right|thumb|Serapis, en gresk-egyptisk gud dyrket i det hellenistiske Egypt Hellenistisk religion er alle de religiøse praksisene og trossystemene til de folk som var influert av den antikke greske kulturen i den hellenistiske perioden og av Romerriket (fra rundt 300 f.Kr. til 300 e.Kr.). Det var betydelig kontinuitet i hellenistisk religion: greske guder fortsatte å bli dyrket, og de samme riter og ritualer som tidligere ble praktisert. Endringer kom fra tillegg og innflytelse fra andre og nye religioner fra andre land, eksempelvis den egyptiske gudeparet Isis og Serapis, og de syriske gudene Atargatis og av Hadad som ga nytt utløp for dem som søkte innfrielse i både det nåværende som etterlivet. Dyrkelsen av hellenistiske herskere er også et trekk i denne perioden, mest kjent i Egypt hvor Ptolemeerdynastiet tilpasset seg tidligere faraoistisk praksis, og etablerte seg selv som gudekonger. Andre steder, som hos romerne, kunne herskerne motta guddommelig status uten at det alltid innebar fullstendig status som gud.
Magi ble også praktisert i omfattende grad, og det var også en fortsettelse fra tidligere tider. Gjennom hele den hellenistiske verden konsulterte folk orakler og benyttet seg av trylleformularer og amuletter for å forhindre uhell eller for å kaste forbannelser og trolldom på andre. I denne tiden utviklet det seg også et komplekst system av astrologi som søkte å avklare og bestemme en persons vesen og framtid i henhold til bevegelsene til solen, månen, og planetene. Tankesystemer innenfor hellenistisk filosofi som stoisme og epikurisme tilbød alternativer til tradisjonell religion, selv om deres virkning og omfang var hovedsakelig begrenset til den utdannende elite.
Klassisk gresk religion right|thumb|Levninger av tempelet for Apollo i Korint Se hovedartikkel, Gresk religion i antikken
Sentralt i gresk religion i klassisk tid var de tolv olympiske guddommene ledet av Zevs. Hver gud var æret med storslagne templer i stein og statuer, og helligdommer (hellige inngjerdinger og lunder) ble grunnlagt som, selv om de var dedikert til en særskilt guddom, ofte inneholdt statuer som feiret andre guder. Shipley (1999), s. 154 Bystatene kunne framføre forskjellige festivaler og ritualer gjennom året med særskilt vektlegging mote byens skytsgud, slik som Athene i Athen eller Apollon i Korint.
Religiøs praksis innebar også dyrkelse av helter, folk som ble sett på som semi-gudommelige. Slike helter strakte seg fra mytiske figurer i Homers epos til historiske figurer som grunnleggeren av en by. På det lokale nivå var landskapet fylt med hellige steder og monumenter; eksempelvis var det mange statuer av nymfer funnet i nærheten av og rundt kilder, og stiliserte figurer av Hermes kunne ofte bli funnet ved gatehjørner. Magi var en sentral del av gresk religion,Chamoux & Roussel (2002), s. 347 og orakler gjorde det mulig for folk å bestemme guddommelig vilje i bladenes raslinger, flammens form, og røyken fra et alter; fuglenes flukt, en kildes lyder; eller i innvollene av et dyr.Chamoux & Roussel (2002), s. 330 En langvarig etablert kult var de eleusinske mysterier, assosiert med Demeter og Persefone. Folk var forledet eller indoktrinert i mysteriereligioner gjennom innvielseseremonier som ble tradisjonelt holdt hemmelig og kun åpenbart for de innvidde. Disse religionene hadde som personlig bedring som mål, noe som også strakte seg til etterlivet.
Hellenistisk religion I kjølvannet av erobringene til Aleksander den store ble gresk språk og kultur spredt vidt og bredt og kom samtidig i langt tettere kontakt med sivilisasjonene i Midtøsten og Egypt. Den mest betydningsfulle endringene som fikk innvirkning på gresk religion var tapet av uavhengighet overfor de gresk bystatene til de makedonske herskerne; introduksjonen av utenlandske guddommer; og utviklingen av nye filosofiske systemer.Mikalson (2006), s. 218 Eldre undersøkelser av hellenistisk religion tenderte til framstille perioden som en religiøs nedgang, en skjønnsom framvekst av skeptisisme, agnostisisme og ateisme, foruten også en økning i overtro, mystikk, og astrologi. Shipley (1999), s. 155 Det er imidlertid ingen grunn til å anta at det var en nedgang i tradisjonell religion. Shipley (1999), s. 170 Det er mengder av dokumentasjon og bevis på at grekerne fortsatte å dyrke de samme gudene med de samme offerhandlingene, dedikasjonene og festivalene som i den klassiske tiden. Mikalson (2006), s. 220 Ny religioner dukket opp i denne perioden, men ikke i betydningen utelukkelse av lokale guddommer, Mikalson (2006), s. 217 og kun en mindretall av grekerne ble tiltrukket til de nye religionene. Mikalson (2006), s. 219
Nye religioner i perioden right|thumb|upright|Statue av Isis fra 100-tallet Den egyptiske religion som fulgte Isis var den mest kjente og omfattende av de nye religioner. Den ble introdusert for grekerne av egyptiske prester, opprinnelig i de små egyptiske samfunnene i havnebyene i den hellenistiske, gresktalende verden. Selv om egyptisk religion i førstningen fant et lite publikum blant grekerne, spredte kulten til Isis seg under det romerske rike, Shipley (1999), s. 168 og Diodorus Siculus skrev at religionen var kjent over det meste av den bebodde verden.Diodorus Siculus, i. 25 Nesten like kjent var Serapis, en gresk religion til tross for det egyptiske navnet, som ble skapt i Egypt under Ptolemeerdynastiet.Chamoux & Roussel (2002), s. 340 Serapis ble en særskilt skytsgud for grekere som bosatte seg i Egypt. Denne religionen involverte innvielseritualer som de eleusinske mysterier.Shipley (1999), s. 167 Strabon skrev om Serapeion ved Canopus i nærheten av Alexandria ble dyrket av de fleste hederlige, aktverdige menn.Strabon, xvii.1.17 Religionen til Atargatis (knyttet til babylonske og assyriske Ishtar og fønikiske Astarte), en fruktbarhetsgudinne fra Syria, var også populær. Ved 200-tallet f.Kr. hadde dyrkingen av henne spredt seg fra Syria og til Egypt og Hellas, og nådde til sist Italia og Vest-Europa. Religionen som fulgte Kybele (eller Store mor) kom fra Frygia til Hellas og deretter til Egypt og Italia hvor det romerske senatet i 204 f.Kr. tillot hennes dyrkelse. Hun var lege- og beskyttergudinne og en vokter av fruktbarhet og den ukultiverte, ville natur.
En annen mysteriereligion var fokuset på Dionysos. Selv om dyrkelsen av ham var sjelden på det greske fastlandet, var han vanlig på øyene i Egeerhavet og langs den greske kysten av Anatolia. Chamoux & Roussel (2002), s. 331 Dionysos var på mange måter en skremmende og rebelsk kult; han var en gud for druehøstingen, vinlagingen og vinen selv, for den rituelle galskap og ekstase i gresk mytologi, og hadde en opprinnelse til langt tilbake i oldtidens Hellas, beviselig til 1500-1100 f.Kr. hos mykenske grekere. Et annet navn på Dionysos var latinske Bacchus og blant kultens medlemmer var de kvinnelige mænadere (fra mainomai, «bli rasende») eller bacchantinnere.«Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske», NRK 20. juni 2002 Mysteriene omkring kulten forutsatte at disse kvinnene havnet i et ekstatisk vanvidd hvor de henga seg til vold, blodsutgytelse, sex, og beruselse. Under kulten danset de på et meget frigjort måte i overensstemmelse med de mest primitive naturkreftene.
Disse nyintroduserte religionene og gudene, eller nyfortolkningen av gamle kulter, hadde dog en begrenset innvirkning innenfor Hellas; det største unntaket var øya Dilos, som var en betydelig havn og handelssenter, og derav stor kontakt med utlandet og andre kulturer. Øya var hellig som fødestedet til Apollon og Artemis, og på 100-tallet f.Kr. var det også hjem for innfødte grenske religioner som fulgte Zevs, Athene, Dionysos, Hermes, Pan, og Asklepios. Men der var også kultsentre for egyptiske Sarapis og Isis, og av syriske Atargatis og Hadad. Mikalson (2006), s. 209 Ved 100-tallet f.Kr. var det ytterligere religioner som fulgte Baal og Astarte, en jødisk synagoge og romere som fulgte de tradisjonelle romerske religiøse forestillingene med guder som Apollo og Neptune.
Herskerkulter thumb|upright|Statue av Augustus, avdekket i Roma. En annen nyvinning i den hellenistiske perioden var opprettelsen av kulter dedikert til herskerne i de hellenistiske kongedømmene. Disse fikk vesen av statsreligion og beskyttet av lov. Det første av disse kultene ble etablert under Aleksander den store. Han erobringer, makt, og status hadde opphøyd ham til en grad som krevde særskilt anerkjennelse. Hans etterfølgere fortsatte hans dyrkelse til det punkt hvor Aleksander i Egypt under Ptolemaios I ble dyrket som en gud. Shipley (1999), s. 159 Ptolemaios' sønn Ptolemaios II utropte sin avdøde far til gud, og gjorde seg selv ubeskjedent til en levende gud. Ved å gjøre så, tilpasset ptolemeerne seg til tidligere egyptiske ideer om dyrkelse av farao.
Andre steder varierte denne praksisen; en hersker kunne motta guddommelig statur uten å oppnå full status som en gud, hvilket skjedde i Athen i år 307 f.Kr. da Antigonos I Monofthalmos ble æret som en frelser (soteres) for å ha frigjort byen, og som et resultat ble et alter reist; en årlig festival grunnlagt, og en posisjon for «presten til frelseren» ble opprettet. Chaniotis (2003), s. 436 Templer dedikert for herskerne var sjeldne, men deres statuer ble ofte reist i andre templer, og kongene ble dyrket som «tempeldelende guder». Chaniotis (2003), s. 439
Mot slutten av den romerske republikken ble guddommelig status gitt til de første sterke menn som etter hvert ble keisere, noe som sementerte disses status innenfor en herskerkult, noe som var en beskyttelse av keiserverdigheten i seg selv. Å gå til opprør mot herskeren var da ikke bare forræderi, men også blasfemi. Julius Cæsar ble født i en patrisisk familie, Julia (gens), som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den trojanske prinsen Aineias som det ble hevdet var en sønn av gudinnen Venus.Froude, James Anthony (1879): Life of Caesar . Project Gutenberg e-text. s. 67. Etter Cæsars død ble det andre triumvirat med et avsnitt fra lex Titia opprettet den 27. november 43 f.Kr.,Osgood, Josiah (2006): Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire. Cambridge University Press. s. 60. og Marcus Antonius, Octavius og Lepidus benyttet seg av Cæsars navn mot hans motstandere ved å formelt erklære Cæsar guddommelig som Divus Iulius i 42 f.Kr., noe som for Octavius, hans adoptivsønn, ga tilleggsgevinsten at han ble Divi filius («Sønn av en gud»).Warrior, Valerie M. (2006): Roman Religion. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110. Da Octavius hadde nedkjempet alle sine motstandere, inkludert sine tidligere allierte i triumviratet, Antonius og Lepidus, ble han den sterke mann under navnet Augustus i Romerriket. Ved hans død i år 14 e.Kr. ble han erklært som en gid av det romerske senatet slik at han kunne bli religiøst dyrket av romerne.Eck, Werner (2003): The Age of Augustus. Oxford: Blackwell Publishing, s. 124.
Astrologi og magi right|thumb|Tavle med forbannelser