til etterretning.
De første årene med hjemmestyre thumb|Sterling maskinpistol ble benyttet av politikorpset Ulster Special Constabulary. Etter at Nord-Irland hadde fått selvstyre innenfor Storbritannia var de i en del forhold etterlatt til deres egne anordninger.
De første årene med den nye selvstyre regionen var markert med bitter vold, særlig i Belfast. IRA var fast bestemt på å motsette seg delingen av Irland og de autoriteter som opprettet politikorpset Ulster Special Constabulary (hovedsakelig tidligere medlemmer av UVF) som assisterte Royal Irish Constabulary (RIC) og som innførte særskilt makt for å bekjempe IRA. Politisk vold krevde mange døde fra 1920, som begynte etter signeringen av den ango-irske traktat i 1922 og ut 1923.
Den fortsatte volden krevde et klima med frykt i regionen, og det var folkevandring over regionens grenser, både protestanter som utvandret fra Den irske fristaten og til Nord-Irland, og en del katolikker flyktet sørover og etterlot de gjenværende med økt følelse av isolasjon. Til tross for de blandede religiøse tilknytningen til det gamle Royal Irish Constabulary (RIC) og overføringen av mange katolske politioffiserer fra RIC til det nyopprettede Royal Ulster Constabulary (1922), var det ikke mange katolikker som gikk inn. Mange nasjonalister kom derfor til å se på det nye politikorpset som sekterisk og som økte deres fremmedgjøring overfor staten.
1925 til 1965 thumb|Statsminister James Craig (1871 – 1940)