300px|thumb|Befolkningen i Norge 1735–2017, i millioner mennesker. Data fra Statistisk sentralbyrå.SSBs tabell 05803: Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekst. Tallene for 1735–1815 og 1838 er hentet fra Michael Drake (1969) Population and Society in Norway 1735–1865, Cambridge University Press. Før 1816 beregnet middelfolkemengde. 300px|thumb|Årlig befolkningsvekst i Norge 1951–2016, i tusener. Data fra Statistisk sentralbyrå. Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester.
Folketallet 1. januar 2019 var ifølge Statistisk sentralbyrå 5328212 personer. Det var på samme tid utenlandske borgere bosatt i landet.
I 1665 hadde Norge innbyggere, i 1822 passerte folketallet én million. De neste millionene ble passert i 1890, 1942, 1975 og fem millioner i 2012.
Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal.kilde: http://www.ssb.no/folkemengde/arkiv/tab-2011-02-24-01.html
Det er anslått av SSB at Norge vil nå seks millioner i år 2030. Fruktbarheten i 2024 var 1,44 og i 2012 var 1,85 sammenlignet med 1,99 i USA, 2,04 i Island, 1,5 i Sveits og 1,32 i Spania.
Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over innbyggere, mens 186 har mellom og innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år ).
Folkemengde
Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349, og senere pestepidemier frem til 1645. Fra 1500-tallet av økte befolkningen igjen, og i 1660 var det over dobbelt så mange mennesker i Norge som det var bare 150 år tidligere.Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: «Livet og pesten». Hentet 5. des. 2016. Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser. Det første manntallet ble tatt i 1664, mens den første folketellingen ble avholdt i 1769. 1000: 100– 1300: 300– 1500: 140– 1665: SSB temaside om befolkning http://www.ssb.no/befolkning/ lest på nett 18.1.2013 1701: 1769: 1801: 1822: 1823: 1855: 1860: 1870: 1880: 1889: 1890:
Antall tusen innbyggere i Norge ved inngangen til hvert århundre. 1900: 1910: 1920: 1930: 1940: 1942: 1946: 1950: 1960: 1970: 1975: 1980: 1990: 2002: «Befolkning: Et aldrende samfunn», SSB 2005: 2010: 2012: (19. mars 2012)Statistisk sentralbyrå: Vi blir 5 millioner innbyggere 19. mars 2012 2019: (1. januar 2019) 2026: (2. kvartal 2026)Befolkning, Oppdatert: 19. august 2026
Fødsler og døde I 2014 var det fødsler- Fødte 2014 og døde.SSB - Døde 2014 Noe som ga et fødselsoverskudd på . Fødselsoverskuddet var i 2014 lavere enn de første tre tiåra etter krigen, og større enn på 1980-tallet.
+Historisk oversikt År Levendefødte Dødsfall Fødselsoverskudd 1900 1915 1925 1935 1946 1960 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2019 2020 2022 2023 2024
Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrå.
Innflytting og utflytting Det ble registrert flyttinger til Norge i 2013 og flyttinger fra landet. Nettoinnvandringen endte dermed på , noe som ble betegnet som høyt. Innvandrerne fra Polen utgjorde den største gruppen med . På de neste to plassene kom Litauen og Sverige med henholdsvis og . Fra Afrika kom det flest innvandrere fra Somalia og Eritrea, med henholdsvis og . Fra Asia kom det flest fra Filippinene med .
I 2024 utvandret omkring personer årlige, av disse hadde to av tre selv innvandret til Norge. Unge personer fra andre land i Nord-Europa utvandrer for en stor del til andre europeiske land. Det er mest utvandring blant personer med liten formue. Per 2025 var det omkring personer bosatt i et annet land etter å ha vært bosatt i Norge. I 2015 var det omkring innvandrere som forlot Norge årlig; det var særlig unge menn med kort botid i Norge som utvandret.
Det var størst prosentvis nettoinnflytting fra land i den tredje verden, mens den var minst fra vestlige land som Sverige og Tyskland.
av de som innvandret var norske statsborgere som hadde bodd i utlandet, mens norske statsborgere utvandret.SSB - Flyttinger, 2013 Utvandringen fra Norge var i perioden 1971–2010 på rundt 0,4 % av befolkningen. Utvandringen målt i prosent har økt fra vel 0,3 % i 1971 til rundt 0,5 % etter år 2000. I 1989 og år 2000 var det utvandringstopper med 0,6 %. Knapt halvparten av de som utvandret i 1970-årene var innvandrere, denne andelen økte til 60–70 % etter år 2000.Silje Vatne Pettersen: Utvandring fra Norge 1971-2011. SSB, rapport nr 30, 2013.
I år 1900 bodde knapt norske statsborgere i Sverige i tillegg til som var født i Norge. I 1950 var det knapt norske borgere bosatt i Sverige. I 1990 var tallet og sammen med over født i Norge utgjorde disse omtrent 1 % av befolkningen i Sverige.https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/et-folkebytte-over-kjolen
År Innflytting Utflytting Overskudd/underskudd 1951 − 1960 − 1970 −969 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010
Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrås Statistisk årbok for 2013. Tabell 48.Statistisk årbok 2013
Utvandring til Nord-Amerika
Utvandringen til Amerika på 1800-tallet satte sitt preg på befolkningsutviklingen i Norge frem mot vår tid. Utvandringen foregikk i perioden 1825–1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig rammet av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.
Gudbrandsdalen var et av distriktene med størst utvandring. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Fra 1800 var det en sterk folkevekst i Gudbrandsdalen, nær en dobling til 1865 med tendens til overbefolkning. På slutten av 1800-tallet var det omfattende utvandring fra distriktet med rundt personer i årene 1866–1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etter andre verdenskrig. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet. I årene 1900–1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.Utvandringsstatistikk. Departementet for Sociale saker, Kristiania, 1921.
USA hadde også en annen viktig betydning. Fra omkring 1860 ble amerikansk korn importert i store mengder til Norge. Korndyrkingen ble tilsvarende redusert, og det foregikk omlegging mot større satsing på husdyr i jordbruket. Meieridrift kom i gang omtrent samtidig, og det foregikk en veldig omlegging fra fra sjølberging til handelsjordbruk.
Bosetningsmønster Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær per km2. I Kautokeino kommune med omkring innbyggere innenfor km2 er folketettheten om lag 0,3.Norge (1980), s. 29.
Innenlandsk flytting Det var stor innenlandsk flytteaktivitet i befolkningen i 2013. Antall innenlandske flyttinger over kommunegrensene økte til . Dette var det høyeste antallet noen gang, og flere enn i 2012. Innenfor kommunene var det flyttinger, færre enn i 2012 og det nest høyeste noen gang. Storbyene har preg av bo- og oppholdssted for unge voksne under utdanning og i tidlig karriere, mange unge voksne flytter til storbyen og flytter videre i neste livsfase.
Flyttingene i 2013 bidro til en ytterligere sentralisering av bosettingen, og per 1. januar 2014 bodde 68 prosent av befolkningen i de 150 mest sentrale kommunene.
Østfold og Akershus skilte seg ut med et samlet innenlandsk flytteoverskudd på i forhold til resten av landet. Dette er fylkene der en i tillegg til egne arbeidsplasser har kort pendleravstand til Oslo. Åtte av fylkene hadde innenlandsk flytteoverskudd, og de andre 11 fylkene hadde innenlandsk nettoutflytting, det flyttet flere ut til de andre delene av landet enn det flyttet folk inn fra resten av landet.
Flyttetapet var størst i Oslo og Nordland, med 1 300 flere utflyttinger enn innflyttinger i hvert av fylkene. Mange av dem som flyttet fra Oslo, flyttet til Akershus, mens de som flyttet ut av Nordland, oftest flyttet adskillig lengre. I prosent av folketallet var flyttetapet størst i Sogn og Fjordane, deretter fulgte de tre nordligste fylkene.
Hovedtrekk i moderne tid Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2.
Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden.Norge (1971), s. 50–52. Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet. I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.
Historisk utvikling