mini|Animasjon som viser inntørkingen av Aralsjøen Aralsjøen (kasakhisk: Арал теңізі – Aral tengizi, usbekisk: Orol dengizi, russisk: Аральскοе мοре – Aralskoje more, tadsjikisk/persisk: Daryocha-i Khorazm – «Khwarazm-sjøen») er en endorheisk innsjø i Sentral-Asia. Den ligger i den nordvestre delen av Turanbekkenet, mellom Aktobe og Kyzylorda oblast i Kasakhstan i nord, og den autonome regionen Karakalpakstan i Usbekistan i sør. Navnet kan grovt oversettes som «innsjøen med øyene» og henspiller til de tusenvis av øyer som en gang lå spredt ut over sjøen.
Aralsjøen var tidligere verdens fjerde største innsjø, med et areal på 68 000 km². Siden 1960-tallet har den imidlertid blitt stadig mindre, etter at sjøens to tilløpselver, Amu-Darja og Syr-Darja, ble avledet for sovjetiske irrigasjonsprosjekter. Uttørkingen av Aralsjøen, som har pågått siden ca. 1960, er en av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne. Den er idag redusert til tre separate innsjøer: Nord-Aralsjøen og det østre og vestre bekkenet av Sør-Aralsjøen. __TOC__
Innen 2004 hadde sjøen skrumpet inn til 25 % av sitt opprinnelige areal, og en nesten femdobling av sjøens saltinnhold hadde utslettet mesteparten av dens naturlige flora og fauna. Innen 2007 var sjøen redusert til 10 % av opprinnelig størrelse, og var splittet opp til tre adskilte innsjøer, hvorav to er for saltholdige til at fisk kan overleve der. Aralsjøens en gang så rike fiskeindustri er praktisk talt helt ødelagt, og tidligere fiskebyer langs den opprinnelige strandlinjen er blitt til skipskirkegårder. I kjølvannet av kollapsen har det fulgt arbeidsledighet og økonomisk nedgang.
Aralsjøen er også sterkt forurenset, som følge av våpentesting, industri, insektmidler, avløpsvann og gjødsel fra jordbruksområdene. Vindblåst salt fra den inntørkede innsjøen skader avlinger og forurenser drikkevann, og salt- og støvmettet luft forårsaker alvorlige helseproblemer hos befolkningen i området. Inntørkingen av sjøen har også ført til endringer i det lokale klimaet; somrene er blitt varmere og tørrere, og vintrene kaldere og lengre.«Earthshots: Aral Sea» , U.S. Geological Survey, 1. mai 2007. Besøkt 16. september 2008
I Kasakhstan pågår det arbeid med sikte på å redde og fylle opp det som er igjen av den nordlige delen av Aralsjøen (Lille Aral, eller Nord-Aral). Et damprosjekt (Kokaraldiket) som ble fullført i 2005 har hevet vannstanden i denne delen av Aral med flere meter. Saltinnholdet har avtatt, og fisk finnes igjen i tilstrekkelig antall til at et visst fiske er forsvarlig. Utsiktene for den betydelig større sørlige delen av sjøen (Store Aral, eller Sør-Aral) er imidlertid fortsatt dystre.
Hydrologi og klima Aralsjøens hovedtilløp er elvene Amu-Darja, som munner ut i den sørlige delen av sjøen, og Syr-Darja, som munner ut i nordøst. Med sine årstidsbetingede variasjoner i vannføring og den naturlige fordampningen sørget de to tilløpselvene gjennom århundrene for et balansert vannregnskap. I løpet av et år mottok sjøen 8,7 km³ vann i form av nedbør og 55 km³ fra tilløpselvene, mens 63,8 km³ forsvant i form av fordamping. Vannstanden i sjøen varierte innenfor +/- 0,6 meter per år.
Sjøen hadde opprinnelig et areal på 68 000 km², og var med det verdens fjerde største innsjø. Den var 428 kilometer lang fra nord til sør, og 234 km bred, med en største dybde på 69 meter. Om vinteren kan sjøen være islagt, spesielt i den nordlige delen, hvor vannet er mindre salt.
Den østlige delen av sjøen er svært grunn og landskapet langs den tidligere bredden er flatt, og det lå hundrevis av mindre øyer spredt langs kysten. Den vestlige bredden er derimot preget av klipper som stuper bratt ned mot vannet fra Ustjurtplatået, og her ligger også den dypeste delen av sjøen. I nord var bredden innskåret av flere store bukter.
Aralsjøen ligger i Turan-senkningen, som er en del av den eurasiske steppe. Regionen har et kontinentalt og tørt klima (klimatype BSk i Köppens klimaklassifisering), og består av ørkener og halvørkener med vegetasjon preget av tørr steppe. Det tørre klimaet skyldes høyfjellene som strekker seg fra sørvest til øst for regionen, og sperrer for monsunvindene fra Det indiske hav. Fuktighet kommer imidlertid om sommeren med skymasser fra Nord-Atlanteren. De dominerende vindene kommer fra vest og nord. Lokale lavtrykksområder forårsaker et stort antall virvelstormer. Det faller mellom 30 og 200 mm nedbør pr år i regionen, ved Aralsjøen rundt 100 mm. Nedbøren er svært uregelmessig fordelt, og det kan forekomme månedslange tørkeperioder, men også snefall. Det er mulig at Aralsjøen før 1960 hevet luftfuktigheten på bakkenivå med mellom 3 og 5 % og økte den årlige nedbøren med 10 mm.
Geologisk historie Aralsjøen utgjør sammen med Svartehavet og Det kaspiske hav restene av det store innlandshavet Paratethys, som oppsto under oligocen, da rekken av fjellkjeder fra Alpene i vest til Hindu Kush i øst ble dannet, og skilte det fra urhavet Tethys i sør. Paratethys, som i senere perioder også kalles Den sarmatiske sjø og Den maeotiske sjø, varierte sterkt i utstrekning. I perioder eksisterte det også forbindelser til de omkringliggende havene. Selve Aralbekkenet oppsto gjennom tektoniske bevegelser mellom 3 – 5 millioner år siden, i tidsalderen pliocen. På grunn av fjellkjedene som var dannet i sør var klimaet i regionen blitt tørrere og det store innlandshavet ble etterhvert redusert til enkeltstående innsjøer, det som i dag er Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen.
På grunn av istidene og andre naturlige klimavariasjoner har Aralsjøen flere ganger gjennomgått store endringer i vannstanden. Også etter siste istid har det forekommet betydelige vannstandsvariasjoner. I yngre steinalder lå vannspeilet i innsjøen lavt nok til at bosetninger ble anlagt på 42 til 46 moh. Fra det 13. århundre er det sogar funnet en bosetning på bare 32 moh. I andre perioder har vannstanden vært så høy at Aralsjøen har hatt avløp via Uzboj til Det kaspiske hav.
Flora og fauna mini|Skonnerter ved Aralsjøen. Maleri fra 1848 av Taras Sjevtsjenko. Aralsjøens spesielle isolasjon gjorde at det utviklet seg en rikdom og variasjon i regionens biota som var sammenlignbart med Afrikas. Halvparten av alle plante- og dyrearter i den tidligere Sovjetunionen fantes i og rundt sjøen. Det fantes rundt 500 fuglearter, 200 typer pattedyr og 100 arter av fisk i regionen, samt et rikt utvalg av insekter og virvelløse dyr. I elvedeltaene alene fantes fram til 1960 over 70 forskjellige pattedyr og 319 fuglearter. Fra 1852 finnes beretninger om stor rikdom av geiter, ulv, antiloper, europeisk malle, stør, pelikaner, måker, piggsvin og tiger i og rundt Aralsjøen.
Sjøen hadde tidligere et svært rikt marint økosystem, og det ble drevet fangst på 24 typer fisk. Blant disse var karpe, abbor, stør, laksefisker og maller. Fisket var imidlertid hovedsakelig basert på tre fiskesorter: brasme, en karpefisk kalt sazan, og en liten mort kalt vobla. Reduksjonen i vanntilførselen til Aralsjøen har ført til irreversible endringer i sjøens hydrologi og hydrokjemi og følgelig dens økosystem. Endringen i saltbalansen har mangedoblet saltinnholdet i sjøen, som i dens sørlige deler i dag er å anse som en biologisk ørken.
Floraen i regionen var også imponerende: 1200 arter av blomstrende planter og 560 arter av annen vegetasjon, hvorav 29 var endemiske for Sentral-Asia. Ved den tidligere kysten av selve Aralsjøen fantes 423 plantesorter fra 44 forskjellige familier.
Dagens uttørkede innsjøbunn preges av lavere biodiversitet sammenlignet med de tidligere kystområdene. Konsentrert på de tidligere øyene langs østkysten finnes en helt spesifikk variant av sandvegetasjon.
Historie miniatyr|Tegning av Taras Sjevtsjenko fra en russisk ekspedisjon til øya Barsakelmes i Aralsjøen i 1848. Mennesker har bodd i området rundt Aralsjøen siden steinalderen, og har hovedsakelig livnært seg gjennom nomadisk pastoralisme, som regionens klima og terreng er velegnet til. Flere av de tidlige kulturene i Sentral-Asia under bronsealderen, hvorav Andronovokulturen var den viktigste, har etterlatt seg spor i områdene rundt sjøen. Mellom 500 f.kr. og 500 e.kr. lå Aralsjøen innenfor maktområdene til de første nomadiske krigerfolkene i regionen, de iranske sakaene og senere hunerne.
Etter hunerne begynte tyrkiske folk å vandre inn fra øst. Området ble en del av den göktürkiske staten, som ble opprettet i året 552 som den første kjente statsdannelsen i regionen. På 700- og 800-tallet ble området erobret av araberne som introduserte islam. De neste århundrene tilhørte Aralsjøen vekselvis oghuz-tyrkere, kiptsjaker og andre, fram til mongolenes invasjon under Djengis Khan i 1219-1221. Etter dette lå området under Den gylne horde, og fra 1456 til 1731 under det etterfølgende Kasakh-khanatet.
På 1700-tallet begynte Russland å vise økende interesse for Sentral-Asia, og området rundt Aralsjøen havnet i løpet av 17- og 1800-tallet gradvis under russisk herredømme. Med det russiske styret fulgte også russisk innvandring og bosetning, som ved Aralsjøen spesielt var konsentrert til de to havnebyene Aralsk i nord og Mujnak i sør. Etter den russiske revolusjon ble Sentral-Asia inndelt i sovjetrepublikker etter etniske skillelinjer, og Aralsjøen ble delt mellom Kasakhstan i nord og Usbekistan i sør. Denne grensa ble også beholdt da de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater i 1991.
Økologisk katastrofe mini|Forlatt skip nær byen Aral i Kasakhstan mini|Aralsjøen, oktober 2008 Bakgrunn og utvikling I 1918 bestemte den sovjetiske regjeringen at de to elvene som munnet ut i Aralsjøen, Amu-Darja i sør og Syr-Darja i nordøst, skulle avledes for vanningsprosjekter i ørkenen, med dyrking av ris, meloner, korn og bomull som formål. Dette var en del av en sovjetisk plan for å gjøre bomull til en viktig eksportvare, noe som etterhvert også ble tilfelle, da Usbekistan er i dag en av verdens største eksportører av bomull.Cotton Production Ranking, National Cotton Council of America, 2008. Besøkt 17. september 2008
Byggingen av irrigasjonskanaler begynte i stor skala på 1940-tallet. Mange av kanalene ble dårlig bygget, og mye av vannet lekket eller fordampet bort fra kanalene underveis. Fra Karakumkanalen, som er Sentral-Asias lengste, blir et sted mellom 30 og 75 % av vannet borte på denne måten. Kun 12 % av Usbekistans irrigasjonskanaler er i dag vanntettet.
Innen 1960 gikk hvert år mellom 20 og 60 kubikkilometer vann til landet rundt i stedet for til Aralsjøen. Mesteparten av sjøens vannforsyning hadde blitt avledet, og på 1960-tallet begynte Aralsjøen å krympe. Fra 1961 til 1970 falt vannstanden i sjøen gjennomsnittlig 20 cm pr år. På 1970-tallet ble dette nesten tredoblet, til 50–60 cm pr år, og økningen fortsatte på 1980-tallet, til 80–90 cm pr år. Vannbruken til irrigasjon fortsatte å øke: Vannmengden som ble tatt fra elvene ble doblet mellom 1960 og 2000, og bomullsproduksjonen ble nesten fordoblet i samme periode.
Aibugirsjøen, en mindre, sørvestlig del av sjøen ble fraskilt allerede før 1960. Øya Kokaral i nord var før 1960 Aralsjøens største øy, men ble på slutten av 1960-tallet landfast i vest og på slutten av 1989 også i øst, og Aralsjøen ble dermed delt i to separate innsjøer, Nord-Aral (eller Lille Aral) og Sør-Aral (Store Aral). I 1990 hadde Sør-Aral ennå en overflate på rundt 33 000 km², mens Nord-Aral da lå på 3000 km². En kanal ble gravet for å knytte dem sammen igjen, men kanalen ble tørrlagt i 1999 ettersom de to sjøene fortsatte å krympe.
Øya Barsakelmes, som før 1960 var den nest største i Aral, ble landfast rundt 1995/96, og den tredje største øya i sjøen, Vozrozjdenijaøya, ble i 2001 til ei halvøy. I 2003 ble også Sør-Aral delt i en vestlig, dyp del, og en østlig, grunn del. Inntørkingen av sjøen har også skapt ørkenen Aralkum på den tidligere innsjøbunnen.
Inntørkingen av Aralsjøen fra 1960 til 2003: