Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (1759–1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman).
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Tanker om døtres utdannelse (orginaltittel: Thoughts on the education of daughters). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Hun skrev også Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
Tidligste år Wollstonecraft ble født den 27. april 1759 i Spitalfields i London, og skjønt hennes familie hadde en komfortabel inntekt da hun var liten mistet hennes far gradvis formuen på spekulative prosjekter. Familien fikk en ustabil økonomi og var stadig på flyttefot i hele hennes barne- og ungdomstid.Tomalin, 9, 17, 24, 27; Sunstein, 11. Familiens økonomiske situasjon ble etterhvert så prekær at Wollstonecrafts far tvang henne til å overføre midler hun ellers ville ha arvet når hun ble myndig. I tillegg var han tilsynelatende en voldelig mann, som brutalt slo sin hustru i fyllerier.
Som tenåring brukte Wollstonecraft å legge seg utenfor sin mors soverom for å beskytte henne. Hun påtok seg også en tilsvarende morsrolle for sine søstre, Everina og Eliza, for resten av livet.Todd, 1; Tomalin, 19; Wardle, 6; Sunstein, 16. For eksempel overtalte hun Eliza, som led av hva som antagelig var en form for fødselsdepresjon, på et avgjørende tidspunkt i 1784 til å forlate sin ektemann og spedbarn. Wollstonecraft sørget for alle de praktiske forberedelser for Elizas flukt, og det demonstrerte Wollstonecrafts vilje til å utfordre sosiale normer. De menneskelige kostnadene var derimot store, hennes søster måtte tåle heftig sosial fordømmelse, og ettersom hun ikke var i stand til å gifte seg på nytt var hun fordømt til et liv i fattigdom og hardt arbeid.Todd, 45–57; Tomalin, 34–43; Wardle, 27–30; Sunstein, 80-91.
To nære vennskap preget Wollstonecrafts tidligste år. Det første var med Jane Arden i Beverley. Sammen leste de ofte bøker og fulgte forelesninger som ble gitt av Ardens far, en selvutnevnt filosof og forsker. Wollstonecraft blomstret i den intellektuelle atmosfæren hos Ardenfamilien og verdsatte vennskapet med Jane meget høyt, noen ganger til et punkt som i ettertid synes følelsesmessig besatt. Wollstonecraft skrev til Jane at «Jeg har dannet romantiske forestillinger om vennskap… Jeg er noe ensidig i mine tanker om kjærlighet og vennskap; jeg må ha førsteplassen eller ingenting».Sitat fra Todd, 16. I noen av hennes brev til Jane avslører hun de truende og tyngende følelsene som ville hjemsøke henne resten av livet.Se eksempelvis Todd, 72–75; Tomalin, 18–21; Sunstein, 22-33.
Hennes andre og mer essensielle vennskap var med Fanny Blood, introdusert til Wollstonecraft av ekteparet Clares fra Hoxton, som fikk en foreldrerolle for henne. Wollstonecraft har kreditert Blood for å ha åpnet hennes sinn.Todd, 22–24; Tomalin, 25–27; Wardle, 10–11; Sunstein, 39-42. Ulykkelig med sitt liv i hjemmet var Wollstonecraft bestemt på å skape sitt eget i 1778 og hun aksepterte en post som selskapsdame for Sarah Dawson, en enke som levde i Bath. Hun hadde derimot problemer med å komme overens med den hissige og bråsinte kvinnen – en opplevelse hun bygget på da hun beskrev ulempene ved slikt arbeid for kvinner i Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787). I 1780 dro hun tilbake til hjemmet for å pleie sin syke mor.Wardle, 12–18; Sunstein 51-57. Heller enn å dra tilbake til Mrs. Dawsons tjeneste etter at hennes mor døde, flyttet hun inn hos familien Blood. Hun forsto i løpet av de to årene som hun tilbrakte med familien Blood at hun hadde idealisert Fanny Blood, som var langt mer interessert i tradisjonelle feminine verdier enn Wollstonecraft var. Hun forble uansett knyttet til henne og hennes familie resten av livet, og ga for eksempel ofte økonomisk hjelp til Bloods bror.Wardle, 20; Sunstein, 73-76.
Mary Wollstonecraft hadde sett for seg at hun ville leve i en kvinneidyll, en form for feministisk utopi, sammen med Fanny Blood. De hadde planlagt å leie et rom og støtte hverandre følelsesmessig og økonomisk, men denne drømmen kollapset på grunn av de økonomiske realitetene. For å kunne ha en inntekt startet Wollstonecraft, hennes søstre og Blood en skole sammen i Newington Green, et frikirkeområde. Blood ble snart forlovet og etter at hun ble gift tok hennes ektemann, Hugh Skeys, henne med til Europa for at hennes skrøpelige helse skulle bedres.Todd, 62; Wardle, 30–32; Sunstein, 92-102. Til tross for miljøskiftet ble Bloods helse enda dårligere da hun ble gravid, og i 1785 forlot Wollstonecraft skolen for å følge Blood og pleie henne, men uten at det hjalp.Todd, 68–69; Tomalin, 52ff; Wardle, 43–45; Sunstein, 103-106. At hun forlot skolen betydde samtidig at den ble forsømt og deretter nedlagt.Tomalin, 54–57. Fanny Bloods død oppskaket Wollstonecraft og var delvis inspirasjon for hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788).Se Wardle, kapittel 2, for selvbiografiske elementer i Mary; se Sunstein, kapittel 7.
«Den første av en ny slekt» Etter Fanny Bloods død hjalp Wollstonecrafts venner henne med å få en stilling som guvernante for døtrene til den engelsk-irske familien Kingsborough i Irland. Selv om hun ikke kom overens med fruen i husetSe eksempelvis Todd, 106–7; Tomalin, 66; 79–80; Sunstein, 127-28 synes barna at hun var en inspirerende lærer; Margaret King kom senere til å si at hun «hadde befridd hennes sinn fra all overtro».Todd, 116. Noen av Wollstonecrafts erfaringer fra året i Irland ble senere benyttet i hennes eneste barnebok, Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige livet, 1788).Tomalin, 64–88; Wardle, 60ff; Sunstein, 160-61.
Frustrert over de begrensete karrieremuligheter som var tilgjengelige for respektable, men dog fattige kvinner, noe Wollstonecraft veltalende beskrev i et kapittel i Tanker om utdannelse for døtre kalt «Uheldige situasjoner for kvinner, moderne utdannet, og uten formue» – besluttet hun etter kun ett år som guvernante å satse på en karriere som forfatter. Det var et radikalt valg ettersom det var svært få kvinner på denne tiden som kunne leve av å skrive. Som hun skrev til sin søster Everina i 1787 forsøkte hun å bli «den første i en ny slekt».Wollstonecraft, The Collected Letters, 139; se også Sunstein, 154.
Hun flyttet til London og støttet av den liberale utgiveren Joseph Johnson fant hun et sted å bo og arbeide.Todd, 123; Tomalin, 91–92; Wardle, 80–82; Sunstein, 151-55. Hun lærte seg fransk og tysk og kunne således oversette utenlandske teksterTodd, 134–35., de mest minneverdige er Of the Importance of Religious Opinions (Om viktigheten av religiøse meninger) av Jacques Necker og Elements of Morality, for the Use of Children (Moralske stykker, til bruk for barn) av Christian Gotthilf Salzmann. Hun skrev også anmeldelser og omtaler, hovedsakelig av romaner, for Johnsons Analytical Review.
Mary Wollstonecrafts intellektuelle univers ble utvidet i løpet av denne tiden, ikke bare fra å lese som hun gjorde for sine omtaler, men også fra det selskap som hun omgav seg med: hun var til stede ved Johnsons berømte middager og møtte lysende begavelser som blant annet Thomas Paine og William Godwin. Etter hennes og Godwins første møte var de begge skuffet over hverandres selskap. Godwin hadde kommet for å høre Paine, men Wollstonecraft plaget ham hele kvelden, var uenig og motsa ham i bortimot hvert eneste emne som kom opp. Johnson selv, derimot, ble mye mer enn en venn for henne, og i brev har hun beskrevet ham både som en far og en bror.Tomalin, 89–109; Wardle, 92–94; 128; Sunstein, 171-75.
Mens hun var i London hadde Mary Wollstonecraft et forhold til den engelske kunstneren Henry Fuseli, til tross for at han allerede var gift. Hun var, skrev hun, forhekset av hans geni, «storheten i hans sjel, hans kvikke forståelse, og elskverdige sympati».Sitert fra Todd, 153. Hun foreslo at hun kunne bo platonisk sammen med ham og hans hustru, men Fuselis hustru var forferdet over forslaget og han brøt forholdet med Wollstonecraft.Todd, 197–98; Tomalin 151–52; Wardle, 171–73; 76–77; Sunstein, 220-22. Etter Fuselis avvisning besluttet Wollstonecraft å reise til Frankrike for å unnslippe ydmykelsen og heller delta i de revolusjonære hendelsene der, som hun nylig hadde hyllet i sin nye bok; Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menneskenes rettigheter, 1790) og som hadde gjort henne berømt over natten. Boken var et tilsvar til Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) og var et innlegg i en heftig debatt i Storbritannia, den såkalte revolusjonsdebatten.
Hun ble, 31 år gammel, sammenlignet med ledende intellektuelle som Joseph Priestley og Paine, sistnevntes Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1791) skulle bli det mest populære tilsvaret til Burke. Wollstonecraft fulgte opp ideen hun understreket i Paines bok med A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792), hennes mest berømte og innflytelsesrike verkTomalin, 144–155; Wardle, 115ff; Sunstein, 192-202.
Frankrike og Gilbert Imlay thumb|Den 10. august 1792 ble Tuileriene stormet og den revolusjonære volden spredte seg.Mary Wollstonecraft reiste til Paris i desember 1792 og kom til Frankrikes hovedstad rundt en måned før kong Ludvig XVI ble henrettet i giljotinen. Den franske nasjonen var i opprør. Hun oppsøkte andre britiske besøkende som Helen Maria Williams, og omgikkes andre britiske landflyktige i ParisTodd, 214–15; Tomalin, 156–82; Wardle, 179–84.
Etter å ha skrevet Et forsvar for kvinners rettigheter var hun fast bestemt på teste sine tanker, og i den stimulerende intellektuelle atmosfæren under den franske revolusjonen etablerte hun sitt mest eksperimentelle romantiske forhold til da: hun møtte og ble lidenskapelig forelsket i Gilbert Imlay, en amerikansk eventyr, forretningsmann og forfatter. Om Wollstonecraft var interessert i å gifte seg eller ikke er uvisst, men Imlay hadde absolutt ingen slike ønsker. Muligens ble Mary Wollstonecraft forelsket i en idealisert oppfatning av mannen.