Göran Wahlenberg (noen kilder oppgir fornavnet som Georg) (1780–1851) var en svensk naturforsker, hovedsakelig i botanikk (plantelære). Han foretok en rekke studiereiser og lagde grundige beskrivelser av blant annet planter og skandinaviske fjellområder.
Wahlenberg mente at den viktigste faktoren som bestemmer planters forskjellige vekstområder, er klimaet (temperatur og nedbør). Ifølge Wahlenberg var det temperaturvariasjoner i løpet av årstidene, og ikke middeltemperatur over året, som bestemte vegetasjonen i en region. Han var også opptatt av jordtemperaturens betydning. Denne påvirkningen mente han var uavhengig av breddegrad, høyde og nærhet til havet. Wahlenberg tilskrives like stor del av æren for teorien om klimaets og geologiens innflytelse på vegetasjonen som de tyske naturforskerne Alexander von Humboldt (1769–1859) og Leopold von Buch (1774–1853).
Som ung mann var han interessert i å kartlegge det som i datiden ble regnet som Sveriges høyeste fjell, nemlig toppene i Sulitjelma. Sommeren 1807 målte han høyden av den høyeste toppen ved hjelp av trigonometri. I tillegg registrerte han isbreene og deres omgivelser. Han ble den første til å undersøke og beskrive isbreene i Sverige. Wahlenbergs kartlegginger førte til at Sulitjelma ble det da best beskrevne fjellområde i Skandinavia. Dette var flere år før Jotunheimen ble kartlagt og beskrevet.
Liv og virke Wahlenberg ble født den 1. oktober 1780 på gården Skarphyttan i Värmland. Han var sønn av brukseier til Skarphyttan Georg Alexandersson Wahlenberg og Catharina Carlsdoter. Faren kom fra en slekt med bergmenn. Göran var midterst av tre brødre. Da han var åtte år, døde moren. Senere fikk han en stemor som tok seg godt av ham og brødrene. Helt fra han var en liten gutt, likte han å synge Carl Michael Bellmans sanger, noe han gjorde helt til sine siste leveår.
Oppvekst og studier Göran vokste opp med stor frihet. Dette ble kommentert, men faren forsvarte det og mente det var riktig. Göran streifet mye rundt i øde områder rundt hjemmet og studerte naturen. Senere ordnet faren med at sønnene fikk hjemmeundervisning av personer med høyere utdannelse. Spesielt hadde Göran stor interesse for naturhistorie og geografi, samt plantekunnskap.
I oktober 1792, bare tolv år gammel, ble Göran og broren sendt til Uppsala universitet for å studere. De unge guttene hadde en veileder ved universitetet, omtalt som «informator Hedenström». I Uppsala fikk Göran se en mer mangfoldig vegetasjon enn hjemme i Värmland. Under veiledning av botanikeren Samuel Liljeblad (1761–1815) begynte han med vitenskapelige studier av planter. Han ble fast bestemt på å studere botanikk og naturhistorie, men valgte også å studere medisin som ville gi en sikker stilling. Foreleseren i botanikk var professor Carl Peter Thunberg (1743–1828), og gjennom ham fikk Göran god kunnskap om planter. Etter farens ønske fikk han også undervisning i tegning, noe som kom til nytte i hans botaniske arbeid.
Som student var Göran innadvent og foretrakk eget selskap. Han svarte helst kort og tvert på spørsmål. Hans veileder mente allikevel at Göran nok ville bli en utmerket mann og gjøre viktige bidrag innenfor naturvitenskapene. Faren døde da Göran var 16 år gammel. Formuen han arvet, gav en årlig rente han kunne leve av, ikke minst fordi han hadde få behov og levde et nøkternt liv.
Akademisk løpebane mini|Fra Linnéträdgården ved Uppsala universitet.
Hans vitenskapelige karriere gikk sakte, og hans økonomiske situasjon var derfor dårlig i mange år. Fra 1801 og fremover hadde han mange forskjellige stillinger, blant annet ved de naturhistoriske samlingene ved universitetet.Nordisk familjebok https://runeberg.org - Göran Wahlenberg.
I 1806 avla Wahlenberg sin medisineksamen (doctor medicinae) og forsvarte en avhandling om medisinsk aktive stoffer i ulike deler av planter. I 1809 ble han utnevnt til adjunkt ved Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala med særlig ansvar for å ta vare på biblioteket og samlingene. I 1814 av ble han forfremmet til demonstrator innenfor botanikk (botanices demonstrator), en stilling med dårlig betaling. Imidlertid hadde han blitt internasjonalt kjent, og han hadde gitt mange bidrag innenfor botanikk.
Den 21. juli 1826 ble Wahlenberg utnevnt til professor regius. Den 29. september 1829 døde Thunberg, og Wahlenberg overtok hans stilling som professor i medisin og botanikk (medicinæ og botanices). Særlig viet han seg til Materia medica (læren om legemidler) og ernæring. Han studerte også den tyske legen Samuel Hahnemanns (1755–1843) system for homøopatisk behandling og fattet interesse for alternativ medisin. Etter dette opphørte hans interesse for naturforskningen, slik at han etter 1834 bare publiserte noen få og mindre betydningsfulle avhandlinger. Især ble han svært interessert i Vincenz Priessnitz (1799–1851) lære om hydroterapi (behandling med vann).
I tiden som professor var han også rektor ved universitetet (rector magnificus) to ganger. Ved disse anledninger laget han akademiske programmer i forbindelse med forskjellige høytideligheter. Han innbød blant annet skandinaviske naturforskere til å besøke Uppsala i 1842.
Vitenskapelig arbeid mini|Tegning av Wahlenberg brukt som illustrasjon i Flora Lapponica (1812). mini|Kart over Sulitjelma og grenseområdene mellom Sverie og Norge av Jonas Westman. I kartets nedre del er fjelltoppen som på Wahlenbergs tid ble hold for å være Sveriges høyeste.
Fra 1800 til 1811 foretok Wahlenberg flere naturvitenskapelige reiser i Sverige og Skandinavia for øvrig. I årene 1811–1814 reiste han flere ganger i Sentral-Europa. Fra 1815 til 1820 hadde han underordnede akademiske stillinger i Uppsala, og fra 1829 til 1851 fikk han en overordnet stilling som professor. Han ble naturforskeren Carl von Linnés (1707–1778) etterfølger ved å føre tradisjonen videre, dessuten ble Wahlenberg fakultetsmedlem.
Wahlenberg gjorde en stor innsats ved å utforske Skandinavias flora, og han oppnådde berømmelse som en av plantegeografiens grunnleggere. Under sine mange turer i og utenfor Sverige innså han tydelig det samme som Linné hadde hevdet, nemlig at det er et forhold mellom vegetasjonstyper og landområder, eller lokalt klima og jordsmonnets tilstand. Han fortsatte med undersøkelser av denne forskningsgrenen sammen med sitt fytografiske arbeide. Han influerte Lars Levi Læstadius, som i tillegg til å være grunnlegger av læstadianismen, også var biolog.Cato A. Hultmann:Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget, 2009
Studiereiser Wahlenberg gjorde, sammen med sin veileder Hedenström, sin første store studiereise i 1796, bare 16 år gammel. Dette var en reise til Pommern for å foreta botaniske undersøkelser. Han undersøkte da torvmoser og vekster på saltmyrer og strender.
Sommeren 1797 foretok han en reise gjennom Värmland og videre til Transtrandsfjellene i Dalarna. På turen undersøkte han mose ved Klarälvens bratte bredder, og i fjellene fant han planten svanenikke (Bryum elongatum). Han bemerket at Transtrandsfjellene var et uvanlig jevnt platå med lagdannelse av kalksten, noe han antok var årsaken til at det var få fjellplanter der.
I 1799 foretok Wahlenberg en botanisk reise til Gotland, som var kjent for å ha en mer søreuropeisk vegetasjon. Han gjorde her funn av planter som var ukjente i Norden, blant annet orkideer, starrgress og flere mosearter og lav. En observasjon han gjorde, var at Gotland hadde en begrenset vegetasjon, og at de mange myrene med storak (en type starrgress) ga området et øde, brunaktig og stygt utseende. Han satte dette i sammenheng med at vintrene var strenge. I 1805 og 1806 arbeidet han med en oversikt over floraen på øya, hvor han ga en oversikt over geologiske forhold og ulike vegetasjonstyper på forskjellige steder.
Han gjennomførte senere en rekke botaniske forskningsreiser, blant annet i 1800, 1802, 1807 og i 1812 til Lappland og Finnmark. I 1810 og 1811 reiste han gjennom Sør-Sverige og til kontinentet, blant annet til Harz, i Sveits og i 1813 til Karpatene. Hans viktigste beskrivende arbeid var Flora lapponica (som i 1812 ble prisbelønnet av Kungliga Vetenskapsakademien), Flora Carpatorum principalium (1814), Flora Upsaliensis (1820), Flora svecica (to deler, 1824–1826, ny utgave 1831–1833; belønnet med Vetenskapsakademiens Linnémedalj i gull) og bindene 9–11 (delvis) av Svensk botanik (1823–1830).
Wahlenbergs tredje lapplandsreise i 1807 gikk til Luleå-Lappmark, inn mot grensekjølen mot Nordland og ut mot norskekysten. Denne ble regnet som den viktigste med hensyn på botaniske oppdagelser. Reisen nordover startet på vinterføre opp til Jokkmokk og Kvikkjokk, gikk over Gautelis og ned mot Leirfjorden i Sørfold, hvor han ankom i mai. Første måned i Norge tilbrakte han på Kjerringøy, hvor han blant annet undersøkte alger.
Han brukte også tid i innlandsstrøkene i Salten og ga seg ut på sommeren innover til fjellområdet Sulitjelma. Spesielt var han interessert i kartlegging og høydemåling. Den 14. juli 1807 målte han høyden av den største toppen ved hjelp av trigonometri, og dette var den første nøyaktige målingen av det som var ansett som Sveriges høyeste fjell. Han kunne konstatere at Sulitjelma var et fjellkompleks, eller et høyt fjellplatå, med mange høye topper på grensen mellom de to landene. Mellom toppene var det flere isbreer. Med disse undersøkelsene var han den første som undersøkte og beskrev isbreene i Sverige. Wahlenbergs kartlegginger førte til at Sulitjelma ble det best beskrevne fjellområde i Skandinavia. Til sammenlikning var det først i 1820 at Jotunheimen ble «oppdaget» av studentene Baltazar Mathias Keilhau og Christian Boeck Keilhau.
Wahlenberg foretok sin fjerde og siste Lapplands-reise i 1810, denne gangen til Umeå-Lappmark. Formålet var å undersøke og finne sammenhenger mellom vegetasjon og klima, nærmere bestemt mellom middeltemperatur for luft og jord.
Plantegeografi mini|upright=0.9|Kart fra 1850 som viser fire utvalgte fjellmassiver og grenser for plantene oppover i høyden. De fire eksemplene viser også hvordan vegetasjonen er avhengig av breddegrad ved at Andesfjellene representerer ekvator, Tenerife breddegrad 27,5–28,5°, Himalaya 29–32°, Alpene og Pyreneene 42–46° og Sulitjelma 68°.
Wahlenberg arbeidet med plantegeografi i årene 1806–1809. Han beskrev at et landområdes naturlige fruktbarhet, spesielt vekstenes beskaffenhet og mengde, avgjøres av temperaturen. Han mente at denne vitenskapen utgjør en betydelig del av teorien om et lands jordbruk. Ved kjennskap til klimaet i et landområde, kunne en også si noe om plantene. Den enkleste måten å vurdere sammenheng mellom planter og klima, var gjennom målinger av jordens temperatur: «denna är liksom en mellan-länk emellan växt-lifvets egna temperatur och luftens.»Sitatet er fra Göran Wahlenberg: «Försök att genom Spring-källors undersökande utforska Temperaturs-graden för Växterna, som finnas vid Upsala och vid sjön Yngen i Vermland», Kongl. Vetenskaps Academiens nya Handlingar, Tom. XXX. För År 1809, side 205. Ved hjelp av kjennskap til jordtemperatur kunne han lage karter av en regions klima, planteutbredelse kunne bestemmes ut fra dette igjen.
For å kartlegge temperaturen i jordsmonnet satte Wahlenberg i gang med et måleprogram for å kartlegge temperaturen i vannkilder (oppkommer) i Sverige. Termometre ble satt ned i flere vannkilder, og resultatet av målingene ble publisert i flere vitenskapelige journaler.
Wahlenberg var uvanlig dyktig når det gjaldt observasjon av planteutbredelse. Han gjorde analyse av lagdelingen av vegetasjon på fjell med topper over snøgrensen. Han hadde kunnskaper om Alpene, Karpatene og fjell i Lappland slik at han kunne gjøre sammenligninger både av likhetene og forskjellene i lagdeling. I Skandinavia, spesielt i Sverige, skilte Wahlenberg også ut hovedregionene i de lavereliggende delene av landet, både de i rekkefølge fra nord til sør og planter som var orientert fra kysten og innover i landet.