Slaget ved Cannae den 2. august 216 f.Kr. var et viktig slag i den andre punerkrig. Selv om punerne under Hannibal klarte å slå en tallmessig overlegen romersk hær under ledelse av Lucius Aemilius Paullus og Gaius Terentius Varro, klarte de ikke å vinne krigen. Slaget er kjent for Hannibals mesterlige taktikk, og for betydningen det hadde for romersk historie. Cannae er blant slagene med flest omkomne på en enkelt dag i hele historien.
Strategisk bakgrunn Ved begynnelsen av den andre punerkrigen krysset den karthagenske generalen Hannibal Alpene inn i Italia vinterstid og vant raskt to knusende seire over romerne i Trebia og Trasimenersjøen. Etter disse katastrofene utnevnte romerne Fabius Maximus (kalt «Cunctator», den nølende) til diktator. Han satte i gang en utmattelseskrig mot Hannibal, avskar hans forsyningslinjer og unnvek å møte ham i noe feltslag. Men denne taktikken ble lite verdsatt av romerne. Dess mer det romerske folket kom til hektene etter sjokket fra Hannibals innledende seirer, dess mer begynte de å stille spørsmål ved Fabius' strategi, som hadde gitt dem en mulighet til å komme til hektene. Fabius' strategi var særlig frustrerende for folkemassen, som ville se en rask avslutning av krigen. Videre var det en bred forståelse av at dersom Hannibal fikk fortsette å plyndre Italia uten motstand, ville livredde allierte som så at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og alliere seg med karthagerne.
Det romerske senatet valgte Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus til konsuler. I mellomtiden opprettet romerne en ny hær som var den største de frem til da hadde satt opp. De håpet å seire ved tallmessig overlegenhet. «De besluttet seg for» skriver Polybios, «å føre åtte legioner i felten, noe som aldri hadde vært gjort før av romerne. Hver legion bestod av rundt 5000 mann... De fleste av deres kriger blir avgjort av en konsul og to legioner, sammen med deres allierte, og det er sjelden at de setter ut fire samtidig og i samme tjeneste. Men ved denne anledningen, var de så redde for hva som kunne skje at de bestemte å føre ikke fire men åtte legioner i felten.» Rundt 2400 romerske kavalerister og 4000 allierte ryttere utfylte hæren til en total styrke på 86 400-87 000 menn. Da hver av legionene var støttet av et tilsvarende antall allierte tropper, både infanteri og kavaleri, kan ikke den totale styrken som møtte Hannibal ha vært særlig mindre enn 90 000. Noen anslag vil at den romerske styrken kan ha vært så stor som 100 000 mann, men dette tallet kan ikke bekreftes. Denne massive hæren, klart den største Roma noen gang hadde oppstilt, var tallmessig overlegen Hannibals styrke på litt mer enn 40 000, i et forhold på to til én.
Opptakt
Våren 216 f.Kr. tok Hannibal initiativet og tok det store forsyningsdepotet i Cannae på Apulia-sletten. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningskilde. Polybios sier om dette at det «førte til stor oppstandelse i den romerske hær. For det var ikke bare tapet av stedet og lagrene som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte området rundt byen.» Konsulene var fast bestemt på å konfrontere Hannibal og marsjerte sørover på leting etter den karthagenske generalen. Etter to dagers marsj fant de ham på den venstre bredden av Audigus-elven. Han hadde slått leir en mil unna. Vanligvis ville hver av konsulene kommandere sin del av hæren, men siden de to hærene var slått sammen til en, byttet de på å kommandere den hver sin dag.
Konsulen Varro, som hadde kommandoen den første dagen, var en mann som var uforsiktig og arrogant og var fast bestemt på å beseire Hannibal. Mens romerne nærmet seg Cannae hadde en liten del av Hannibals hær foretatt et bakholdsangrep, men Varro, som kommanderte hæren da dette skjedde, hadde slått tilbake karthagenerne og fortsatt mot Cannae. Denne seieren, selv om den kun var en liten trefning uten strategisk betydning, hadde en enorm virkning på moralen. Den økte selvsikkerheten hos alle i den romerske hær, men viktigst av alt, på Varro selv. Men den andre romerske konsulen, Aemilius, var mer skeptisk til denne trefningen. I motsetning til Varro var han forsiktig med hva han gjorde, og til tross for hærens tallmessige overlegenhet, mente han det var idioti å kjempe i åpent lende, særlig siden Hannibal hadde en fordel med sitt kavaleri. Til tross for dette mente Aemilius at det var uklokt å trekke tilbake hæren sin på dette tidspunktet, og på dagen da han selv hadde kommandoen, slo han leir på den østre bredden av elven med to tredjedeler av hæren og sendte resten for å befeste en posisjon på den andre siden av Aufidus. Meningen med den andre leiren var å dekke de beitende hestene fra hovedleiren og trakassere fiendens beite.
De to hærene forble i leirene på sine respektive posisjoner i to dager. I løpet av den andre av disse dagene (1. august), forlot Hannibal sin leir og tilbød kamp, vel vitende om at Varro ville lede styrkene dagen etter. Paullus avslo. Da hans ønske ble avslått, oppdaget Hannibal hvor viktig vannet i Aufidus var for de romerske troppene og sendte sitt kavaleri til den minste romerske leiren for å trakassere de vannbærende soldatene som befant seg utenfor befestningen rundt leiren. Ifølge Polybios red kavaleriet til Hannibal modig opp til kanten av den romerske leiren, noe som skapte panikk og brøt vannforsyningen til den romerske leiren. Varro var rasende for denne handlingen, som Hannibal hadde håpet, og den 2. august samlet han sine styrker og krysset tilbake over Aufidus for å utkjempe slaget.
Slaget
De samlede styrkene til de to konsulene var på totalt 70 000 tungt infanteri, 2400 romersk kavaleri og 4000 allierte ryttere (som var involvert i selve slaget). I tillegg hadde romerne 2600 mann tungt infanteri, 7400 mann lett infanteri (totalt 10 000 mann) i de to leirene, slik at den totale styrken til romerne utgjorde 86 400 mann. Mot disse stod en karthagensk armé bestående av 30 000 mann tungt infanteri, 6000 mann lett infanteri og 8000 ryttere i selve slaget.
Taktiske disposisjoner Den vanlige utplasseringen for hærer på denne tiden var å plassere infanteriet i sentrum og dele opp kavaleriet på flankene. Romerne fulgte denne nokså tett, men valgte ekstra dybde fremfor bredde for sitt infanteri i håp om raskt å bryte gjennom Hannibals sentrum. Dette førte til en front av omtrent samme bredde på begge sider. Polybios skrev at «maniplene var nærmere hverandre, eller intervallene ble minsket ... og maniplene viste mer dybde enn front». Varro, som antikke kilder antyder, var nesten sikker på seier. Slik Varro så det, hadde Hannibal lite rom til manøvrer og ingen retrettmuligheter, siden han hadde en elv i ryggen. Hardt presset av romernes tallmessige overlegenhet ville hans menn gradvis bli presset ut i elven, og mens de mistet manøvreringsrom ville de bli kuttet ned i panikk. Med tanke på det faktum at Hannibals to tidligere seire hovedsakelig ble avgjort av hans triks og sluhet, hadde Varro søkt en åpen slagmark å kjempe på. Slagmarken ved Cannae var virkelig åpen, så der var ingen mulighet for overraskelser, og der kunne ikke være fare for skjulte tropper. I tillegg var det godt kjent for ham hvordan det romerske infanteriet hadde brutt gjennom Hannibals sentrum under slaget ved Trebia. Varro ville derfor forsøke å gjenskape dette hendelsesforløptet i en større, mer bevisst skala.
thumb|330px|left|Utplasseringen og det romerske angrepet.Hannibal på sin side modifiserte den konvensjonelle oppstillingen ved å plassere sitt infanteri av lavest kvalitet, (ibererne, gallerne og kelterne), i midten, og sitt infanteri av bedre kvalitet (libyske fønikiske leiesoldater) enten rett innenfor eller bak sitt kavaleri på flankene. Hannibal hadde klokelig utplassert de forskjellige folkeslagene innen sin armé etter deres stridsevner for å utnytte både deres styrke og svakheter til å gjennomføre den manøvren han ville oppnå. Hans plan krevde at kavaleriet på flankene måtte beseire det romerske kavaleriet og angripe det romerske infanteriet bakfra mens det presset på Hannibals svekkede sentrum. Så skulle hans afrikanske tropper presse fra flankene på nøyaktig rett tidspunkt og til slutt omringe romerne. Han utvidet gradvis sentrumslinjen, slik Polybios beskriver: «Etter på denne måte å ha trukket opp hele sin armé på en rett linje, tok han de sentrale avdelingene med spanjoler og keltere og rykket frem med dem, mens han holdt resten av dem i kontakt med disse avdelingene, men lot dem så gradvis falle av, slik at det skaptes en halvmåneformet formasjon. Linjen til troppene på flankene ble gradvis tynnere ettersom den ble strukket. Hans mål var å sette afrikanerne inn som en reservestyrke og å begynne kampen med spanjolene og kelterne.» Polybios beskriver det svake karthagenske sentrum som oppstilt i en halvmåne som bøyer seg ut mot romerne i midten med de afrikanske troppene på deres flanker i en echelon-formasjon, men noen historikere har kalt dette pynting på realitetene, da det representerer enten den naturlige kurven som oppstår når en bred front av infanteri marsjerer fremover, eller er en naturlig følge av at det karthagenske sentrum måtte bøye av under sjokket ved å møte med det tunge romerske sentrum. Hannibal sørget også for at romerne sto vendt sørover, mens hans egne menn sto vendt nordover, slik at ikke bare ville romerne få morgensolen rett i øynene, de sørøstlige vindene ville også blåse sand og støv i ansiktene deres mens de nærmet seg slagmarken. I tillegg, ved å forankre sin hær ved Aufidus-elven, hindret Hannibal endene av sin linje fra å bli overlappet av de større, tallmessig overlegne romerske. Måten Hannibal stilte opp sin armé, i tillegg til hans årvåkenhet og forståelse for troppenes evner, ville bli de avgjørende faktorene som sikret hans seier ved Cannae.
Hendelser Da slaget startet, møttes kavaleriet i hard kamp på flankene. Polybios beskriver scenen og skriver at «da de spanske og keltiske rytterne på venstre flanke kolliderte med det romerske kavaleriet, ble kampen som fulgte virkelig barbarisk.» Det karthagenske kavaleriet overmannet raskt det underlegne romerske kavaleriet på høyre flanke og nedkjempet dem. En del av det karthagenske kavaleriet rev seg så løs fra den karthagenske venstre flanken og gjorde en vid flankemanøver til den romerske høyreflanken, hvor den falt det romerske kavaleriet i ryggen, spredte dem og «kuttet dem nådeløst ned». Mens karthagenerne var opptatt med å beseire det romerske kavaleriet, rykket hovedstyrkene av infanteriet på begge sider mot hverandre i sentrum av slagmarken. Under romernes fremrykning blåste den hete vestavinden støv i ansiktene deres og hindret sikten. Hannibal ble stående med sitt svake sentrum og kommanderte en kontrollert retrett. Halvbuen av spanske og galliske tropper vek innover mens de gradvis trakk seg tilbake.