Christian Frederik (1786–1848) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.
Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Frederik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.
Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge.
Familiebakgrunn
thumb|left|Arveprins Frederik og Arveprinsesse Sophie Frederikke med sine tre eldste barn. Prins Christian Frederik står ved siden av arveprinsen. Prins Christian Frederik ble født mellom 10 og 11 om morgenen 18. september 1786 på Christiansborg slott, det danske kongehusets hovedslott på øya Slotsholmen i Københavns sentrum. Offisielt var han den eldste sønnen og det eldste gjenlevende barnet av arveprins Frederik av Danmark og Norge og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Faren hans var en yngre sønn av den avdøde kong Frederik V av Danmark og Norge. Den nyfødte prinsen ble døpt 28. september 1786 med navnet Christian Frederik i sin mors gemakk på Christiansborg slott av den kongelige konfessionarius Christian Bastholm. Fadderne ved dåpen var hans onkel kong Christian VII, hans farmor enkedronning Juliane Marie, hans fetter kronprins Frederik, hans kusine prinsesse Louise Augusta og arveprins Frederik Christian av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg.
Innen familien var det imidlertid kjent at den biologiske faren var arveprinsens adjutant og hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre yngre søsken: prinsesse Juliane Sophie, prinsesse Louise Charlotte og prins Frederik Ferdinand. I et brev skrevet av kronprins Frederik (senere Frederik VI) til sin svoger hertug Frederik Christian II av Augustenburg i 1805 nevner han arveprinsens velvilje overfor hoffsjefen og skriver videre:
Da prins Christian Frederik ble født, var farens eldre halvbror kong Christian VII Danmark-Norges monark, men på grunn av kongens psykiske lidelse var han ikke i stand til å lede regjeringen selv. Fra 1772 hadde arveprins Frederik styrt landet sammen med sin mor, enkedronning Juliane Marie, og deres rådgiver Ove Høegh-Guldberg. I 1784 hadde imidlertid kongens sønn, den unge kronprins Frederik (senere kong Frederik VI), tatt makten i en palassrevolusjon og var nå den egentlige herskeren. I barndommen hans hadde Prins Christian Frederiks familie et anstrengt forhold til kronprins Frederik og hans familie på grunn av denne maktstriden, men etter hvert normaliserte forholdet mellom de to grenene av kongefamilien.
Barndom og oppvekst
thumb|left|Prins Christian Frederik Prins Christian Frederik tilbrakte sine første leveår på det enorme og storslåtte barokkslott Christiansborg midt i København. Familiens sommerhjem var det lille og grasiøse lystslott Sorgenfri ved den lille elven Mølleåen i Kongens Lyngby nord for København, som arveprins Frederik kjøpte i 1789.
I februar 1794 ødela en brann Christiansborg slott, og familien ble tvunget til å flytte til Levetzaus palé, en del av slottsanlegget Amalienborg i bydelen Frederiksstaden i København. Og i november, kort tid etter flyttingen, da prins Christian Frederik var åtte år gammel, døde moren hans, som led av dårlig helse, på Sorgenfri slott i en alder av 36 år.
Prins Christian Frederik ble konservativt oppdratt etter retningslinjene av den tidligere statsråden Ove Høegh-Guldberg, som ble kastet ut av regjeringen med arveprinsen i 1784. Oppveksten var preget av en grundig og bredspektret utdanning hvor han møtte kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Han arvet talentene til sin begavede mor, og i en tidlig alder ble hans kjærlighet til naturvitenskap og kunst vekket; de skulle følge ham hele livet. Hans elskverdighet og vakre trekk sies å ha gjort ham veldig populær i København.
Han ble konfirmert 22. mai 1803 i Frederiksberg slottskirke sammen med sine to søstre prinsesse Juliane Sophie og prinsesse Louise Charlotte. Halvannet år senere, 7. desember 1805, døde også barnas far, arveprins Frederik, 52 år gammel, og den nitten år gamle prins Christian Frederik overtok sin fars plass i arvefølgen og de to residensene Levetzaus palé og Sorgenfri slott. Da kong Christian VII også døde 13. mars 1808, ble fetteren kronprins Frederik konge av Danmark og Norge. Siden den nye kongen ikke hadde noen sønner, var prins Christian Frederik etter 1808 ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen.
Første ekteskap og barn
thumb|left|Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin
Under et besøk hos morens familie i Mecklenburg bodde han ved onkelens hoff i Schwerin, hvor han ble forelsket i sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Hun var det syvende og yngste gjenlevende barnet til den senere storhertug Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin og Louise av Sachsen-Gotha. Charlotte Frederikke og Christian Frederik ble gift 21. juni 1806 i Ludwigslust i Mecklenburg.
Paret slo seg først ned på slottet i Plön i hertugdømmet Holstein. Her fødte Charlotte Frederikke den 8. april 1807 deres første barn, sønnen Christian Frederik, som døde samme dag som fødselen. Fra 1808 bodde paret i København, hvor de flyttet inn i Levetzaus palé på Amalienborg. Her fødte Charlotte Frederikke den 6. oktober 1808 parets eneste gjenlevende barn, sønnen Frederik Carl Christian, den senere Frederik VII.
Ekteskapet ble imidlertid ulykkelig. Charlotte Frederikke ble beskrevet som svært vakker i ungdommen, men ble også ansett som lunefull, lettsindig og mytoman, egenskaper som senere ble sagt å gå igjen hos hennes sønn, Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham.Smidt og Winge: s. 183 Charlotte Frederikke forlot Danmark i 1829, konverterte til den romersk-katolske kirke og bodde fra 1833 i Roma, hvor hun døde i 1840 etter lang tids sykdom. Det sies at Christian VIII ble plaget hele livet av minnet om dette ekteskapet.
Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap, deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen.
Som norsk konge
I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.
Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Den 27. februar besluttet han å innføre et nytt norsk flagg. Den 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet. Den 19. mai 1814 valgte Riksforsamlingen Christian Fredrik til norsk konge. Som norsk konge hadde han titulatur Norges Konge, Prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg .
Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde Grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark.