miniatyr|Transflagget dekket av «forbudt»-symbol, brukt til å markere avsky mot transpersoner. miniatyr|Transfobisk graffiti i Roma, som betyr «trans ut» på tysk, med et hakekors. Transfobi er et begrep som betegner frykt for eller aversjon mot transpersoner. Bufdir definerer transfobi som «frykt for transpersoner, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner. Fobien kan være et trekk ved et samfunn eller i en subkultur, men kan også være et personlighetstrekk». Transfobi har nær tilknytning til homofobi. Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.
Transfobi omtales som et felt der ytre høyre og deler av ytre venstre finner sammen i felles motstand mot transpersoner og mangfold. Transfobi fremmes særlig av antikjønnbevegelsen og TERF-bevegelsen (som også omtaler seg som «kjønnskritisk»), og som ifølge tidsskriftet Forskningspolitikk er en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden. De transfiendtlige miljøene utgjør et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter» og representerer en motstand mot sosial endring. Transfobisk retorikk er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier og omtales som «en inngangsport til høyreekstremisme». Mye transfobisk retorikk sprer f.eks. påstander om at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler». «Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som blant annet fremmes av Trump-republikanere og TERF-bevegelsen for å stigmatisere transpersoner, og som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn. Internasjonalt fremmes TERF-politikk bl.a. av organisasjonene Women’s Declaration International (WDI), Women’s Liberation Front, LGB Alliance, FiLiA, Woman's Place UK, Save Women's Sports, Fair Play for Women og For Women Scotland. Flere forskere har pekt på en nær sammenheng mellom transfobi og antisemittiske konspirasjonsteorier.
Internasjonale organisasjoner som EU, Europarådet og FN har pekt på en eskalering av transfiendtlig retorikk, som prøver å dehumanisere transpersoner, og en rapport fra Europaparlamentet knyttet mye av antitransaktivismen til desinformasjonskampanjer som bl.a. den russiske regjeringen står bak. En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer».
Definisjon
Den norske myndigheten Bufdir definerer transfobi på denne måten:
Bokmålsordboka definerer transfobi som «fordomsfull holdning og uvilje mot transkjønnede personer».
Begrepet er oftest brukt om observerbar diskriminering, herunder hatefulle ytringer mot transpersoner. Det er en av flere former for fordommer og diskriminering mot LHBTIQ+-personer, ved siden av blant annet homofobi. Internasjonale organer som FN, EU og vestlige land har vedtatt å bekjempe transfobi. Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.
Transfobi gir seg utslag i diskriminering på alle samfunnsområder. Transfobi er antatt å være årsaken til at forholdsvis mange transpersoner årlig drepes eller tar sitt eget liv. Diskriminering kan omfatte fysisk og psykisk trakassering eller vold, men også mer indirekte utestenging, for eksempel ved manglende tilrettelegging av garderobesituasjonen i skolen eller manglende inkludering i tradisjonelt kjønnede fritidsaktiviteter. Mange transpersoner opplever også transfobi i egen familie, som kan gi seg utslag i form av sanksjoner dersom man uttrykker sitt opplevde kjønn, eller som belønning for å handle på tvers av egen kjønnsidentitet.
Diskriminering og hatefulle ytringer på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er i Norge forbudt gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og straffbart gjennom straffeloven.
Utbredelse I Norge viser Bufdirs holdningsundersøkelser at om lag en av ti personer hadde negative holdninger til transpersoner per 2017, og at andelen gikk ned over tid. Turnbull-Dugarte og McMillan fant at støtten til transpersoners rettigheter, herunder retten til å endre juridisk kjønn, var størst blant kvinner, unge, folk på venstresiden og sosialliberalt orienterte personer.
Transfobi har støtte både på den ekstreme høyre- og venstresiden. En rapport av Martha Hannus fra 2012 fant at transfobi er en integrert del av høyreekstrem ideologi. Transfobi fremmes av antikjønnbevegelsen og transekskluderende radikalfeminister (TERFer), som også omtaler seg selv som «kjønnskritiske». O’Connor og medforfattere skriver at TERF-bevegelsen oppstod som en marginal politisk bevegelse, og at den utgjør en antitransbevegelse som har kjønnsessensialisme som grunnlag, og som samarbeider med konservative og høyreorienterte krefter. Tidsskriftet Forskningspolitikk omtalte TERF-ideologien som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden i sin kamp mot transpersoner og mangfold. Bevegelsen står ifølge professor Elisabeth Lund Engebretsen for et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter». Internasjonalt fremmes TERF-ideologi bl.a. av organisasjonen Women’s Declaration International (WDI). Kjønnsforsker og kriminologiprofessor Simon Strick skriver at WDI oppfattes som en marginal ekstremistisk gruppe, som inngår i et landskap av antikjønnpopulisme med høyreekstremister og Twitter-troll som fremmer transfobi. Strick skriver videre at «det finnes ingen transdebatt. Ingen kan nekte transpersoner retten til å eksistere – ikke i biologiens, feminismens eller ytringsfrihetens navn».
I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som spesielt fremhevet «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet»; resolusjonen uttalte at den «kjønnskritiske» bevegelsen «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».
En rapport utarbeidet for Europaparlamentet i 2021 om desinformasjonskampanjer mot LHBT+-personer og utenlandsk innflytelse viste at en stor del av den transfobiske aktivismen i Europa kan knyttes til russiske og høyreorienterte amerikanske nettverk, og uttalte at:
Hope not Hate uttalte i 2022:
Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.
In 2021 uttalte Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović at hat mot LHBTI-personer skader de europeiske samfunnene og at «det haster med å ta skritt» for å stanse antikjønnbevegelsens forsøk på å undergrave menneskerettigheter i Europa.
I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsnarrativer belaster transpersoner.
Filosofen Judith Butler beskrev i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme. Butler uttalte også at transekskluderende radikalfeminisme er «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer». I forbindelse med Holbergdebatten i 2021 kommenterte hun også fenomenet, og sa at «transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme».
En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer, og også et av de minst studerte».
Professor Elisabeth Lund Engebretsen publiserte i 2022 det første norske vitenskapelige arbeidet som tematiserte antikjønn- og antitransbevegelsens virksomhet i Norge. I artikkelen identifiserte hun grupper og nettsteder som Women’s Declaration International (WDI), LLH2019 (som beskriver seg som en norsk variant av LGB Alliance) og Matriarken som sentrale antikjønngrupperinger i Norge, og knyttet dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet». En annen organisasjon i miljøet er Kvinneaktivistene, som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner». Videre har antikjønn-aktivister i Norden organisert seg i det «kjønnskritiske» nettverket Sigerdriva. Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media. WDI står bak et opprop som krever eliminering av «transkjønnpraksisen».
Med henvisning til selverklærte radikalfeministers omfavnelse av antikjønnbevegelsens ideologi skriver professor Wencke Mühleisen at
I etterkant av terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022 uttalte statsminister Jonas Gahr Støre at «vi vet at skeive opplever hat, trusler og vold. Hetsen er spesielt stor mot transpersoner. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Vi skal bruke 22. juli, i respekt for dem vi mistet, til å vende ryggen mot dette.» AUF-leder Astrid Hoem tok like etter til orde for et oppgjør med transhat, og sa at at venstresiden «har et særlig ansvar når vi ser hatet blusse opp i de som føler en tilhørighet til oss. Transpersoner opplever hat fra alle hold. Høyreekstreme, konservative religiøse, men også stemmer på venstresida, som høylytt kommer med ytterliggående utsagn mot transpersoner». Leder for Ekstremismekommisjonen Cathrine Thorleifsson satte terrorangrepet i sammenheng med et mønster med økte angrep på LHBT+-personer og Pride i Norge og Europa, både på lukkede ekstremistiske nettforum og på åpne sosiale medier. Thorleifsson sa også at «vi har sett en tilspisset diskusjon om for eksempel transpersoner i ulike subkulturer på nettet. Det er en økt moralsk panikk [...] Og vi vet at før volden, kommer avhumaniseringen».
Feministen Sumaya Jirde Ali har uttalt at den offentlige diskusjonen om transpersoner i Norge preges av transfobiske forestillinger, og har uttalt at «bekymringen for det ukjente har vært toneangivende i norsk transdebatt». I kronikken «Mørkekvinner» skrev den lesbiske aktivisten Brita Møystad Engseth at antitransmiljøets «[mangel] på empati og alminnelig respekt (...) er blendende uforståelig og absolutt forkastelig» og at de gjennom sine holdninger «skader andre mennesker».
Konspirasjonsteorier