Denne artikkelen inneholder gotiske bokstaver. Du må kanskje installere en gotisk Unicode-font for at tegnene skal vises riktig.
Gotisk (*, *) er et utdødd germansk språk som ble brukt av goterne. Det kjennes først og fremst gjennom en bibeloversettelse fra 300-tallet, og er det eneste østgermanske språket hvor vi kjenner til en anselig del av ordforrådet. Alle de andre (som burgundisk og vandalsk) kjennes bare fra egennavn som har overlevd gjennom historiske beretninger.
Som et germansk språk er gotisk en del av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er det tidligst dokumenterte germanske språket, men har ingen moderne etterfølgere. De eldste gotiske tekstene stammer fra 300-tallet, men språket var i tilbakegang alt ved midten av 500-tallet, dels på grunn av goternes militære nederlag mot frankerne, ødeleggelsen av goternes rike i Italia, goternes overgang til katolisismen, og den geografiske isolasjonen. Språket overlevde på Den iberiske halvøy til så sent som 700-tallet, og den frankiske forfatteren Walafrid Strabo skrev at det fortsatt ble brukt ved Donaus nedre løp og i isolerte fjellstrøk på Krim tidlig på 800-tallet (se krimgotisk). Ordene som ble innhentet fra Krim på 1500-tallet stammer muligens ikke fra det samme språket.
Siden språket er så gammelt, og har et så stort kjent ordforråd, er det av stor interesse i sammenlignende lingvistikk.
Språkets egentlige navn er ukjent, og rekonstruksjonen *gutiska razda er basert på Jordanes' Gothiskandza, lest som gutisk-andja («gotisk ende (eller grense)»). razda («tale») er belagt, for eksempel i Matt. 26.73.Gothic Bible på www.wulfila.be
I denne artikkelen er gotiske ord skrevet med det latinske alfabetet, slik det er beskrevet i artikkelen om det gotiske alfabetet.
Tekster på gotisk thumb|Side fra Codex argenteus
Det finnes bare noen få overlevende tekster på gotisk; ikke nok til å rekonstruere språket fullstendig.
Den lengste overlevende teksten er en bibeloversettelse utført av den arianske biskopen Ulfilas (også kjent som Wulfila, 311-382), som var leder for en gruppe kristne visigotere i den romerske provinsen Moesia. Han oversatte den greske septuaginta til gotisk. Av denne oversettelsen har omtrent tre fjerdedeler av Det nye testamente og noen fragmenter av Det gamle testamente overlevd. Codex argenteus (og Speyer-fragmentet): 188 blad.Det best bevarte gotiske manuskriptet, Codex argenteus, stammer fra 500-tallet. Det inneholder store delere av de fire evangeliene. Codex Ambrosianus (Milano) (og Codex Taurinensis): fem deler; i alt 193 blad.Codex Ambrosianus inneholder spredte utdrag fra Det nye testamente (deler av evangeliene og brevene) og fra Det gamle testamente (Nehemja), og noen kommentarer kjent som Skeireins. Codex Gissensis (Gießen): ett blad; fragmenter av Luk. 23-24. Det ble funnet i Egypt i 1907, men ødelagt av vannskade i 1945. Codex Carolinus (Wolfenbüttel): 4 blad; fragmenter av Rom. 11-15. Codex Vaticanus Latinus 5750: 3 blad; sidene 57/58, 59/60 og 61/62 av Skeireins. Omkring 80 ord samlet av den flamske 1500-talls-diplomaten Ogier de Busbecq, som bodde på Krim. Disse er nesten 1000 år yngre enn Ulfilas og er derfor ikke representative for språket på hans tid. Se krimgotisk.
Alfabet
Ulfilas' gotisk ble skrevet med et alfabet som høyst sannsynlig ble oppfunnet av ham selv til oversettelsen. Noen forskere (for eksempel Braune) hevder at det ble utledet fra bare det greske alfabetet, mens andre fastholder at noen av de gotiske bokstavene stammer fra runene eller det latinske alfabetet.
Lydsystem og uttale
For leselighetens skyld setter denne artikkelen fonologisk transkripsjon mellom hakeparenteser, som vanligvis er reserverte for fonetisk transkripsjon. Makroner brukes for å betegne lange vokaler, i stedet for « ː ».
Det er mulig å bestemme mer eller mindre nøyaktig hvordan Ulfilas' gotisk ble uttalt; først og fremst gjennom sammenlignende fonetisk rekonstruksjon. Dessuten forsøkte Ulfilas å følge den opprinnelige greske teksten så nøyaktig som mulig i oversettelsen, så vi vet at han fulgte samme skriveregler som i samtidig gresk. Siden periodens greske språk er veldokumentert, er det mulig å rekonstuere mye av uttalen fra oversettelsen.
Vokaler VokalerDiagram over vokalene DiftongerDiagram over diftongene [a], [i] og [u] kan være enten lange eller korte. Gotisk skrivemåte skiller mellom lange og korte vokaler bare for [i], ved at man skriver i for den korte formen og ei for den lange (en digraf eller falsk diftong), slik det ble gjort i gresk. Enkle vokaler er av og til lange der en historisk nasal konsonant har forsvunnet foran en [h]. Slik ble preteritum av verbet briggan [briŋɡan] (norsk: «å bringe») til brahta [brāxta] (norsk: «bragte»), fra urgermansk *braŋk-ta. [ū] finnes i andre sammenhenger: brūks («nyttig», sml. norsk bruk). [ē] og [ō] er lange og lukkede. De skrives som e og o: neƕ [nēʍ] («nær», i slekt med tysk nach); fodjan [ɸōdjan] («å fø»). [ɛ] og [ɔ] er korte og åpne. De uttrykkes med digrafene ai og au: taihun [tɛhun] («ti»), dauhtar [dɔxtar] (norsk: «datter», tysk: «Tochter»). Når man skriver gotisk med latinske bokstaver, setter man aksenter på digrafene for å indikere at de ikke er ekte diftonger: taíhun, daúhtar. [ɛ] og [ɔ] forekommer først og fremst foran [r], [h] og [ʍ]. [y] er en gresk lyd, som kun forekommer i lånord. Den skrives som [w] med latinske bokstaver i vokalisk stilling: azwmus [azymus] («usyret brød», fra gresk ἄζυμος). Den representerer en υ (ypsilon) eller diftongen οι (omikron + iota) på gresk; begge disse ble uttalt som [y] på gresk i denne perioden. Siden den greske lyden ikke fantes i gotisk, ble den sannsynligvis uttaly [i]. Bokstaven w synes å representere en [u] i de ordene som ikke er lånord fra gresk og som ikke følges av en vokal. Det er ikke klart hvorfor gotiske manuskripter har w som en vokal i stedet for u: saggws [saŋɡus] («sang»). Av etymologiske grunner ville ikke denne listen være fullstendig uten fonemene [ɛ̄] og [ɔ̄], som kun finnes i noen få ord, og alltid foran en vokal. Med latinske bokstaver skrives de som ai og au, for ikke å forveksle dem med ái/aí og áu/aú: waian [wɛ̄an] («blåse»), bauan [bɔ̄an] («bygge», i slekt med tysk bauen).
Diftonger [ai] og [au] skrives på samme måte som digrafene, men for å skille dem fra disse skriver man ái og áu: áins [ains] («én»), áugo [auɣō] («øye»). [iu] uttales [iu] og ikke [iu]: diups [diups] («dyp»). Greske diftonger: På Ulfilas' tid hadde alle diftongene i klassisk gresk blitt enkle vokaler (monoftonger), bortsett fra αυ (alfa + ypsilon) og ευ (epsilon + ypsilon), som trolig fortsatt ble uttalt som [aβ] og [eβ]. I lånord fra gresk skriver Ulfilas dem som henholdsvis [au, ɛu] eller [aw, ɛw]: Pawlos [paulus], fra gresk Παῦλος, aíwaggelista [ɛwaŋɡēlista] («evangelist»), fra gresk εὐαγγελιστής. Enkle vokaler og diftonger (ekte og falske) kan følges av en [w], som ble uttalt som den andre delen av en diftong med lyden av [u]: alew [alēu] («olivenolje», fra latin oleum), snáiws [snaius] («snø»), lasiws [lasius] (eller muligens [lasijus], [lasjus] eller [lasiws]; «trett», i slekt med engelsk lazy).
Sonanter Sonantene [l], [m], [n] og [r] kan tjene som kjerne for en stavelse i gotisk, slik som i proto-indoeuropeisk og (for [l] og [r]) i sanskrit. Når de stod etter en konsonant sist i et ord, eller mellom konsonanter, ble de uttalt som vokaler. Slik er det også i engelsk, hvor bottle uttales [bɒtl̩] i mange dialekter. Gotisk: tagl [ta.ɣl̩], máiþms [mai.θm̩s] («gave»), táikns [tai.kn̩s] («tegn») og tagr («tåre»).
Konsonanter LabialerDentalerAlveolarerPalatalerVelarerLabiovelarerLaryngalerPlosiver p b t d ?ddj k g q gw Frikativer f b þ d s z g, h g h Approksimanter j w Nasaler m n g, n Lateraler l Flikker r
I alminnelighet uttales gotiske konsonanter ustemte i slutten av et ord. Gotisk har mange frikativer (skjønt mange av dem kan ha vært approksimanter) som oppstod slik det er beskrevet av Grimms lov og Verners lov. Dette er karakteristisk for germanske språk. Imidlertid er gotisk spesielt, siden fonemet [z] ikke har blitt til [r] ved rotasisme. Dessuten tyder dobbeltskrivningen av konsonanter mellom vokaler på at gotisk skilte mellom korte og lange konsonanter: atta [atːa]. («far», en diminutiv i slekt med gresk ἄττα og latin atta med samme betydning), kunnan [kunːan] («å kunne»).
Lukkelyder [p], [t] og [k] skrives i alminnelighet henholdsvis p, t og k: paska [paska] («påske», fra gresk πάσχα), tuggo [tuŋɡō] («tunge»), kalbo [kalbō] («kalv»). [kʷ] er en kompleks lukkelyd fulgt av en labiovelar approksimant. Den kan sammenlignes med latinsk qu, og translittereres som q: qiman [kʷiman] («komme»). Etymologisk stammer den fra den proto-indoeuropeiske konsonanten *gʷ. [b], [d] og [ɡ]: Konsonantene som skrives b, d og g på gotisk er stemte lukkelyder, unntatt når de står mellom vokaler. Når de står ved siden av en ustemt konsonant, er de sannsynligvis ustemte: blinds [blind̥s] («blind»), dags [daɡ̊s] («dag»), gras («gress»). I slutten av et ord var [b] og [d] antagelig ustemte, skjønt det er mulig at de gikk over til henholdsvis [ɸ] og [θ]: lamb [lamp] («lam»), band [bant] («binder»).
Frikativer [s] og [z] skrives vanligvis s og z, men [z] står aldri sist i et ord: saíhs [sɛxs] («seks»), aqizi [akʷizi] («øks»). [ɸ] og [θ] skrives f og þ er henholdsvis ustemte bilabiale og ustemte dentale frikativer. Det er sannsynlig at den forholdsvis ustabile lyden [ɸ] ble til [f]. f og þ er også avledet av b og d i slutten av ord, ved at disse ble ustemte og forvandlet til approksimanter: gif [ɡiɸ] («gi!», imperativ av giban), miþ [miθ] («med»). [x] (oftest skrevet χ i tysk filologi) skrives på flere forskjellige måter: Som en approksimant-form av [k] translittereres den som h foran konsonanter og i slutten av et ord: nahts [naxts] («natt»), jah («og», i slekt med norsk ja, fra indoeuropeisk *yo-s). Hvis den er avledet fra [ɡ] i slutten av et ord, translittereres den som g: dag [dax] («himmel» i akkusativ). I noen greske lånord translittereres den som x og representerer den greske bokstaven χ (chi): Xristus [xristus] («Kristus», fra gresk Χριστός). Den kan også ha betegnet en [k]. [h] translittereres som h og forekommer bare først i et ord eller mellom vokaler. [h] er en allofon av [x]: haban («å ha»), ahtáutehund [axtautēhunt] («elleve»). [β], [ð] og [ɣ] er stemte frikativer og forekommer kun mellom vokaler. De er allofoner av [b], [d] og [ɡ] og adskiller seg ikke fra disse i skrift. [β] kan ha blitt til [v], en mer stabil labiodental form. Når man behandler germanske språk, translittereres disse fonemene vanligvis som henholdsvis ƀ, đ og ǥ: haban [haβan] («ha»), þiuda [θiuða] («folk», i slekt med norrønt þióð), áugo [auɣō] («øye»). [xʷ] er en labiovelar variant av [x], avledet fra proto-indoeuropeisk *kʷ. Den ble sannsynligvis uttalt som [ʍ] (en ustemt [w]). Den translittereres med ligaturen ƕ: ƕan [ʍan] («når»), ƕar [ʍar] («hvor»), ƕeits [ʍīts] («hvit»).
Nasaler I gotisk, som i de fleste språk, uttales nasaler på samme artikulasjonssted som enten konsonanten som kommer før dem, eller den som kommer etter. (Dette kalles assimilasjon). Derfor er sammensetninger som [md] og [nb] umulige. Gotisk har tre nasale konsonanter; den ene er en allofon av de to andre, og finnes bare i komplementært med dem.
[n] og [m] er fritt fordelt – de kan stå hvor som helst i en stavelse og danner minimale par, bortsett fra i enkelte tilfeller, hvor de nøytraliseres: foran en bilabial konsonant blir [n] til [m], mens en [m] foran en dental lukkelyd blir til [n]. Foran en velar klusiv blir begge to til [ŋ]. [n] og [m] translittereres med n og m, og nøytralisering markeres: sniumundo [sniumundō] («raskt»).