Artemistempelet eller Artemision (gresk: Ἀρτεμίσιον; latin: Artemisium; tyrkisk: Artemis Tapınağı) var et gresk tempel dedikert til en oldtidsutgave og lokalisert form av gudinnen Artemis (likestilt med den romerske gudinnen Diana). Det lå i Efesos i Anatolia (nær den moderne byen Selçuk i dagens Tyrkia). Det ble oppført omkring 550 f.Kr. og i 401 e.Kr. lå det i ruiner eller var blitt ødelagt.Freely, John (2004): The Western Shores of Turkey: Discovering the Aegean and Mediterranean Coasts. Tauris Parke Paperbacks. ISBN 978-1850436188; s. 148.Foss, Clive (1979): Ephesus after Antiquity: A late antique, Byzantine, and Turkish city. Cambridge University Press. s. 86–89 & fotnote 83. Bare fundamenter og fragmenter av det siste tempelet gjenstår på stedet.
Den eldste versjonen av tempelet, en temenos fra bronsealderen, førte til en joniske immigrasjonen (som snakket jonisk gresk) i løpet av mange år. Dikteren Kallimakhos på begynnelsen av 200-tallet f.Kr., i hans Hymne til Artemis, tilskrev tempelet til de mytologiske amasonene. På 700-tallet f.Kr. ble det ødelagt av en flom.
Rekonstruksjonen, i mer grandiose form, begynte rundt 550 f.Kr., under arkitekten Khersifron fra Kreta og hans sønn Metagenes. Prosjektet ble finansiert av Kroisos (kjent som Krøsus) fra Lydia, og tok 10 år å fullføre. Denne utgaven av tempelet ble ødelagt i 356 f.Kr. av en brannstifter, vanligvis antatt å ha vært en galning ved navn Herostratos, som grunnet udåden ga navn til uttrykket herostratisk berømmelse.«herostratic fame», Wiktionary.org
Den neste, største og siste utgaven av templet, finansiert av efeserne selv, er beskrevet i Antipatros fra Sidons liste over verdens syv underverker:
Plassering og historie thumb|Tempelets lokalisering, 2017 thumb|Berømmelsen til Artemis-tempelet var kjent i renessansen, som demonstrert i denne fantasifull framstillingen av tempelet i en håndfarget gravering fra 1500-tallet av Martin Heemskerck.
Artemisia, det vil si Artemis-tempelet, lå nær den antikke greske byen Efesos, omtrent 75 kilometer sør fra den moderne havnebyen Izmir i Tyrkia. I dag ligger stedet i utkanten av den moderne byen Selçuk.
Det hellige stedet (temenos) i Efesos var langt eldre enn selve Artemision. Pausanias var sikker på at den hadde sin opprinnelse fra før den joniske immigrasjonen med mange år, og var til og med eldre enn orakelhelligdommen til Apollon ved Didyma.Pausanias: Beskrivelse av Hellas. 7.2.6–8. Han sa at de før-ioniske innbyggerne i byen var lelegere og lydianere. Kallimakhos tilskrev i sin hymne til Artemis de eldste helligdommene i Efesos til amasoner, legendariske kriger-kvinner hvis religiøse praksis han forestilte seg allerede sentrert på et bilde (bretas) av Artemis, deres modergudinne. Pausanias mente at tempelet var før amasonene.
Pausanias’ vurdering av stedets oldtid synes velbegrunnet. Før første verdenskrig ble det utført arkeologiske utgravninger av David George Hogarth som synes å identifisere tre påfølgende tempelbygninger. Nye utgravninger i 1987–1988 og ny vurdering av Hogarths rapportBammer (1990), s. 137–160 gir en kritisk revurdering av Hogarths metoder, funn og konklusjoner. bekreftet at stedet var bosatt så tidlig som i bronsealderen, med en sekvens av keramikkfunn som strekker seg frem til midtre geometrisk tid (850–760 f.Kr.), da et peripteralt tempel (et tempel med søylerader i alle fire sider) med et gulvet av hardpakket leire ble bygget i andre halvdel av 800-tallet f.Kr.[Bammer (1990), s. 142 bemerket noen enda tidligere plasseringer av steiner, mykensk keramikk og rå dyrefigurer av leire, men advarte «det er fortsatt for tidlig å komme til konklusjoner om en kultsekvens.» Det peripterale tempelet i Efesos tilbyr det eldste eksemplet på en peripteral type på kysten av Anatolia, og kanskje det eldste greske tempelet omgitt av søyleganger noen sinne.«Temple of Artemis / Ephesus», Artichaeology.com
På 700-tallet f.Kr. ødela en flom tempelet,Bammer (1990), s. 141: Oversvømmelsen er datert av fragmentarisk keramikk. og avsatte over en halv meter med sand og avleiringer over det opprinnelige leirgulvet. Blant flomrester var restene av en utskåret plakett elfenben av en griff og symbolet Livets tre, tilsynelatende nordsyrisk, og noen tåreformede ravfargede dråper med elliptisk tverrsnitt. Disse var sannsynligvis en gang en del av et bilde utskåret i treverk (xoanon) av Fruen fra Efesos, som må ha blitt ødelagt eller gjenvunnet fra flommen. Arkeologen Anton Bammer har bemerket at selv om stedet var utsatt for flom, og hevet av siltavsetninger omtrent to meter mellom 800- og 600-tallet f.Kr., og ytterligere 2,4 m mellom det 600- og 400-tallet f.Kr., indikerer dets fortsatte bruk at identiteten til den faktiske plassering som ble opprettholdt spilte i seg selv en viktig rolle i den hellige organisasjonen. Bammer (1990), s. 144, 153.
Tempelets andre fase Det nye tempelet ble sponset i det minste delvis av Kroisos (kjent som Krøsus),Leloux, Kevin (2018): «The campaign of Croesus against Ephesus: Historical and archaeological considerations», Polemos: Journal of Interdisciplinary Research on War and Peace. 21 (2), s. 47–63. hdl:2268/234532. ISSN 1331-5595 – via Academia.edu. som grunnla Lydias imperium og var overherre over Efesos.Herodotos' uttalelse om dette bekreftes av den formodede lesningen av en fragmentarisk dedikasjonsinskripsjon, bevart i British Museum, jf. A Guide to the Department of Greek and Roman Antiquities in the British Museum, s. 84. Det ble utformet og konstruert fra rundt 550 f.Kr. av den kretiske arkitekten Khersifron og hans sønn Metagenes. Det var 115 m langt og 46 m bredt, visstnok det første greske tempelet bygget av marmor. Dens peripterale søyler var rundt 13 m høye, i doble rader som dannet en bred seremoniell passasje rundt cella som huset gudinnens kultbilde. Trettiseks av disse søylene var ifølge Plinius den eldre dekorert med utskjæringer i relieff.Plinius den eldre: Naturalis Historia. 16.79.213–216. En ny mørk kultstatue i ibenholt eller svertet villvintømmer ble skulpturert av Endoios, Kilden til Plinius den eldre var den romerske general Gaius Licinius Mucianus, som mente at kultbildet av en gjort av skulptøren Endoios og var særdeles gammelt. Endoios’ navn vises på slutten av 700-tallets attiske inskripsjoner, og Pausanias noterer verk som ble tilskrevet ham. Kanskje enda viktigere var det at efeserne fra Mucianus’ tid opprettholdt tradisjonen om at den spesielle billedhuggeren Endoios hadde framstilt det gjenskapte bildet (LiDonnici (1992), s. 398). og en naiskos (liten helligdom, ofte tempellignende struktur, tidvis som gravmonumenter) for å huse den ble reist øst for friluftsalteret.«Naiskos: Greek Art and Architecture – 500 to 320 BC», FiveAble
Rike avsetninger thumb| Mynt preget i elektrum fra Efesos, 625–600 f.Kr. Hjort som beiter mot høyre, (motsatt side: «Jeg er Faenos-merket»). thumb|Den eldste kjente mynten med inskripsjon, fra Artemis-tempelet. Preget av elektrum og utstedt av Fanes fra Efesos, 625–600 f.Kr. . Forside: Hjort beiter mot høyre, . Motsatt side: To stempelslag, hver med hevede kryssende linjer.
Et rikt lag med avsetninger fra denne epoken, også omtalt som «Artemision-forekomsten», ga mer enn tusen gjenstander, blant disse det som kan være de eldste myntene framstilt i legeringen elektrum, som er en naturlig forekommende legering av sølv og gull. «CNG: IONIA, Ephesos. Phanes», Cngcoins.com. Sitat: «Circa 625–600 BC. EL Trite (14 mm, 4.67 g)» Forekomsten inneholder også noen av de eldste myntene med skift, de som er utstedt av Faneos (engelsk Phanes), datert til 625–600 f.Kr. fra Efesos, med tekstforklaringen ΦΑΕΝΟΣ ΕΜΙ ΣΗΜΑ (eller lignende) («Jeg er Faneos-merket», eller bare bærer navnet («av Faneos»).
Fragmenter av lavt relieff på de nederste delen av tempelsøylene, nå bevart i British Museum, viser at de utsmykkede søylene i det senere tempelet, hvorav noen få overlever (se illustrasjon nedenfor), var versjoner av dette tidligere innslaget. Den romerske skribenten Plinius den eldre, tilsynelatende uvitende om kontinuiteten fra oldtiden til det hellige stedet, hevdet at det nye tempelets arkitekter valgte å bygge det på myrlendt grunn som en forholdsregel mot jordskjelv, med et lavt grunnlag av stein og spredt med trekull. Plinius den eldre (1938): Naturalis Historia, 36.21. Loeb Classical Library. Oversatt til engelsk av Rackham, H.; et al.
Templet ble en viktig attraksjon, besøkt av kjøpmenn, konger og andre skuelystne, hvorav mange hyllet Artemis i form av smykker og forskjellige gjenstander for å vise sin aktelse. Tempelet tilbød også et fristed for de som flyktet fra forfølgelse eller straff, en tradisjon knyttet i myte til amasonene som to ganger flyktet dit for å søke gudinnens beskyttelse mot straff eller forfølgelse, først av guden Dionysos og senere av den mytologiske helten Herakles.Rigsby, Kent J. (1996): Asylia: Territorial inviolability in the Hellenistic world. University of California Press. ISBN 0-520-20098-5; s. 385–387. Den greske filosofihistorikeren Diogenes Laertios på 200-tallet e.Kr. hevdet at den misantropiske filosofen Heraklitos, som fullstendig avviste det sivile livet i Efesos, spilte leker i templet med små gutter, og senere deponerte sine skrifter der.Diogenes Laertius: «Heraclitus», Lives of the Eminent Philosophers. Loeb Classical Library. Bok 9.
Ødeleggelse I 356 f.Kr. brant tempelet ned. Ulike kilder har bekrevet dette som en forfengelig brannstiftelse av en mann, Herostratos. Han skal satt trebjelkene i brann under begrunnelsen at han søkte berømmelse for enhver pris; dermed blitt opphavet til betegnelsen herostratisk berømmelse. Valerius Maximus: Memorable Deeds and Sayings. VIII. 14. ext. 5 – via Penelope.uchicago.edu. Sitat oversatt: «En mann ble funnet å [ha] planlagt brenningen av templet til Efesian Diana slik at hans navn kunne bli spredt gjennom hele verden gjennom ødeleggelsen av denne vakreste bygningen.»«herostratisk», NAOB For denne forargelsen dømte efeserne gjerningsmannen til døden og forbød noen å nevne navnet hans, selv om den greske historikeren Theopompos senere likevel bemerket det.Smith, William (1849): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. s. 439. Arkivert fra originalen 2. februar 2007. Aristoteles beskrev tempelets brann, men ikke årsaken. Aristotles: Meteorology. Oversatt til engelsk av Webster, E.W. Bok 3, del 1. – via The Internet Classics Archive. I gresk og romersk historisk tradisjon falt tempelets ødeleggelse sammen med fødselen til Aleksander den store (rundt 20.–21. juli 356 f.Kr.). Plutark som spesifiserer ikke en årsak til brannen, bemerket at Artemis var for opptatt av Aleksanders levering til å redde hennes brennende tempel. Plutark: Life of Alexander, 1.3.5.