thumb|right|Monty Python ved fire av dem og en fot brukt i flere Monty Python-verk. Monty Python (også kjent som The Pythons) er et kollektivt navn på skaperne og stjernene i Monty Python's Flying Circus, en britisk TV-komedie. Sketsjprogrammet ble sendt for første gang den 5. oktober 1969, og gikk over 45 episoder fordelt på 4 sesonger. Programmet var preget av absurd, tabuoverskridende og slapstick-humor som hadde stor innflytelse på humoren i TV og film på 1970-1980-tallet.
Fenomenet Monty Python utviklet seg videre, til sceneshow (og turnéer), tre filmer, flere LP-plater, flere videospill og bøker, samt at det ga de medvirkende varig stjernestatus. Medlemmene hadde senere egne karrierer, der Gilliam og Jones blant annet arbeidet som regissører.McCall, D. (2013). Monty Python: A Chronology, 1969-2012. McFarland.
TV-serien ble sendt på BBC mellom 1969 og 1974, og ble unnfanget, skrevet og spilt av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin. Programmet var løst strukturert som et sketsj-show, men med en innovativ bevissthetsstrøm (godt hjulpet av Gilliams animasjoner) som flyttet grensene for hva som var ansett som akseptabelt den gang, både innen stil og innhold.
Programmet var sjelden kontroversielt når det gjaldt sex, vold og smakløsheter (selv om det forekom); det kontroversielle lå snarere i at sketsjene brøt med alle tradisjonelle regler for oppbygning av et sketsjprogram: Det er sjelden at sketsjene har egentlige sluttpoenger, og få av figurene har navn eller opptrer i mer enn én sketsj. Kjendisparodier og politisk satire er sjeldne innslag i gruppens humor.
Gruppens innflytelse på komedie blir sammenlignet med den The Beatles hadde på musikken. Mens innflytelsen har vært tydelig innen britisk humor lenge, er den spesielt tydelig i senere programmer som Family Guy, Simpsons og South Park over hele verden.
Navnet «Monty Python» ble valgt på grunnlag av at det hørtes morsomt ut. I dokumentaren Live at Aspen fra 1998 avslørte gruppen hvordan navnet oppsto. «Monty» ble valgt som en hyllest til feltmarskalk Bernard Montgomery, en legendarisk britisk general fra 2. verdenskrig, samt at gruppen allerede var enige om at de ønsket et «glatt» navn. Ordet «Python» (pyton) passet bare godt inn. Hvis man ser bort fra disse forklaringene, er det enkelte som tror navnet til en figur i flere av humoristen P.G. Wodehouses bøker, «Monty Bodkin», var en inspirasjonskilde for navnevalget.
I en avstemning i 2005 for å finne «komikernes komiker» kom tre av de seks medlemmene med blant de 50 beste komikerne noensinne, valgt av sine medkomikere. Michael Palin kom på 30.-plass, Eric Idle på 21.-plass og John Cleese på andreplass, bare såvidt slått av vinneren Peter Cook.
Palin skrev dagbok fra 1969.
Historie
Bakgrunn Michael Palin og Terry Jones møttes for første gang på University of Oxford der de medvirket i en komediegruppe, mens John Cleese og Graham Chapman møttes på University of Cambridge. Eric Idle var også der, men begynte ett år senere enn Cleese og Chapman. Cleese møtte Gilliam i New York mens han turnerte der sammen med Cambridge Footlights, en teaterklubb drevet av studenter. Blant kjente tidligere medlemmer av Footlights er Salman Rushdie, Emma Thompson, Hugh Laurie, Stephen Fry, Olivia Colman og Douglas Adams. Med unntak av Gilliam hadde all i Monty Python gått på et av Storbritannias to eliteuniversiteter, uformelt omtalt samlet som Oxbridge. Denne bakgrunnen er tydelig i flere deler av humoren de laget.Kamm, J., & Neumann, B. (red.). (2016). British TV comedies: Cultural concepts, contexts and controversies. Springer.
Graham Chapman, John Cleese og Eric Idle var alle medlemmer i Footlights, som på den tiden også inkluderte kommende Goodiesmedlemmer Tim Brooke-Taylor, Bill Oddie og Graeme Garden, samt Johnathan Lynn (medforfatter til serien Yes, Prime Minister). I den tiden Eric Idle var president i klubben var også den kjente feministen Germaine Greer medlem. Opptak av disse såkalte «Smokers» ved Pembroke College inkluderer sketsjer og opptredener av Idle og Cleese.
Produksjonser før Flying Circus Forskjellige, fremtidige medlemmer av Monty Python opptrådte i eller skrev for de følgende programmene før de samlet seg og laget Monty Python's Flying Circus: I'm Sorry, I'll Read That Again (radio) (1964–1973) The Frost Report (1966–1967) med David Frost At Last the 1948 Show (1967) Twice a Fortnight (1967) We Have Ways of Making You Laugh (1968) How to Irritate People (med Cleese, Chapman og Palin; 1968) Do Not Adjust Your Set (1968–1969) barneprogram The Complete and Utter History of Britain (januar-februar, 1969), Palin og Jones Doctor in the House (1969)
I flere av disse programmene medvirket andre viktige britiske komikere eller forfattere av komediemanus, blant andre Ronnie Corbett, Ronnie Barker, Tim Brooke-Taylor, Graeme Garden, Bill Oddie, Marty Feldman, Jonathan Lynn, David Jason og David Frost.
Programmet It's Marty Feldman (1969) ble sammensatt av episoder fra Feldmans show med materiale skrevet av Cleese, Palin, Chapman og Jones. Dette var BBCs bidrag til festivalen i Montreux.
På denne tiden var det rutine at TV-selskapene slettet programmene og brukte videobåndene om igjen etter sending; mye av dette materialet er imidlertid bevart og tilgjengelig på DVD.
Etter suksessen med barneprogrammet Do Not Adjust Your Set blant voksne briter tilbød ITV Palin, Jones, Idle og Gilliam et eget TV-program. På samme tid fikk Cleese og Chapman et lignende tilbud fra BBC, som hadde sett dem i blant annet The Frost Report. Cleese var imidlertid noe tvilende til å lage et tomannsprogram, av forskjellige grunner, for eksempel Chapmans påstått vanskelige personlighet. Cleese hadde gode minner fra tiden da han arbeidet med Palin, og inviterte ham til å bli med på programmet. Siden ITV-programmet fortsatt var i førproduksjon takket Palin ja, og tok med seg Idle, Jones og Gilliam til BBC.
Etablering av Flying Circus Chapman, Cleese, Palin, Gilliam, Idle, Jones og Palin møtte 23. mai 1969 sjefen for komedie i BBC, Michael Mills, med på møtet var regiøsserene Ian MacNaughton og John Howard Davies. Tema var en ny komiserie. Mills stilte mange spørsmål som de ikke klarte å svare særlig på, men de fikk mulighet til å lage 13 episoder som ble til Monty Python's Flying Circus. Arbeidstitler var blant annet "Owl Stretching Time", "Bunn, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot" og "The Toad Elevating Moment". "Flying Circus" ble tatt som navn i juli 1969 og de tilføyde "Monty Python's" for å angi hvem sirkuset tilhører.
Den første episoden ble vist på BBC klokken 22:50 søndag kveld 5. oktober 1969 og inkluderte "Italian Lesson", "Whizzo Butter" og "Funniest Joke in the World". Første episode fikk god omtale i The Sun, The Observer, Daily Telegraph, og The Times. Sketsjen "Bicycle Repair Man" ble for eksempel innspilt i juli 1969 og vist i oktober 1969. Andre kjente skjetsjer fra første sesong er "Nudge, Nudge", "Lumberjack Song", "Pet Shop" og "Crunchy Frog". MacNaughton og Davies var regissører. Trettende og siste episode i første sesong ble vist 11. januar 1970.
Innspilling av sketsjer til andre sesong begynte våren 1970. Mens de drev innspilling i Torquay bodde Cleese og Idle på Gleneagles hotel. Hotellverten var ifølge Cleese "wonderfully rude" og ga ide til Fawlty Towers.
De etablerte sitt eget produksjonsselskap Python Productions Ltd i 1970. Det ble til sammen laget 45 episoder på 30 minutter av Flying Circus.
Flying Circus og Python-stilen thumb|300px|right|Den kjente foten fra Monty Python's Flying Circus' åpningssekvens. Flying Circus besto stort sett av en samling løst forbundete sketsjer og av til en mann ved et skrivebord som leste meldingen "and now for something completely different". Forbindelsen mellom de forskjellige sketsjene var ofte en animasjon av Gilliam med nokså frie assosiasjoner.
Gjengen i Monty Python hadde en meget klar idé om hva de ønsket å gjøre med TV-programmet, men ble noe skuffet da de oppdaget at Spike Milligan gjorde omtrent akkurat det de ønsket å gjøre i sitt program med tittelen Q. Monty Python begynte straks søket etter en egen stil, og etter mye debatt kom Terry Jones på en animasjon som Terry Gilliam hadde laget til programmet Do Not Adjust Your Set som han kalte «Beware of the Elephants».
Siden Monty Python ikke hadde noe ordentlig tema, var det mer som en slags bevissthetsstrøm-sak. Michael Palin ble akkurat like fascinert av en annen av Gilliams animasjoner som han kalte «Christmas Cards». «Den var helt brilliant,» skal han ha uttalt senere, «med missiler som kom ut av kirketårn. Terrys animasjon for bevissthetsstrøm var ett av eksemplene på en måte å gjøre ting annerledes». Resultatet var at den berømte Monty Python-stilen ble født.
Den første sesongen av TV-serien ble opprinnelig planlagt av BBC som en utskytningsrampe for å få fart på John Cleeses karriere. Cleese ønsket imidlertid å samarbeide med resten, så gruppen ble samlet på en disiplinert og ordnet måte. Hver dag med skriving startet klokken 9 om morgenen og var ferdig klokken 17. Cleese og Chapman arbeidet typisk sammen som par isolert fra de andre, og det gjorde også Jones og Palin, mens Idle skrev alene. Etter noe dager med arbeid ville de samle seg med Gilliam, der de kritiserte hverandres idéer og byttet ut biter. Hvis majoriteten av gruppen syntes idéen var morsom ville den bli inkludert i programmet. Hvem som skulle ha hvilken rolle i de forskjellige sketsjene var valgt ut på en lignende måte. Da sketsjens tema var ferdig skrevet, ville Gilliam bestemme hvordan han skulle pynte dem med fantasifulle animasjoner.
Flere forskjellige navn til programmet ble foreslått før de kom på tittelen Monty Python's Flying Circus. Noen av de mer bemerkelsesverdige forlagene var Owl Stretching Time, The Toad Elevating Moment og Bun, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot. Det ble bestemt at navnet skulle inneholde «Flying Circus» da BBC forklarte medlemmene i gruppen at de allerede hadde trykket navnet i sine programplaner og ikke ønsket å endre det, slik at gruppen sto igjen uten et reelt valg. Flere variasjoner rundt navnet kom og gikk i tiden etterpå. Gwen Dibley's Flying Circus ble oppkalt etter en dame Michael Palin hadde lest om i en avis, og tenkte at sikkert ville synes det var morsomt med et TV-program oppkalt etter seg. Barry Took's Flying Circus var en hyllest til mannen som hadde samlet dem. Arthur Megapode's Flying Circus ble foreslått og forkastet. Cleese la til «Python» på grunn av at han likte tanken på et glatt og snikende individ. Hvor «Monty» kom fra er det noe forvirring rundt, men Idle påstår det var en populær mann som drakk på hans lokale pub. Folk kom ofte innom og spurte bartenderen om «Monty har vært her ennå», en setning som brente fast navnet i Idles hjerne.
Flying Circus var pionerer innen presentasjonsteknikker i serien sin, som de for eksempel av og til startet uten den tradisjonelle åpningsscenen. Et eksempel på dette er «It's-mannen»: Michael Palin i Robinson Crusoe-kostyme, som utfører en vanskelig reise over forskjellige terrenger, før han endelig når fram til kamera for å si «It's...», bare for deretter å bli avbrutt av åpningssekvensen. Ved flere anledninger lurte Monty Python-gjengen seerne ved å spille av rulleteksten midt i en episode. Inspirert av Milligans Q-serie skjønte de etter hvert også at de ikke nødvendigvis måtte avslutte en sketsj med den tradisjonelle punchlinjen. De eksperimenterte med å avslutte sketsjene sine ved plutselig å kutte over til en annen scene, en animasjon, ved å gå av scenen, eller ved å introdusere en handling eller figur helt uten sammenheng. Et klassisk eksempel på dette er bruken av Chapmans «Colonel»-figur som dukket opp i flere sketsjer og stoppet dem fordi de var «for dumme».