Hønefoss er en by i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Byen ligger sentralt på Østlandet, cirka 60 km nordvest for Oslo. Den dekker et areal på 10,52 km² og hadde per 1. januar innbyggere. Mellom 1852 og 1964 var Hønefoss en selvstendig bykommune.
Ifølge Fortidsminneforeningen i Hønefoss er byen «Østlandets ubestridte jugendby», fordi en lang rekke frittstående bygg i jugendstil og såkalt «byggmester-jugend» (en hybrid jugendstil blandet med tidligere stilretninger som klassisisme, sveitserstil og dragestil) ble reist her i de to første tiårene på 1900-tallet. Både de bymessige bebyggelsene i Stabells gate og villabebyggelsene på Løkka er eksempler på dette.
Hønefoss fikk bystatus og ble skilt ut fra tidligere Norderhov herredskommune som egen bykommune i 1852. Byen ble anlagt rundt Hønefossen (som er opphavet til bynavnet) og ligger som ei «øy» i gamle Norderhov. Fossen deler byen i to naturlige bydeler: Nordsiden og Sørsiden.
I 1964 ble kommunen slått sammen med kommunene Hole, Norderhov, Tyristrand og Ådal til den nye storkommunen Ringerike, der byen ble administrativt sentrum. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen i 1977 og ble på nytt en selvstendig kommune. I dag er Hønefoss naturlig handelssentrum for befolkningene i Ringerike, Hole og Jevnaker. Den ligger som det nordligste punktet i et triangel med Drammen i sør og Oslo i sørøst.
Hønefoss er en innlandsby og et sentralt knutepunkt på Østlandet. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Gjennom Hønefoss gikk dessuten fra Sandvika til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Disse veiene går imidlertid nå utenom selve byen.
Innenfor de gamle bygrensene er det i dag til sammen 62 gater og veier. Et overveiende flertall av dem har gate som endelse i navnet.
Etymologi Det stedet som i dag er kjent som Hønefoss, har ikke alltid båret dette navnet. På 1300-tallet gikk stedet rundt fossen under navnet Weienfoss, noe som indikerer at fossen var eiet av storgården Weien (nå Veien i Heradsbygda). Et diplom fra 11. juli 1337, som befinner seg i Den arnamagnæanske samling ved Nordisk Forskningsinstitut ved Københavns Universitet, forteller at adelsmannen «Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss».
Grunnen på nordsiden av fossen tilhørte storgården Hønen, men det var først etter at sagbrukene begynte å dukke opp på nordsiden av fossen at navnet «Hønen Fos» ble tatt i bruk på 1600-tallet og 1700-tallet. Fossen heter altså egentlig Hønenfoss, men den siste n'''en i navnet har på et tidspunkt forsvunnet og navnet blitt til Hønefoss. I dagligtale ble imidlertid stedet rundt fossen opprinnelig omtalt som «sagene» lokalt, og man må helt fram til 1914 før byens formannskap formaliserte navnet Hønefoss.
Bynavnet er sammensatt av de to ordene høne og foss. Ordet høne har ingen ting med høner å gjøre, selv om mange gjennom årene har hatt et spøkefullt forhold til en slik sammenheng. Navneforskere og andre er uenige om opprinnelsen, men de fleste er enige i at den trolig har med enten topografien eller gammel hedensk gudelære å gjøre. Det eksisterer således to hovedteorier som har fått allmenn aksept, en av topografisk karakter og en med røtter i norrøn mytologi.Hønen kan også være en avledning av horn (hjørne av elven) og endelsen (grønn mark, bosted).
Den første hovedteorien knytter navnet til norrøn gudelære. Høn (også kalt Ve) var sidegud til guden Ullr. Hønen gård (i Haug prestegjeld) ligger sentralt i et område som lokalt er kjent som «Hov» og «Ullerål», noe som indikerer en gammel hedensk kultplass. Hønen har som sådan med stor sikkerhet blitt utskilt fra Hov en gang i tiden, og kanskje var dette hovet tilegnet guden Høn. Denne teorien støttes blant annet av professor Oluf Rygh, som i sitt verk «Norske Gaardnavne» (av 1897) mener at man må se Hønen og Hov sammen for å finne opprinnelsen til navnet.Oluf Rygh. 1897. «Norske Gaardnavne». 86. Hønen. Udt. hø2nen. -- paa Høne Den andre hovedteorien er at navnet kan ha med elvas topografi å gjøre. Høne kan bety hjørne. Elva slynger seg ganske mye i dette området og danner flere steder naturlige hjørner. Siden bysamfunnet egentlig oppsto på nordsiden av fossen, kan det ha med tangen mellom Begna og Randselva å gjøre, en tange som ligger på grunnen til Hønen og lokalt også er kjent under navnene «Glatved» (etter et tidligere hotell på stedet) og «Bilthuggertangen».
Byens historie thumb|right|Hønefoss' gamle byvåpen thumb|N. S. Krums kart over Hønefoss fra 1888 Tanken om en by ved fossen ble lansert i 1839 av etnologen og historikeren Ludvig Daae, gjennom en artikkelserie i Morgenbladet. Han lanserte byen som en av elleve nye mulige byer i landet, men det skulle altså gå mange år før stedet ved fossen ble en egen by.
I 1841 søkte Norderhov herredskommunes representantskap Buskeruds amt om å få Hønefoss anlagt som by, men fikk avslag. Tanken om en by ved fossen var imidlertid da så sentral at saken ikke fikk ligge i ro spesielt lenge etter avslaget. Alt i 1842 fremmer daværende stortingsrepresentanter Thor Breien (Ringerike) og Christopher Simonsen Fougner (Hole) en ny sak overfor Stortinget, der de foreslår Hønefoss som kjøpstad. Hønefoss hadde ved folketellingen i 1845 793 innbyggere.Hønefoss kommune - Hønefoss - Byens historie (Nasjonalbiblioteket), side 48, besøkt 29. mai 2020.
Mot slutten av 1840-tallet nedsatte Stortinget «Næringskomité No. 2» for å utrede spørsmålet om opprettelse av to nye kjøpsteder, Hønefoss og Odnes. Nå kastet også flere andre seg inn i kampen om å få bystatus, blant annet de lokale arbeiderforeningene. Vinteren 1849/1850 sendte arbeiderforeningene en søknad til kong Oscar II i Stockholm om at «Hønefods maatte blive Kjøbstad». Den 24. juni 1851 leverte også Anton Martin Schweigaard og hans komité sin innstilling, der de enstemmig gikk inn for at Hønefoss skulle velges som ny kjøpstad framfor Odnes. Komiteens innstilling ble kronet med hell, og førte til lov av 3. september 1851: «Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i Norderhovs præstegjeld, Buskeruds Amt». Den 22. april 1852 fikk Hønefoss bystatus.
Byen fikk sitt eget byvåpen ved kongelig resolusjon av 15. mars 1902. Det var tegnet av myntgravør Ivar Throndsen og har et motiv som henspiller på byens bakgrunn og opprinnelse. Da bykommunen ved årsskiftet 1963/1964 inngikk og ble en del av den nye storkommunen Ringerike, var det alt besluttet å la gamle og ærverdige Hønefoss Sparebank få benytte det gamle byvåpenet, som siden har vært en del av bankens logo.
Hattemakerfeiden og thranitterbevegelsen
thumb|right|Marcus Møller Thrane Hønefoss sto sentralt i Norge under hattemakerfeiden. Thranitterbevegelsen ble lokalt ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen (1805–1855), mens Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Thrane besøkte Hønefoss i 1849, da den første arbeiderforeningen ble startet her. Knudsen kom til Hønefoss som hattemakersvenn, under Lars Andresen, og ble leder for den lokale arbeiderforeningen.
Den 21. juli 1851 startet bråket. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatveds gård på Norsiden. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet («Lilletinget») på Bygdøy, og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.
En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til å oppfordre folk til ikke å svikte ham, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet ham. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da øvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av dem som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.
Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham og dro opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpnet med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene. miniatyr|Fra Hønefoss omkring 1889 Nasjonalbiblioteket Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra Ringerike. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til ni års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men av kolerapandemien. Marcus Thrane selv fikk ni års tukthus, og utvandret til USA etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde at han var et resultat av hattemakerfeiden.
Bybranner og brannvesen Byen har hatt eget brannvesen siden 1855. Det kom i stand etter den store bybrannen som startet i proprietær Erik Tandbergs gård på Nordsiden i 15-tiden 23. mai 1854, der 20 bygninger ble lagt i aske. Kun ni av byggene var forsikret. I halv sekstiden på kvelden den 12. august 1878 brøt en ny storbrann ut på Nordsiden, der man tror at ei limpotte tok fyr hos snekker Løkken. Til tross for stor hjelp fra mange brant 16 bygninger til grunnen. Ni mennesker ble dessuten skadd i brannen. Etter dette branntilfellet ble det bestemt at byen for ettertiden skulle utvikles på Sørsida av elva. Brannvesenets første brannbil, en 1927-modell Mercedes, er fortsatt intakt og i brannvesenets eie.
Jernbanen kommer thumb|300px|Hønefoss stasjon (mot øst)