thumb|Sergej Nilus utga Sions vises protokoller i 1905 som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden. Nilus påstod at «protokollene», det falske referatet fra et angivelig hemmelig møte, stammet fra den første sionistkongressen i Basel i 1897. Bildet viser tittelbladet på Nilus' bok i utgaven fra 1912. Blant symbolene er russisk-ortodoks kors og okkulte symboler for antikrist: pentagram med tetragrammet, tarotkortet «VII - Vognen» og davidstjerne med initialer.
Sions vises protokoller (moderne russisk rettskriving: Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et forfalsket tekstdokumentDaniel Pipes: Verschwörung. Faszination und Macht des Geheimen, Gerling Akademie Verlag München 1998, s. 64 og 72. i form av en angivelig hemmelig møteprotokoll fra den første sionistkongressen i Basel i 1897. Det falske referatet beskriver jødiske lederes påståtte plan for å kontrollere politikk, media og finans, og skape krig og revolusjon, for til sist å oppnå jødisk verdensherredømme. Antisemitter har brukt teksten som «bevis» i kampen mot jødenes innbilte sammensvergelser og samfunnsødeleggede maktambisjoner, og som grunnlag for forfølgelser og folkemord på jøder. Innholdet i «protokollene» har også inspirert moderne konspirasjonsteorier om samfunnseliters hemmelige planer for «globalisme» og annet.
«Protokollene» ble utgitt i sin helhet for første gang i 1903 i den russiske avisen Znamya («Banneret»). I 1905 kom den versjonen som etter hvert gikk sin seiersgang internasjonalt, i en antijudaistisk bok om Antikrist og Satan skrevet av den ortodokse mystikeren Sergej Nilus. I 1911 ble denne teksten publisert som selvstendig hefte. Verket ble deretter oversatt til flere språk og fikk stor spredning og betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden.
Forfalskningen ble første gang utgitt i Norge i 1920 med tittelen Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller.
Sions vises protokoller er et tidvis ordrett plagiat av tekster og ideer lånt, bearbeidet og utviklet fra franske og prøyssiske romaner som kom på 1850- og 1860-tallet. Opprinnelig handlet det om konspiratoriske jesuitter, siden om samfunnskritisk satire uten tanke på rase eller religion, men snart om ekstrem antisemittisme. Selve «Protokollene» ble først formidlet som pamflett i Det russiske keiserriket på 1870-tallet, så gjentatt på 1890-tallet da Okhrana, Russlands hemmelige politi, utnyttet det antisionistiske innholdet i en svertekampanje mot moderne reformbevegelser. Jødene ble dermed gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme, demokrati, sekularisering (avkristning) og andre moderniteter som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken.
Sions vises protokoller ble endelig avslørt som en bløff i en artikkelserie i londonavisen The Times i 1921. Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i det tredje riket på 1930-tallet. «Protokollene» ble også brukt til å legitimere holocaust, masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Den falske teksten har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten i konflikten mellom arabiske grupperinger og jøder i Israel. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.
Den første dokumenterte omtalen av Protokollene i Norge fant sted den 13. februar 1920 i avisen Nationen. Denne omtalen var i kronikken «Bolchevikerne og den hvite race», skrevet av høyesterettsadvokat Stian Bech.
Blant tilhengerne av Protokollene i Norge var Eivind Saxlund, Mikal Sylten, Albert Hiorth, Marta Steinsvik, Eugen Nielsen, Halldis Neegaard Østbye og Ørnulf Myklestad.
Opprinnelse En fransk regimekritikk fra 1864 thumb|Maurice Joly (1829–1878) forfattet en fransk regimekritikk av Napoleon III thumb|Eugène Sue (1804–1857) forfattet en roman om en konspirasjon blant jesuittene. Omkring 40 prosent av teksten i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878).Pierre Charles: «Les protocoles des sages de Sion», i Nouvelle Revue théologique, vol. 65, 1938, pp.56-78, 966-969, 1083-1084. Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt i det franske samfunn. Boken rammet likevel Napoleon III og hans politiske ambisjoner spesifikt, ettersom han var Frankrikes regent på denne tiden. Joly forteller i sin selvbiografi fra 1870 hvordan han under en vandring langs Seinen ble inspirert til å bruke Machiavelli som symbol på despotisme og Montesquieu som legemliggjørelsen av humanisme og liberalisme, og på denne måten snikformidle liberale idéer i et samfunn som var regjert av Napoleon III.
Boken er blitt beskrevet som en politisk satire og en pamflett. Maurice Joly selv benektet likevel at den var noen av delene:
Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Napoleon III angripes i en dialog mellom Machiavelli og Montesquieu, som sitter i helvete og diskuterer verdensherredømmet. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier som Maurice Joly anklager Napoleon III for å ha avskaffet, mens Napoleon III er forkledd som «Machiavelli» for å unngå fransk sensur.
Første del består av syv dialoger. Andre del består av dialogene 8-17 og beskriver machiavellisk politikk i praksis (8) og renkespill knyttet til den franske grunnlov (9-10), lovene (11), pressen (12), hemmelige selskaper uten å nevne frimureriet spesielt (13), tidligere eksisterende institusjoner (14), stemmerett (15), kommersielle laug (16) og politiet (17). Tredje del beskriver renkespill innenfor finansverdenen (18), budsjettsystemet (19-20) og bankenes utlånspolitikk (21). Fjerde og siste del omhandler megalomani eller stormannsgalskap (Grandeur) hos makthaverne (22), metoder for å oppnå verdensherredømmet (23), en ny verdenshersker (24) og det fremtidige verdensdiktaturet (25).
Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Genève den 15. oktober 1864. Litt senere ble den trykket i Brussel, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord.
Syv sider eller mer i Jolys «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» (Les mystéres du peuple, 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857).Umberto Eco: «Fiktive Protokolle.» i: Umberto Eco: Im Wald der Fiktionen. Sechs Streifzüge durch die Literatur. Harvard-Vorlesungen (Norton lectures 1992–93). Hanser, 1994, s. 177 f. I Sues roman figurerte jesuittene som konspiratørene.
Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion.
TeksteksemplerDialogene«Protokollene»
Grunnlaget for «protokollene» fabrikkeres i 1868
Den som fabrikkerte grunnlaget for de angivelige «protokollene» var en ekstremt reaksjonær prøyssisk antisemitt ved navn Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i den reaksjonære æra i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Goedsche manglet utdannelse, og ble i februar 1833 ansatt som postfunksjonær i den lille grensebyen Stralkowo i den prøyssiske provinsen Posen. I 1834 ble han overflyttet til Suhl, og kom derifra til Berlin i 1838, til Bocholt i 1839 og til Düsseldorf i 1844. I embetet som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og Agent provocateur for kongeriket Preussens hemmelige politi. Han ble tvunget til å forlate både postjobben og etterretningsjobben etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Franz Leo Benedikt Waldeck i 1849.Keren, David, Commentary on The Protocols of the Elders of Zion, 10 February 1993, side 4. Gjengitt i innledningen til The Protocols of the Learned Elders of Zion oversatt av Victor E Marsden. Waldeck var den førende prøyssiske representanten for sosialliberalismen under og etter marsrevolusjonen i 1848-1849, og en av de viktigste innenrikspolitiske motstandere til Otto von Bismarck.
I mars 1848 ble han redaksjonskollega med Theodor Fontane i den reaksjonære og pietistiske avisen Neue Preußische Zeitung («Kreuzzeitung»). Etter å ha fått sparken som agent i det hemmelige politiet, fortsatte han som journalist og forfattet «historisk-politiske» antisionistiske tendensromaner. Han malte et storpolitisk bilde med jødedommen sentralt i en verdensomfattende konspirasjon. I denne paranoide tankeverden stod Deutschkonservative Partei i Preussen og dets kongedømme, kirken i den gammelprøyssiske union og det gamle, konservative miljøet i Ostelbien på det godes side. Ondskapen var organisert i et hemmelig politisk forbund med verdensherredømme som mål, forkledd som den engelske kapitalisme, frimureriet, jesuittene og de jødiske frontorganisasjonene – som i beste fall var viljeløse marionetter i et renkespill. I kulissene stod de hemmelige selskapene, som verden over samarbeidet innen alle revolusjonære bevegelser. Han valgte pseudonymet «Sir John Retcliffe» for å suggerere frem hos leserne bildet av en autentisk person, som formidlet «hemmelig bakgrunnsinformasjon» fra det fiendtlige England.
Slik la han et teoretisk grunnlag for Dolkestøtlegenden som ikke skal undervurderes under Kappkuppet i Fristaten Preussen i mars 1920 og under ølkjellerkuppet Fristaten Bayern i november 1923. Nasjonalsosialistene brukte teoriene i propagandaen, og reiste en minnestein over Goedsche i den lille grensebyen Warmbrunn (senere en bydel av Jelenia Góra) i provinsen Nedre Schlesien.
Det er lite sannsynlig at Goedsche var ukjent med Jolys bok. Som tilhenger av Bismarck og monarkiet hadde han tilgang til hoffet og bibliotekene. I mars 1868 utga han under pseudonymet «Sir John Retcliffe» romanen Biarritz på 477 sider. Tittelen henspiller på den franske byen Biarritz, som ofte ble besøkt av både Napoleon III og Bismarck – konservative «helter» som bekjempet liberalismens oppviglere. Han satte på denne måten et likhetstegn mellom kommunismen og deler av borgerskapet, som begge angivelig var styrt av jødene. Nasjonalsosialistene poengterte i sin propaganda at oktoberrevolusjonen i Russland var finansiert av grådige kapitalister, og dette er et sentralt poeng i de senere «protokollene».
160 sider i denne romanen ligner et ordrett plagiat av Maurice Jolys satire. Men i stedet for debattantene Machiavelli og Montesquieu, plasseres ordene i munnen til fedrene for Israels 12 stammer, i munnen til «Sions vise». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk kabal, og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for å planlegge en jødisk sammensvergelse.
I romanen planlegges verdensherredømmet. Jesu korsfestelse fremstilles som en del av planen. Hensikten med liberalismen og den franske revolusjon er «å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene».
Fremstillingen ligner en skildring i Alexandre Dumas' Joseph Balsamo, der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet.
Brukt som propaganda av tsarens hemmelige politi
thumb|«Protokollene» – med forord og forklaringer utgitt i Chicago i USA 1934. Selv om forfalskningen var avslørt i 1921, har boka oppfordringen om at «enhver patriotisk amerikaner» må lese den, angivelig fordi innehav medfører dødsstraff i Sovjetunionen.