Kurt Vonnegut jr. (1922–2007) var en amerikansk forfatter. I en karriere som strakte seg over 50 år utga Vonnegut 14 romaner, 3 samlinger med noveller, 5 skuespill og 5 samlinger med ulike tekster. Mange av dem er oversatt til norsk. Hans opplevelser fra den andre verdenskrig, og ikke minst bombingen av Dresden i 1945, som han bevitnet som krigsfange, hadde stor innflytelse på en stor del av hans verk, særskilt den mørke og satiriske roman Slaktehus-5 eller Barnekorstoget (1969), hans mest kjente roman. Vonnegut var en selverklært humanist og sosialist, noe som ofte kom til uttrykk i hans forfatterskap.
Vonnegut ble født og oppvokst i Indianapolis i Indiana, studerte ved Cornell University, men hoppet av i januar 1943 og ble innrullert i den amerikanske hæren. Som en del av hans trening studerte han maskinteknikk ved Carnegie Institute of Technology (nå Carnegie Mellon University) og ved Universitetet i Tennessee. Han ble deretter utplassert i Europa for å kjempe i den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange under Ardenneroffensiven, internert som krigsfange i Dresden og overlevde de alliertes bombing av byen ved å søke tilflukt i et slaktehus. Etter krigen giftet Vonnegut seg med Jane Marie Cox, som han fikk tre barn med. Han adopterte senere sin søsters tre sønner etter at hun døde av kreft, og hans svoger samtidig døde i en togulykke.
Vonnegut utga sin første roman, Pianomaskinen, i 1952. Romanen ble tatt velvillig imot, men ble ingen kommersiell suksess. I de neste tjue årene utga Vonnegut en rekke romaner som var kun marginalt suksessfull fra et kommersielt synsvinkel, blant dem Sirenene på Titan (1959), Moder natt (1961), og Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater (1964). Han fant imidlertid et voksende publikum i 1960-årenes ungdomskultur, men den akademiske verden avviste ham stort sett som en irrelevant science-fiction-forfatter. Det var ingen akademisk undersøkelse av hans forfatterskap før i 1971.Klinkowiz, Jerome; Somer, John (1975): The Vonnegut Statement, Panther, s. 21 Vonneguts sjette roman Slaktehus-5, også hans livsverk, ble imidlertid en suksess og hans gjennombrudd. Bokens følelsesytring mot krig fikk en resonans hos leserne i midten av Vietnamkrigen, og dens anmeldelser var generelt gode. Etter at romanen gikk til toppen av New York Times’ bestselgerliste ble Vonnegut et berømt navn. Han ble invitert til å tale og forelese over hele USA, og gitt flere æresbevisninger.
Senere i sin karriere utga Vonnegut flere samlinger med selvbiografiske essayer, korte fortellinger og noveller, inkludert Fates Worse Than Death (Skjebner verre enn døden, 1991), og A Man Without a Country (En mann uten et land, 2005). Etter sin død ble han hyllet som en morbid komisk kommentator av det samfunn han levde i og som en av de mest betydningsfulle samtidsforfatter. Vonneguts sønn Mark utga en samling av farens til da ikke tidligere utgitte tekster, titulert Armageddon in Retrospect. Tallrike akademiske verker har undersøkt Vonneguts uortodokse fortellerkunst og hans særskilte skrå humor.
Liv og virke Familie og tidlige år miniatyr|left|Kurt Vonneguts stamfar, Clemens Vonnegut, ca. 1885. Kurt Vonnegut jr. ble født den 11. november 1922 i Indianapolis i Indiana. Han var den yngste av de tre barn til Kurt Vonnegut d.e. og hans hustru Edith (født Lieber). Hans eldre søsken var Bernard (født 1914) og Alice (født 1917). Vonnegut nedstammer fra tyske innvandrere som bosatte seg i USA på midten av 1800-tallet; hans tippoldefar på farssiden, Clemens Vonnegut (1824-1906) fra Münster i Westfalen i Tyskland bosatte seg i Indianapolis hvor han opprettet firmaet Vonnegut Hardware Company. Kurts far og hans far før ham, Bernard, var arkitekter; arkitekturfirmaet under Kurt Sr. tegnet slike bygninger som Das Deutsche Haus (nå kalt for The Athenæum) for det tysk-amerikanske selskap i Indianapolis, og hovedkvarteret i Indiana for telefonselskapet Bell og Fletcher Trust Building (et Hilton-hotell).Boomhower (1999); Farrell (2009), s. 4–5 Vonneguts ble født inn i den øverste sosieteten i Indianapolis, det samme var hennes familie, Liebers, som var blant de rikeste i byen, deres formue kom fra eierskapet til et framgangsrikt bryggeri.Marvin (2002), s. 2.
Selv om begge foreldrene snakket tysk flytende, førte den fiendtlighet som ble rettet mot tyske innvandrere og alt som var tysk under og etter den første verdenskrig til at familien Vonnegut oppga denne kulturen for vise at de var amerikanske patrioter. De lærte således ikke sin yngste sønn tysk eller introduserte ham til tysk litteratur og tradisjon, og etterlot ham «uvitende og rotløs».Sharp (2006), s. 1360Marvin (2002), s. 2; Farrell (2009), s. 3–4 Vonnegut krediterte senere Ida Young, hans families afroamerikanske kokk og hushjelp for de første ti årene av sitt liv, for å ha oppdratt ham og gitt ham verdier. «[Hun] ga meg en instruksjon i anstendig moral og var ytterst hyggelig mot meg. Så hun hadde vel så stor innflytelse på meg som noen annen.» Vonnegut beskrev Young som «human og klok», la til at «den medfølende, tilgivende aspektene av [hans] tro» kom fra henne.Marvin (2002), s. 4
Den finansielle sikkerheten og sosial velstanden som familien Vonnegut hadde ble ødelagt i løpet av noen få år. Liebers’ bryggeri ble stengt i 1921 etter at det ble innført alkoholforbud i USA. Da den store depresjonen rammet landet var det få som kunne bygge store bygninger, noe som medførte at farens arkitektfirma fikk få klienter.Sharp (2006), s. 1360. Vonneguts bror og søster hadde fullført sin utdannelse i privatskoler, men Vonnegut selv måtte grunnet familiens økonomi gå på en offentlig skole, daværende Public School No. 43, nå kjent som James Whitcomb Riley School.Boomhower (1999) Personlig var han ikke plaget av det, men hans foreldre var dypt preget av sin økonomiske ulykke. Hans far trakk seg tilbake fra normalt liv og ble hva Vonnegut karakteriserte som en «drømmende kunstner».Sharp (2006), s. 1360; Marvin (2002), s. 2–3 Hans mor ble deprimert, tilbaketrukket, bitter og var verbalt bitende. Hun arbeidet for å gjenvinne familiens rikdom og status, og Vonnegut uttalte at hun uttrykte hat «så etsende som saltsyre» for sin ektemann.Marvin (2002), s. 2–3 Edith Vonnegut henga seg til skriving og forsøkte å selge noveller til magasiner som Collier's og The Saturday Evening Post med dårlig hell.
Høyskole og universitet thumb|upright|Kurt Vonnegut i årboken for Shortridge High School, 1940. Vonnegut ble innskrevet ved Shortridge High School i Indianapolis i 1936. Som student der spilte han klarinett i skolebandet og ble sammen med Madelyn Pugh redaktør av torsdagsutgaven av skoleavisen Shortridge Echo. Vonnegut har uttalt at hans tid ved skoleavisen lærte ham å skrive for et større publikum, hans medstudenter, framfor kun én lærer, og mente at erfaringen var «morsom og enkel». «Det viste seg at jeg kunne skrive bedre enn en mengde andre folk,» innså han. «Enhver person har noe han kan gjøre med letthet og kan ikke forstå hvorfor alle andre har så store vanskeligheter med det.»
Etter å ha tatt eksamen ved Shortridge i 1940 begynte Vonnegut ved Cornell University i Ithaca i delstaten New York. Han ønsket å studere humanistiske fag eller bli arkitekt som sin far, men hans far og sin bror, en forsker, henstilte ham inntrengende om å studere et «nyttig fag». Av den grunn studerte Vonnegut biokjemi, men han hadde liten dyktighet på dette området og var preget av likegyldighet til faget.Sumner (2014); Farrell (2009), s. 5
Da hans far hadde vært et medlem ved MIT,Shields (2011), s. 41 hadde Vonnegut rett til å bli medlem av studentforeningen Delta Upsilon og gjorde det.Lowery (2007) Han overvant stiv konkurranse for å få en plass ved universitetets uavhengige avis, The Cornell Daily Sun, fungerte først som journalist og deretter som redaktør.Farrell (2009), s. 5Shields (2011), s. 41–42 Ved slutten av sin tid som førsteårsstudent, skrev han en spalte kalt «Innocents Abroad» («De uskyldige utenlands») som brukte på nytt vitser fra andre publikasjoner. Han skrev senere et artikkel kalt «Well All Right» som fokuserte på pasifisme, en sak han sterkt støttet, og argumenterte imot at USA skulle bli deltaker i den andre verdenskrig.Shields (2011), s. 44–45
Den andre verdenskrig thumb|left|upright|Portrett av Vonnegut i militæruniform, en gang mellom 1943 og 1945. Angrepet på Pearl Harbour tvang USA inn i krigen. Vonnegut var et medlem av reserveoffisernes treningskorps (ROTC), men dårlige karakterer og en satirisk artikkel i skoleavisen førte til at han mistet sin plass her. Han ble plassert på akademisk prøve i mai 1942 og droppet ut av universitet kommende januar. Da han ikke lenger var kvalifisert for studentutsettelse, ville han mest sannsynlig bli innkalt til verneplikt i den amerikanske hæren. Istedenfor å vente til å han bli innkalt, innrullerte hans seg i hæren og i mars 1943 rapporterte han til Fort Bragg i Nord-Carolina for grunnleggende trening.Shields (2011), s. 45–49 Vonnegut fikk undervisning å skyte og behandle haubits, en type artilleri, og mottok senere instruksjon i maskinteknikk ved Carnegie Institute of Technology og Universitetet i Tennessee som en delstaten av Hærens spesialiserte treningsprogram (ASTP). Tidlig i 1944 ble ASTP kansellert grunnet hærens behov for soldater til Operasjon Overlord, de alliertes planlagte invasjon av Nazi-Tysklands okkupasjon av Europa. Vonnegut ble beordret til en infanteribataljon ved Camp Atterbury, sør for Indianapolis i Edinburgh, Indiana, hvor han ble opplært som speider.Shields (2011), s. 50–51 Han bodde så nært familiehjemmet at han kunne «sove i sitt eget soverom og bruke familiens bil i helgene».Farrell (2009), s. 6. Den 14. mai 1944 kom Vonnegut hjem på permisjon for morsdagen for å oppdage at hans mor hadde begått selvmord natten før ved en overdose med sovetabletter.Farrell (2009), s. 6; Marvin (2002), s. 3
Tre måneder etter morens selvmord ble Vonnegut sendt til Europa som etterretningsspeider med den skjebnesvangre 106. infanteridivisjon. I desember 1944 deltok han i Ardenneroffensiven, den siste tyske offensiven i krigen. I løpet av slaget ble infanteridivisjonen, som kun nylig hadde nådd fram til fronten og var blitt beordret til en «stille» sektor grunnet sin mangel på krigserfaring, overkjørt av framrykkende tyske panserstyrker. Over 500 medlemmer av divisjonen ble drept og over 6 000 ble tatt til fange.
thumb|Slakterhus-5 i Dresden hvor Vonnegut arbeidet som krigsfange. thumb|Dresden, 1945; over nitti prosent av byens sentrum ble fullstendig ødelagt. De 22. desember ble Vonnegut sammen rundt 50 andre amerikanske soldater tatt til fange.Sharp (2006), s. 1363; Farrell (2009), s. 6 Vonnegut ble transportert i et godstog til en fangeleir sør for Dresden i Sachsen. I løpet av reisen bombet Royal Air Force fangetogene og drepte rundt 150 menn.Vonnegut (2008) Vonnegut ble sendt til Dresden, den «første elegante byen [han hadde] noen gang hadde sett.» Etter at han kom til byen ble han innlosjert i et slakterhus, og arbeidet i en fabrikk som framstilte byggmaltsyrup, et søtningsmiddel for gravide kvinner. Vonnegut minnes at sirene gikk av hver gang en annen by ble bombet. Tyskerne vurderte ikke at Dresden kunne bli bombet, har han fortalt. «Det var meget få bomberom i byen og ingen krigsindustri, kun fabrikker for tobakk og musikkinstrumenter og sykehus.»Hayman et al. (1977)