Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (1485–1547) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.
Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk. Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft). I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya. I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.
Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.
En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre. Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri. Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.
I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann.
På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans. Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés. Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham. Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.
Veien til Mexico Cortés ble født i Medellín i Extremadura i Kastilla i Spania. Han var født i en halvadelig familie og dro over havet for å skaffe seg et bedre liv. Han kom til Hispaniola, spanjolenes første koloni i den nye verden, i 1505. Siden fulgte han kaptein Velazquez til Cuba, som gjennom brutale massakrer av de innfødte ble erobret i 1511. Cortés var en respektert mann, og ble utnevnt til ordfører i en av de nye kolonibyene på øya. Da Velazquez som guvernør av øya ville sende en ekspedisjon til det nyoppdagede Mexico for å etablere handel, fikk Cortés overtalt ham til å velge ham som ekspedisjonens leder. Cortés anså framtidsutsiktene i Mexico som så store at han investerte store summer av egne midler for å gjøre ekspedisjonen enda større enn guvernøren hadde planlagt. Han hadde 521 mann og 16 hester fordelt på 11 skip da han la ut fra Cuba i januar 1519. Han mellomlandet på øya Cozumel utenfor Yucatanhalvøya, der han fikk et godt forhold til mayaindianerne som bodde der.
Mayaene kunne fortelle Cortés at det var to hvite menn som bodde blant mayaindianerne på fastlandet. Han fikk sendt bud etter dem, da han skjønte de kunne være til god nytte. Bare en av de hvite kom til Cozumel. Flere spanjoler var blitt tatt til fange av mayaene etter skibbrudd i 1511, men de fleste var blitt ofret til gudene. Han og en mann ved navn Guerrero unnslapp, men ble gjort til mayaenes tjenere. Guerrero hadde tilpasset seg livet på en slik måte at han ikke ønsket å vende tilbake til spanjolene. Han hadde giftet seg, fått barn, tatovert seg og fått en posisjon som krigsleder. Men Aguilar viste seg, som Cortés hadde forventet, å være til god nytte som tolk og kjenner av mayaenes væremåte.
Ettersom Cortés kjente til at de tidligere ekspedisjonene til Mexico hadde møtt hard motstand fra mayaene langs Yucatankysten, passerte han halvøya uten å gå i land. Først innerst i Mexicogolfen, på kysten av Tabasco-området, gikk han i land.
Malinche Det viste seg at Tabasco-området også var bebodd av fiendtlig innstilte mayaer. Spanjolene kom i kamp med mayaene, som ble beseiret. Mayaene og spanjolene møttes og inngikk en fredsavtale. Som et bevis på sine fredelige hensikter, overbrakte mayaene 20 kvinner til spanjolene. En av dem var en kvinne som var kjøpt som slave fra aztekerne i nord. Det viste seg å være en aztekisk adelskvinne som pga. intriger innad hos aztekerne ble solgt til mayaene. Hun viste seg å være både intelligent og språkmektig. Spanjolene kalte henne Dona Marina og brukte henne som tolk, først via Aguilar, deretter direkte etter hvert som hun tilegnet seg spansk. Etter hvert ble hun også Cortés' elskerinne og fødte ham en sønn. Blant indianerne gikk hun under navnet Malinche.
Mexicos første spanske koloni thumb|300px|Kartet viser ruten Cortés benyttet fra kysten fram til aztekernes hovedstad Tenochtitlan. Spanjolene gikk i land omkring 60 km nord for dagens Vera Cruz langfredag 1519 og grunnla kolonien La Villa Rica de la Vera Cruz. Der fikk Cortés sine menn til å utnevne ham som borgermester av den nye byen. Dermed hadde han skaffet seg en maktbase uavhengig av guvernør Velasques på Cuba. Cortés sendte et skip til Spania om at han la kolonien direkte under den spanske kongen, og frigjorde seg med det fra forpliktelse og lydighet overfor guvernør Velasques. Fra nå anså Cortés ekspedisjonen han ledet som sitt private prosjekt. For å sikre seg at Velasques-lojale offiserer ikke skulle desertere og varsle Velasques, lot han brenne hele skipsflåten. Nå var det ingen annen vei å følge enn å stille seg bak Cortés og hans prosjekt.
Etter kort tid fikk kolonien besøk av indianere som inviterte spanjolene til sin by Cempoala lenger nord. Cempoala hadde på den tiden 80.000 innbyggere var større enn noen by i Spania. Indianerne i Cempoala fortalte at de, og mange andre folk, var ufrivillige vasaller under aztekerfolket, og de så på ankomsten av spanjolene som en mulighet til å kvitte seg med aztekerne. Cortés skjønte at den politiske situasjonen ville kunne gi ham mange støttespillere i hans plan om å erobre Aztekerriket, som på den tiden ennå var helt ukjent i Europa.
Cortés fikk også besøk av utsendinger fra kong Moctezuma, med store mengder med gaver av edelt metall, men også med beskjed om at kongen ønsket at spanjolene snudde. Men gavene fra Moctezuma gav bare Cortés blod på tann. Han gav beskjed om at han insisterte på å komme til kongebyen, og før han sendte utsendingene tilbake til Moctezuma, imponerte han dem med dramatiske oppvisninger med hester, dyr indianerne aldri før hadde sett. De bragte Moctezuma sine beretninger om villskapen og hurtigheten til "de tohodede uhyrene" (hest og rytter).
Etter sine oppvisninger marsjerte Cortez med sine menn inn i landet med det mål for øye å innta kongens hovedstad Tenochtitlan.
Allianse med tlaxcaltekerne På veien kom spanjolene i kamp med tlaxcaltekere, en folkegruppe som ikke var blitt underlagt aztekerne, og som var i kontinuerlig kamp med aztekerne. Cortés forsøkte å komme i kontakt med dem, og da han etter gjentatte trefninger endelig kom på talefot med dem, innså tlaxcaltekerne at det hadde store fordeler å alliere seg med nykommerne. Tlaxcaltekerne sendte straks flere tusen soldater til å følge Cortés og hans menn på hans videre ferd mot Tenochtitlan.
Massakren i Cholula På sin videre ferd møtte Cortés på utsendinger som inviterte ham og hans menn til Cholula, en aztekerby sør for ruten Cortés fulgte. Tlaxcaltecerne advarte ham om at det antakelig var en felle, men Cortez valgte likevel å takke ja til invitasjonen. Tlaxcaltekerne var ikke velkomne i byen, og slo leir utenfor, mens spanjolene ble tatt imot av bysborgerne og traktert etter beste evne. Tlaxcaltecerne fortsatte å advare Cortés, som imidlertid hadde sin egen plan for å komme eventuelle ondsinnede planer i forkjøpet. Under en mottagelse på byens sentrale torg, der flere tusen av byens innbyggere hadde møtt opp for å beskue de fremmede, satte han igang en voldsom massakre på alle de fremmøtte.
Legenden om Quetzalcoatl Overraskelsesangrepet og brutaliteten skapte sjokkbølger like til kongepalasset i Tenochtitlan. Kong Moctezuma sendte igjen utsendinger med beskjed om sine vennlige hensikter, men ba igjen spanjolene om å snu. Moctezuma var tydeligvis ambivalent om hva han skulle mene om de fremmede, og om hva han skulle gjøre med dem. Han kunne ha sendt hele sin hær, men gjorde det ikke. Man mener at han var handlingslammet, ettersom de fremmedes ankomst minnet skremmende mye om guden Quetzalcoatls løfte om å komme tilbake over havet fra øst. Quetzalcoatl var fremstilt med hvit hud og med skjegg.
Ankomsten til Mexicodalen Spanjolene lot seg ikke stanse. De presset på videre mot hovedstaden. For å komme dit måtte de over et fjellpass. Herfra kunne de se ned på Mexicodalen, en bred og frodig dal dekket av landsbyer og åkre. Midt i dalen lå Texcoco-sjøen, omgitt av flere byer, og med hovedstaden Tenochtitlan liggende som en øy ved vestbredden.
Fra fjellpasset delte veien seg i to. Den ene var sperret med tømmerstokker. Cortés antok at aztekerne ville at spanjolene skulle velge den åpne veien, og at det der ventet dem et bakholdsangrep. Han gav derfor ordre om å fjerne sperringen, og fulgte den stengte veien. De ankom Mexicodalen uten flere hindringer.
Tenochtitlan thumb|250px|Cortés og La Malinche møter Moctezuma i Tenochtitlan 8. november 1519. Spanjolene lot seg imponere av de velholdte åkrene og praktfulle byene de passerte, og beundret de velkledde og stolte innbyggerne som samlet seg langs veien for å beskue de fremmede. 6. november 1519 nådde de fyllveien som ledet ut til Tenochtitlan ute i sjøen. Byen hadde på denne tiden omkring 200.000 innbyggere og lå på en øy med adkomstveier på fyllinger. Byen var preget av velordnete avenyer, templer, markeder og kanaler. Ved innsjøens bredd ble de møtt av et opptog av adelige aztekere, anført av kong Moctezuma, beskyttet mot solen av en baldakin båret av adelige menn. Etter de påkrevde høflighetsfraser, formidlet frem og tilbake av Malinche, ble spanjolene geleidet inn til den store hovedstaden. Her fikk de losji i et av kongens palasser.
Cortes og hans følge gikk inn i byen 8. november 1519. I 8 dager vandret spanjolene fritt rundt i byen som turister, og de ble overveldet av byens skjønnhet, renhet og orden. På torget i sentrum var det et stort marked med kjøp og salg, med egne dommere som sørget for at konflikter ble løst. Men de vemtes også av de blodige prestene som voktet over tempelpyramidene, hvor også de blodige offersteinene på toppen vakte avsky.
Kong Moctezuma tas til fange