mini|Storbritannia og unionens 27 resterende medlemsstater i hhv. oransje og blått Brexit (et teleskopord for britisk exit) er den folkelige betegnelsen på Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (EU), som formelt ble fullført 31. januar 2020. Den umiddelbare bakgrunnen for utmeldelsen var den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, og som ga flertall for utmeldelse. En selvstendig avtale om uttreden innebar at Storbritannia ble behandlet som medlem av EU til og med 31. desember 2020. Storbritannia er det eneste landet som har meldt seg ut av EU.
Storbritannia, ledet av den konservative statsministeren Edward Heath, meldte seg i 1973 inn i Det europeiske fellesskap (EF). En folkeavstemning i 1975 bekreftet medlemskapet. Motstanden mot medlemskapet kom først fra britisk «venstreside». I 1983 gikk Labours valgprogram inn for utmeldelse. Mot slutten av 1980-årene var det «høyresiden» som stilte seg skeptisk. Statsminister Margareth Thatcher var for frihandel, men mot europeisk integrasjon. Uenighet i det konservative partiet førte til opprør over Maastricht-traktaten i 1992.
United Kingdom Independence Party (UKIP) støttet av den tverrpolitiske kampanjen «People's Pledge» arbeidet for en folkeavstemning. Den konservative statsministeren David Cameron som var for medlemskap, gikk i 2015 til valg på avholdelse av folkeavstemning. Ved folkeavstemningen i 2016 stemte 51,9 % av velgerne for å forlate EU, og Cameron gikk av. Theresa May overtok som statsminister, og holdt nyvalg i 2017 for å styrke sin posisjon i forhandlingene med EU. Valget resulterte i at May mistet flertallet i Underhuset.
Storbritannia sa opp medlemskapet i EU 29. mars 2017. I juni 2018 fremla Storbritannia og EU en felles rapport vedrørende enighet om toll, merverdiavgift og Euratom. I juli 2018 ble den britiske regjeringen enige om «Chequers-planen», en «hvitbok» med britenes krav og føringer til en fremtidig avtale. I november 2018 ble Storbritannia og EU enige om en avtale for uttreden (the Draft Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration). Den var ment å tre i kraft den 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid. Underhuset forkastet imidlertid forslaget 15. januar 2019, med 432 stemmer mot og 202 for en avtale. Det var det største flertall i Underhuset mot en britisk regjering, noengang.
Boris Johnson etterfulgte sommeren 2019 Theresa May som statsminister, og fikk 20. desember 2019 igjennom et lovforslag som førte til Storbritannias uttreden fra EU 31. januar 2020. Storbritannia hadde i november 2019 også inngått en avtale om Storbritannias uttreden av EU som innebar at landets forhold til EU forble uendret, inntil en handelsavtale skulle foreligge i oktober 2020. Som et vedlegg til avtalen ble det undertegnet en protokoll om Irland og Nord-Irland som fra 1. januar 2021 regulerer tollbehandlingen av varer som sendes internt i Storbritannia til Nord-Irland. Fristen for handelsavtalen ble siden endret til 31. desember 2020. Den 24. desember 2020 ble det undertegnet et utkast til en handels- og samarbeidsavtale mellom EU og Storbritannia, med virkning fra 1. januar 2021. Storbritannia ratifiserte avtalen ved parlamentets behandling 30. desember og dronning Elisabeth IIs underskrift 31. desember 2020. Avtalen vil i påvente av EUs ratifikasjonsvedtak gjelde midlertidig fra 1. januar 2021.
Terminologi og etymologi
I forbindelse med folkeavstemningen og de påfølgende forhandlingene har en rekke nye begrep kommet i vanlig bruk (uthevede oppslagsord på engelsk).
Backstop Et begrep som viser til den britiske regjeringens forslag om midlertidig å holde Nord-Irland innenfor med EUs tollunion og det indre marked, for å unngå nye grensehindre mellom Nord-Irland og Irland, så Belfastavtalen, eller langfredagsavtalen (engelsk: Good Friday Agreement), ikke undergraves. Prinsipielt er det en midlertidig løsning mens Storbritannia utvikler «teknologi» som foretar kontroll av toll og andre forhold, som ved andre grenser mellom Storbritannia og EU. Uenigheten om backstop-klausulen er blitt omtalt som en «gordisk knute». Den ble løst i protokollen om Irland og Nord-Irland.
Blind/Blindfold Brexit Ble formulert i september 2018 for å beskrive et scenario hvor Storbritannia forlater EU uten klarhet i rammene for en fremtidig handelsavtale. EU og britiske forhandlere skulle da ha perioden frem til 31. desember 2020 for å avgjøre en handelsavtale, i mellomtiden skulle Storbritannia i praksis forbli medlem av EU, men uten stemmerett.
Brexit Brexit (som en tidlig variant, brixit), er et teleskopord av British og exit. I vanlig bruk ble det avledet fra Grexit, med tanke på at Hellas (engelsk: Greece) kom til å trekke seg ut av eurosonen. Opprinnelig skulle Brexit, i henhold til EUs og Storbritannias lover, finne sted 29. mars 2019.."Brexit, n." OED Online. Oxford University Press, mars 2017. Web. 9. mai 2017.
Brexiteer/Brexiter De som støtter Brexit blir noen ganger omtalt som brexiteers.Tom Peck (28. desember 2017). UK must pay for French ports after Brexit, Macron to tell May The Independent. eller Brexiters. Alternativt har Leavers også blitt benyttet. De mest kompromissløse konservative underhusmedlemmene blant «brexiteers» omtales gjerne som spartans.
Canada Plus Dette er et begrep som skulle beskrive at Storbritannia trakk seg ut av EU og undertegnet en frihandelsavtale. Landet kunne da styre sin handelspolitikk med land utenfor EU, men det ville kreve regler for å bestemme hvor varene opprinnelig kommer fra (engelsk: rules of origin) for handel med EU. Det ble ansett sannsynlig at dette ville føre til at handelspolitikken er mindre fri enn om Storbritannia sluttet seg til EFTA, og det ville føre til ekstra grensekontroller, noe som vil være et omstridt punkt, særlig i Irland. Frihandelsavtalen mellom EU og Canada tok syv år med forhandlinger, men tilhengere av Brexit hevdet at en tilsvarende avtale med EU kunne komme vesentlig raskere da de to partene allerede hadde samme regelverk.
Chequers-planen Britisk medias navn på The framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union (Norsk: Rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og Den europeiske union), den britiske regjeringens melding (engelsk: White paper) vedtatt i møte på statsministerens landsted Chequers og offentliggjort 12. juli 2018. Planen beskrev hva slags forhold den britiske regjeringen ønsket fra EU. Den 22. november 2018 publiserte den britiske regjeringen en oppdatert utgave av planen.
Divorce bill («skilsmisseregning») Det var forventet at Storbritannia ville gi et bidrag for de finansielle forpliktelser landet aksepterte mens det fremdeles var medlem av EU. I den første delen av forhandlingene ble totalbeløpet omtalt som single financial settlement (norsk: «enkeltstående finansielle oppgjør»), eller bare the settlement (norsk: «oppgjøret»). I media har dette blitt omtalt som exit bill (norsk: «uttredelsesregningen») eller divorce bill (norsk: «skilsmisseregningen»), mens EU omtalte det som å gjøre opp utestående (engelsk: settling the accounts). Mens han var Brexit Secretary, uttalte Dominic Raab at Storbritannia ikke ville betale noe finansielt oppgjør med EU dersom det ikke ble noen avtale. Avtalen om å forlate EU, offentliggjort i november 2018, oppgir at Storbritannias finansielle bidrag vil bli £39 milliarder (om lag 400 milliarder norske kroner).
«Hard» og «myk» brexit «Hard» og «myk» Brexit er uoffisielle begreper som er brukt av media, for å beskrive forbindelsene mellom Storbritannia og EU. En «hard» Brexit (også omtalt på engelsk som no-deal Brexit) viser vanligvis til at Storbritannia forlater EU med få eller ingen avtaler på plass, slik at handel må skje på grunnlag av Verdens handelsorganisasjons (WTO) regler, og tjenester ikke lenger ytes fra organisasjoner i EU, som flysikkerhet fra Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå. «Myk» brexit omfatter enhver avtale som innbefatter å beholde medlemskap i Det indre marked og i det minste noe fri bevegelse av mennesker i henhold til regler under EØS. Theresa Mays Chequers-plan inkluderte noen sider av myk Brexit. EØS og avtalen med Sveits omfatter fullstendig fri bevegelse av mennesker, og at EU har krevd at det skal inkluderes i en avtale med Storbritannia om full frihandel.
Managed no deal «Managed no-deal Brexit»"Could the next Tory leader really pull off a 'managed no-deal Brexit', New Statesman, 11. desember 2018. eller «managed no deal Brexit»"Brussels rules out 'managed no deal Brexit'", The Telegraph, 19. desember 2018. ble stadig mer nevnt mot slutten av 2018, med bakgrunn i den omfattende mengden av politiske, juridiske og tekniske avgjørelser nødvendig hvis det ikke er undertegnet noen avtale om uttredelse, når Storbritannia går ut av EU.
Norway Model / Norway Plus Dette var en modell der Storbritannia forlot EU, men ble medlem av European Free Trade Association (EFTA) og EØS (engelsk: European Economic Area, EEA), eventuelt med tillegg av en tollunion (Norway-plus). Medlemskap i EFTA og EØS ville gitt Storbritannia fortsatt medlemskap i Det indre marked, men uten å være underlagt felles landbruks- og fiskeripolitikk. Landet ville da heller ikke være underlagt EUs domstol. Storbritannia ville vært underlagt EFTAs domstol, som i hovedsak følger EUs domstol, ville måttet innpasse store mengder av EUs lovverk, og ville hatt ite å si ved utformingen av EUs regler. Storbritannia måte da også tillate fri bevegelse av mennesker mellom landet og EU, noe som ble sett som et avgjørende punkt under folkeavstemningen.
Prorogation av parlamentet Fra latin prō- + rogō («å spørre, be om»). I britisk parlamentarisk praksis betegnes suspensjonen av parlamentet som prorogation. Den finner vanligvis sted når en parlamentsperiode utløper. I likhet med parlamentets høytidelige åpning, den såkalte State Opening of Parliament, som ledsages av trontalen, var dette tidligere en høytidelig statsakt, men siden midten av 1850-tallet blir den ikke lenger ledsaget av spesielle prosedyrer. Imidlertid kan regjeringen også forespørre dronningen om å benytte prorogation for å suspendere parlamentet innenfor den ordinære sesjonen, slik at det ikke kan komme sammen og stemme eller diskutere. I og med at en såkalt «hard Brexit» (s.o.) automatisk trådte i kraft dersom det ikke forelå en gjensidig godkjent avtale mellom Storbritannia og EU, kunne dette i prinsippet ført til et slikt automatisk brudd mellom partene den 31. oktober 2019, trass i at parlamentet tidligere har stemt for at en «hard Brexit» er utelukket. Dette var en svært omstridt fremgangsmåte, idet den satte parlamentet ut av spill, i tillegg til å tvinge kongehuset til å stilling i en konflikt mellom regjering og parlament.
Suspensjonens lengde varierer, for eksempel varte den 13 dager i 2014 og fire dager i 2016. Boris Johnson ønsket å suspendere parlamentet 23 arbeidsdager i september 2019, men dette ble avvist av britisk høyesterett. (Se August under.)
Remainers De som er tilhengere av fortsatt britisk medlemskap i EU omtales noen ganger som «Remainers». Det nedlatende uttrykket «Remoaner» (et teleskopord av remainer og moaner) brukes noen ganger av media som støtter Brexit.
Bakgrunn «De indre seks» europeiske statene undertegnet Paris-traktaten i 1951, og etablerte dermed Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Messina-konferansen i 1955 fastslo at EKSF var en suksess og bestemte at konseptet skulle utvides. Dette førte videre til at Roma-traktaten ble undertegnet i 1957, med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM).