Dette er en liste over urnordiske navn, det vil si navn som er kjent fra urnordisk tid, ca. år 200 til 500. Navnene kjenner vi fra runeinnskrifter i den eldre futharken, fra stedsnavn med -lev, -stad eller -sted, fra de gammelengelske diktene Beowulf og Widsith, og fra latiniserte former i romerske kilder. Fordi mange runeinnskrifter er knappe eller vanskelig tolkbare er runologene noen ganger i tvil om det som leses er et navn eller ei.
Navnene i første kolonne har blitt transkribert til latinske bokstaver og normert:
Det skilles ikke mellom store og små bokstaver i runeinnskriftene, men her er personnavn gjengitt med stor forbokstav. På urnordisk ble personnavn bøyd i kasus, og de opptrer ofte i genitiv eller akkusativ i runeinnskriftene. Under har de blitt presentert slik de ville vært i nominativ. I runeinnskriftene hendte det at bokstaver ble utelatt etter visse regler, eller bindevokaler ble satt inn. Eksempelvis kan vi bokstavrett lese agilamudon (genitiv) på Rosselandsteinen. Dette leser Gerd Høst med utelatt n foran d, slik at det i første kolonne her er gjengitt som Agilamundo (nominativ - merk at den utelatte n-en ikke har noe med kasusmarkeringen å gjøre). Vanligvis markeres slike rekonstruksjoner med asterisk (*), men det er ikke gjennomført i første kolonne her. Vokallengde (kort - lang) markeres ikke i runeinnskriftene, men i lista under har lange vokaler noen ganger blitt markert (med strek, f. eks. ō). Om navnet har vært i bruk av menn eller kvinner tolkes ut fra ordets grammatiske kjønn.
Navn (normert)) Manns- (m) eller kvinnenavn (k) Betydning/ etymologi Kjennes fra Kommentar Norrøn form (ikke belagte, men rekonstruerte former markeres med *) Moderne form (ikke belagte, men rekonstruerte former markeres med *)Agilamundo, AgilamundōkFeminin form av *Agilamunduz. Fra urgermansk ag- som betyr «spiss, egg» eller «uro, frykt», utvidet med diminutivt -l-suffix, eller -munduz som betyr «beskytter».Rosselandsteinen, Hardanger, fra 400-talletNavnet kan være maskulint. - ÖgmundaAiþalātazmgotisk aiþs, norrønt eiðr, «ed», og enten norrønt láta, «gi lyd fra seg; snakke; si», eller norrønt latr, «lat».Nydam-økseskaft fra ca 340 - 360.Usikkert om det er et personnavn eller en personbetegnelse - -Akazmnorrønt aka «røre, flytte; kjøre; bevege seg»Åsum-brakteaten (K 131, IK 11) fra ca 440 - 560Muligens ikke et personnavn, men et navn på Odin. - - Alawið, Alawīđaz / Alawiduz m norrønt allr «all» eller al- (forsterkende prefiks) + urnordisk *wiðu «tre»
«Tre» brukes i skaldespråket som kjenning for «mann, kriger». Betydningen kan være «all-kjemperen»Brakteat IK 161 (Skodborgbrakteaten/Skodborghus-B fra ca. 440 - 560) Enkelte runologer har påpekt at ordet kan være verb, ikke et navn. - - AlawiniR, Alawin, Alawiniz m norrønt allr «all» eller al- (forsterkende prefiks) + urnordisk *winiR «venn»
«all-venn»/«svært god venn» Brakteat IK 161 (Skodborgbrakteaten/Skodborghus-B fra ca. 440 - 560) Kan hende en Odin-betegnelse. - - AljamarkiR, Aljamarkiz m «annen, annet» + urnordisk *markō «land- skog-, grenseområde»
«Jeg, den fremmede»Kårstad, Stryn (innskrift på fjell) Muligens kun et tilnavn Ala, AllamKortform av navn med Ala-, «all, hel», eller av den svake formen av adjektivet al(l)a-, «all; hel».Vimose-doppskoen (K 22) fra ca. 210-260.Runerekken har av enkelte forskere ikke blitt ansett som et navn. - - Alugōdaz, Alugōdu m urnordisk alu, «beskyttelse», eller «øl» + gōda-, «god» eller «gud». Værløse-fibulaen (K 11) mini|none|Innskriften «alugod» i en sølvbrosje fra 200-tallet funnet i Danmark. - - Aluko , Alukō f urnordisk alu, «beskyttelse, hell», med kjæleform-suffiks *-kōn Førde runesøkke, Sunnfjord Kan være diminutiv til enten substantivet alu, et ord som opptrer i mange runeinnskrifter, eller Alu-, førsteledd i en del personnavn. - - Asugas(t/d)iR, Ãsugas(t/d)iR eller Ansugas(t/d)iR, Ansugastiz m norrønt áss, «gud» + -gastiR «gjest»Myklebostadsteinen Tegnet som har blitt brukt for å skrive d-en i navnet er uvanlig. Det er mulig det skal leses t, eller som et skilletegn. Dette påvirker tolkningen av navnet. *Ásgestr *Åsgjest ÃsugislaR , Ansugīslaz m norrønt áss «gud» + «gissel» (norrønt gísl) eller gīslaz, «pilskaft». Innskrift på Kragehulspydet, Kragehul mose, Fyn, Danmark Ásgísl Ásgils *Åsgisl Auþa / Auþþa, *Auda m norrønt auðr, «eiendom», «rikdom», «lykke» Fra stedsnavnet Ölöv (tidligere Øthæløf, Øthelef, Øtheløf, Øthalef), et -lev-navn Auði, Auðr Aude Aude Auði, Auður Eyði Bera m gammelhøytysk bero, «bjørn» Kragehul-knivskaftet (K 28) - -Bidawarjaz, Biðawarjaz, Bindawarjaz mnorrønt biðja, «ønske; be», norrønt bída, «vente», norrønt binda, «binde», eller gotisk baidjan, norrønt beiða, «tvinge» + norrønt verja, «forsvare, beskytte».Nøvling-fibulaen (K 13a) - -Borōkbeslektet med eldre islandsk bura, «datter»? Fra en feminin avledning til norrøne burr, borr, «sønn».Opedalsteinen (K 76), HardangerRunen som betegner vokalene har uvanlig form, men har av flere runologer blitt tolket som o.
Kanskje et kjælenavn. *BoraBraidō knorrønt breiðr, «bred»Himmelstalund steinblokk (K 54) - - BusingaR m ? - -Ehwō, Ehō ?urgermansk *ehwaz, norrønt jór, «hest», eller kortform til navn på *Ehwa-, norrøne navn på Jó-. Donzdorf-fibulaen (Düwel & Roth 1977)Usikkert om det er et mannsnavn med vestgermansk form eller et kvinnenavn med nordgermansk form. - -Er(a)faRm«jerv»Hogganviksteinen, Mandal kommuneSkrivemåten med f på Hogganviksteinen er uventet. Enten må etymologien til ordet jerv revideres, eller den som lagde innskriften brukte en uventet rune for lyden [β].Jerfr Jerv(en) ErilaR / Eirilar m «høvding, jarl» Flere, for eksempel Innskrift på Kragehulspydet, Kragehul mose, Fyn, Danmark Det er uklart om dette er et personnavn eller en tittel. Iarl, Iarli, Jarl Jaale, Jali, JalluJalleJarlJarle Fākaz m norrønt fákr «hest». Femø-brakteaten (K 132, IK 340) Muligens ikke et personnavn, men et navn på Odin. - - Finnō k Feminin avledning (< *-ōn-) til norrøne Finnr, fra finnr 'same; finne'. Bergasteinen, Södermanland, Sverige (K 86) Navnet kan være maskulint. Finna Finna Finn Fōzō ? Avledning fra stammen i folkeslagsbetegnelsen (lat. flertall) Fosi hos Tacitus, som igjen har blitt satt i forbindelse med blant annet gresk πηός «slektning». Hitsum-brakteaten (IK 76) Usikkert om det er et mannsnavn med vestgermansk form eller et kvinnenavn med nordgermansk form. - - *Fraujila m urnordiske frauja, «herre», med diminutiv-suffikset -ilan- Darum-brakteat 1 (K 117, IK 42) - - FrawaradaR, Frawarādaz m ? + rāðaR, «råd». Første ledd er muligens avledning fra adjektivet frawa- (gammelnorsk frár, «kvikk, rask»), gammelhøytysk frō, «glad», eller et agentnavn til ráða. Möjbro-stenen (U 877, K 99) - - GleaugiR m ? - - GodagastiR m «god» + -gastiR "gjest"Einangsteinen, runestein fra Vestre Slidre; Valsfjordinnskriften mini|none|Innskriften «[ek go]dagastiR ru[n]o faihido» på Einangsteinen fra 300-tallet.På Einangsteinen mangler de første runetegnene. Det er mulig å lese "dagastiR", runologer har foreslått at navnet skal leses "GodagastiR". I Valsfjordinnskriften er det mulig å lese hele navnet. Goðgestr Guðgestur *Godgjest HadulaikaR m «kamp» + «lek» Kjøleviksteinen, Stavanger De to navnene (HadulaikaR og HagustaldaR) på Kjøleviksteinen allittererer. Dette tolkes som at de to navngitte personene er slektninger. *Hoðleikr HagustaldaR m «beitemark» + «eier»? Kjøleviksteinen, Stavanger; Valsfjordinnskriften På Kjøleviksteinen er navnet risset uten l. Haukstaldr Haugstall, Hoskuld, HuskuldHöskuldurHøskuldur Hagestolz HagustaldiR m ? - -H(a)raRaRm"den bevegelige"Eidsvåg runestein, Åsane Hariuha m "den hær-unge, hær-sønnen" Sjællandbrakteaten (Krause 127) Ottar Grønvik har foreslått at dette er et Balder-tilnavn. *Her-ói - Hariwol(a)fR m "kriger" + "ulv" Stentoften runestein, Sverige Herjolfr Herjólfur Herjolvur, Herolvur Herjulf, Herjulv, Herjolv, Herolf, Herulf, Herulv, Herolv, Heroll Herjulf, Herulf Eeriuffi Haþuwul(a)fR m «kamp» + "ulv" Stentoften runestein, Sverige Hálfr *HålvHeldaRmTjurköbrakteaten, Karlskrona, Sverige*Hjaldr *Hjeld HeruwulfR m «sverd» + "ulv" HiǫrulfR, Hjǫrolfr HjörólfurHjørulv, Jørulf HlewagastiR m «hav» + -gastiR "gjest" Gallehushornet, Danmark Hlégestr Hlégestur Lægæst *Legjest, Lægjest LägästHnabudaRmBø runestein, Sokndal Ingualbi k ? - -IuþingaRmSophus Bugge setter bl. a. navnet i sammenheng med en alemannerstamme.Reistadsteinen, Hidra, Vest-AgderDet er usikkert om navnet er et personnavn eller betegner en som er medlem av en gruppe. KunimunduR m «klan» + «beskytter» Tjurköbrakteaten, Karlskrona, Sverige Tilsvarer gammelengelsk Cynemund, gammelhøytysk Chunimunt, men er helt ukjent i Norden utenom denne brakteaten. Kan derfor ha kommet inn fra en kontinentalgermansk dialekt, eventuelt betegne en person fra kontinentet.
Jf. også KunmuntR i Rök-innskriften. *Kynmund LandawarijaR m «land» + «forsvarer» Tørvika A, Hardanger Belagt på gammeltysk som Lantwari (landbeskytter, landbeboer). - -LaiþigaRmSkal være beslektet med det norrøne leiðr "ubehagelig, utålelig, avskyelig, forhatt"Møgedal runestein, Helleland*Leiðigr *LeidigNaudigastiRm*naudi "nød" + gastiR "gjest"Hogganviksteinen, Mandal kommune*Neyðgestr *Nødgjest, *Nøydgjest SaligastiR m ? + -gastiR "gjest" Bergasteinen, Södermanland, Sverige - -SawilagiRm*sāwi + *lāgir: "Han som ligger på sjøen"Lindholmen beinstykke, SkåneDet er usikkert om dette skal tolkes som et navn, tilnavn, eller hvilken form navnet bør leses i. Se Grønvik 1996 for en gjennomgang av ulike tolkninger. *Sæleg SigaduR / SigihaduR m «seier» + ? - - SigimaraR m «seier» + "berømt" Kjent brukt i Sverige på 500-tallet. Sigmarr SigurmarSigmar SwabaharjaR m «schwaber» + «kriger» Sváfarr, Svávarr (for Sváf-: ) SvafarSvavarSvávarWandarа̄daRmSaude runesteinSelve innskriften har gått tapt, men kjennes i en avskrift fra 1600-tallet. Her er det altså flere lag med tolkninger.Vandráðr *VandrådWagigaRmRosselandsteinen, HardangerWakraRmurnordisk adj. *wakraR, norr. vakr "årvåken, rask, uforferdet"Reistadsteinen, Hidra, Vest-AgderSettes i sammenheng med et tilnavn på Odin, Vakr.
Kjent som personnavn seinere, både på tysk og nordisk område. *VakrWidugastiRmurnordisk *wiðu "skog" + -gastiR "gjest"
Gerd Høst tolker det som "Gjesten fra skogen".Sunde runestein, Sogn og FjordaneBelagt på tysk som Widugast fra 500-tallet.*ViðgestrWīR, (tidligere) WiwaRmKan høre til det germanske adjektivet *wīha- "hellig" - "Den som vier"Eikelandspenna (Jæren); Veblungsnesinnskriften, Romsdal; TunesteinenNavnet står i nominativ (wiR) på Eikelandspenna, og i diminutiv (wiwila) i Veblungsnesinnskriften, og i et eldre språktrinn på Tunesteinen (wiwaR)
Kan ha fungert både som navn og tilnavn.Vifill er en avledet form *Vi, *VivWiwiakKan høre til det germanske adjektivet *wīha- "hellig"EikelandspennaNavnene WīR og Wiwja (Wiwia) på Eikelandspenna hører sammen på sammen måte som Frøy - Frøya. Grønvik (1987): "[navnene] betegner altså et par bestående av et mannlig og et kvinnelig individ"*Vivja *Vivja WoduridaR m rasende + rytter Tunesteinen Navnet skal være en henvisning til Odin *VoduridWormalaibaR morm + ? MyklebostadsteinenDet er ikke alle tegnene i dette navnet som kan leses ut av Myklebostadinnskriften. Flere runologer (bl. a. Sophus Bugge, Ottar Grønvik) rekonstruerer allikevel dette navnet. Grønvik (1996: 102) skriver "Det er et hell at siste ord i innskriften ser ut til å ha vært et så langt ord (personnavn), med en så spesiell lydstruktur at man kan gjette seg til det på grunnlag av bare seks sikre tegn, fordelt som her. Det er selvfølgelig bare mulig fordi vi ellers har så godt kjennskap til gamle nordiske personnavn og deres oppbygning."
Førsteleddet er belagt i det norrøne navnet Ormarr, andreleddet i f. eks. Áleifr.*Ormleifr *Ormleiv WulþuþewaR m «prakt» + «tjener»
eller "Ulls-tjener" Doppsko fra Torsbjerg
Referanser
Litteratur
Kategori:Lister over navn