Krigen har intet kvinnelig ansikt (russisk: , tr. ) er en reportasjebok av den belarusiske, russiskspråklige journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, vinner av Nobelprisen i litteratur for 2015.

Under andre verdenskrig tjenestegjorde om lag én million kvinner i den røde armé i mange ulike stillinger. Mange av kvinnene deltok i kampene eller tjenestegjorde tett ved fronten. Boken består av korte og lengre utdrag fra intervjuer med hundretalls jenter og kvinner som kjempet på sovjetisk side mot den tyske invasjonen av Sovjetunionen. I motsetning til de fleste andre bøker om emnet har den ingen beskrivelser av slag og krigens forløp, men en rekke monologer av varierende lengde. Svetlana Aleksijevitsj møtte stor motstand fra sovjetmyndighetene da boken var ferdig, og manuskriptet hennes ble av den statlige sensurmyndigheten ansett som negativt for kommunistpartiet. Først etter tre års strev fikk hun i 1985 publisert en sensurert versjon. Boken ble solgt i over to millioner eksemplarer og var den første av en rekke bøker hvor forfatteren skildret «det røde mennesket» (mennesker i Sovjetunionen). En usensurert versjon ble først utgitt i 2004.

Boken er oversatt til omkring 30 språk og ble utgitt på norsk i 2014. En film produsert i flere deler mellom 1981 og 1984 er basert på samme materiale som boken. Det har også blitt satt opp flere teaterforestillinger med boken som grunnlag, og Sveriges Radio har sendt en dramatisert opplesning basert på boken.

Bakgrunn

Forarbeid Under andre verdenskrig døde om lag 11 millioner sovjetiske soldater i kampene på østfronten, og rundt 14 millioner sivile ble drept. Det var ikke verneplikt for kvinner i Sovjetunionen. Likevel tjenestegjorde om lag én million kvinner i Den røde armé, både bak fronten som bakere og kirurger, samt i kamp som skarpskyttere og piloter. Det var også mange kvinner som deltok i partisangrupper (motstandsbevegelsen) i de tyskokkuperte områdene. Etter andre verdenskrig ble de sovjetiske kvinnenes militære innsats dels glemt, dels fortiet, og stort sett var det kun mennenes innsats som ble kjent.

Mange kvinner som hadde tjenestegjort ved fronten, ble også mistenkeliggjort og beskyldt for å ha opptrådt usømmelig med mennene. Noen fikk slengt etter seg at de var felthorer. Samtidig ble krigen vanligvis fremstilt i et strategisk perspektiv, med manøvrering av store hærstyrker hit og dit, med enkeltmenneskers tap maskert av statistikk, og med statsstøttet hyldest av den heroiske seieren. I et intervju Morgenbladet hadde med forfatteren i 2014 beskrev hun hvordan kvinnenes krig ble tatt fra dem, det som gjenstod var dels en mannlig versjon, og dels en versjon konstruert for å bygge opp under sovjetsystemet.

Aleksijevitsj begynte arbeidet med boken mot slutten av 1970-årene. Hun intervjuet hundrevis av kvinner på over 500 lydbåndopptak. I stedet for regimets store beretning om krigen forsøkte hun – inspirert av Fjodor Dostojevskij – å fortelle om det lille mennesket. Det var en vinkling myndighetene sterkt mislikte. Med familiebakgrunn fra Ukraina og Belarus hadde hun historier fra andre verdenskrig tett på:

miniatyr|En politisk kommissær snakker med kvinnelige skarpskyttere før de sendes til fronten, fotografi fra april 1943

Utgivelse

Forfatteren møtte motstand fra myndighetene da boken var ferdig; det tok henne tre år å få den utgitt. Manuskriptet ble stemplet som influert av naturalismen, og det ble innvendt at det manglet stoff om Sovjetunionens kommunistiske partis ledende rolle. I Minsk ble hun utsatt for en svertekampanje, ble beskyldt for landsforræderi og mistet stillingen i litteraturtidsskriftet Neman. Ifølge forfatteren var det først etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten at det ble mulig å få boken utgitt. Den første utgaven ble publisert i Sovjetunionen i sensurert versjon i 1985.Liste over utgivelser , fra forfatterens nettsted (engelsk) Besøkt 10. juli 2016. En engelsk versjon ble i 1988 utgitt av Progress Publishers i Moskva. Den usensurerte versjonen ble først utgitt i 2004. Likevel var over to millioner eksemplarer av boken solgt ved slutten av 1980-årene. Ingen av Svetlana Aleksijevitsjs bøker har vært for salg i Belarus siden Lukasjenko kom til makten i 1994.

Det er så langt (2016) utgitt om lag 30 utgaver av boken Krigen har intet kvinnelig ansikt, blant dem flere på tysk. Den første tyske utgaven ble publisert i Øst-Berlin av Henschel-Verlag som Der Krieg hat kein weibliches Gesicht i 1987. Den tyske oversettelsen ga Aleksijevitsj et internasjonalt gjennombrudd. Boken ble også gitt ut på tysk i Hamburg i 1989. Boken ble utgitt på norsk i 2014.

I innledningen til den usensurerte utgaven fra 2004 er det tatt med dialoger Svetlana Aleksijevitsj hadde med sensurmyndighetene i 1980-årene. Blant beretningene som ble fjernet av sensuren, var én om en kvinne som ble tatt til fange under tilbaketrekningene i 1941, og der kvinnens følelse av å bli sviktet av sovjetmyndighetene gjøres tydelig. En annen historie som ble fjernet, var den om en kvinnelig sanitetssoldat som ble bedt av en døende soldat om å vise ham brystene. En tredje fortelling som ble strøket dreide seg om en kvinne som trodde hun i nattemørket reddet en hardt såret soldat fra å drukne, men etter mye slit fant ut at det var en halvdød stør hun hadde dratt på land fra elven.

Blant stoffet forfatteren selv sensurerte bort til den første utgaven i 1985, var en historie om en gruppe soldater som var omringet. Den politiske kommissæren ba soldatene – stikk i strid med partilinjen – å leve videre, hvoretter han skjøt seg selv. En annen beretning var fra en kvinne som fulgte sovjetstyrkene helt til Berlin. Kvinnen kom tilbake med flere utmerkelser, men ble bedt av moren om å forlate landsbyen, for ellers ville ikke hennes yngre søstre bli gift. Nok en historie var om en kvinne som så en tyv på en buss. Tyven ble tatt av en offiser som straks brakk armen hans og kastet ham av bussen. Enda en historie som forfatteren fjernet, dreide seg om en kvinne som håpet at seieren skulle endre Sovjetunionen, men opplevde at etter fredsslutningen gikk transportene av hjemvendte krigsfanger rett til Gulag-fangeleirer.

Bokens tittel er hentet fra den første linjen i Ales Adamovitsjs bok Krigen under takene. Adamovitsj er en belarusisk forfatter som Svetlana Aleksijevitsj i boken erklærer seg inspirert av. Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår i Aleksijevitsjs bokprosjekt i fem bind, Utopiens stemmer – Historien om det røde mennesket.

Innhold miniatyr| Nadezjda Durova («kavalerijomfruen») kjempet som kavalerist under Napoleonskrigene, mot Frankrikes invasjon av Russland miniatyr|Tre partisaner på vei til sin henrettelse i Minsk i Belarus i oktober 1941. Fra venstre, Kirill Trus, Maria «Masja» Bruskina (17 år) og Vladlen Sjtsjerbatsevitsj (16 år) Bokens innledning på rundt 40 sider er basert på forfatteren Svetlana Aleksijevitsjs dagboknotater fra arbeidet med den. Notatene er dels fra 1980-årene, dels knyttet til den usensurerte utgaven utgitt i 2004. Hun beskriver utfordringen med å fortelle om krig på en annen måte enn den konvensjonelle (det vil si med store slag og dristige generaler). Hun forteller om hvordan kvinnene hun intervjuet, ble forsøkt ledet, av sine menn og myndighetene, men også av seg selv, til å følge den offisielt vedtatte historien om krigen. Forfatteren forklarer den møysommelige prosessen med å forsøke å finne tilbake til hvordan kvinnene tenkte den gang. Av en hel dags samtale gjenstår kanskje kun en setning som brukes i boken.

Boken er etter innledningen tematisk oppdelt i 16 kapitler, med titler som «Dere får se å vokse litt, jentunger … dere er ennå grønne …», «Telefonrøret skyter ikke …» og «Mamma, hva er en pappa?». Forfatteren trekker blant annet linjer bakover til andre russiske forfattere om samme emne, som Aleksandr Pusjkins skrift om Nadezjda Durova – «kavalerijomfruen» som kjempet for Russland under Napoleonskrigene.

Forfatteren intervjuet hundretalls kvinner som på ulike måter hadde deltatt i kampene på «østfronten», betegnelsen på frontlinjen skapt av Tysklands invasjon av Sovjetunionen. I arbeidet med boken fikk forfatteren et stort tilfang av stoff. Hun forsøkte å velge i stoffet slik at ulike militære stillinger ble representert, og med tanke på at en baker og en fallskjermsoldat hadde ulike perspektiv på det som hadde skjedd. Blant de kvinnene som ble intervjuet var sanitetssoldater, skarpskyttere, sjåfører, flymekanikere, sykepleiere, piloter, infanterisoldater, partisaner, luftvernartillerister, telefonoperatører, kirurger, kokker, sambandssoldater, stridsvognsbefal, ingeniører, skrivere og flygere. Nesten samtlige av intervjuobjektene hadde etter krigens slutt gått ut av tjeneste og begynt i sivile yrker.

Svetlana Aleksijevitsj hevder at hun ikke skriver krigshistorie, men beretter om følelser og individet i krig. Hun velger dels et kvinnelig perspektiv, og dels den enkelte soldatens perspektiv. Boken gir ingen oversikt over krigens gang eller de enkelte slag, men er satt sammen av utdrag av intervjuer, alt fra noen sider til kun et par setninger.

Bokens mange monologer forteller om død som forekommer så ofte at de som overlever, synes å miste sine følelser, om årevis av mangel på mat og søvn, men også episoder av menneskelighet, både blant egne soldater og fra fienden.

Boken beskriver også trivielle episoder fra dagliglivet. Det oppstår problemer med å tilpasse uniformer sydd for menn, skammen over menstruasjon – eller når den uteblir, ønsket om å kunne pynte seg litt – om ikke annet å ha på øreringer mens en sover.

Stalins terrorregime ligger som et bakteppe over tidsperioden forfatteren beskriver. Utrenskningen av offiserskorpset med marskalk Mikhail Tukhatsjevskij i spissen omtales kritisk av en av de intervjuede. Stalins styre bidro med dette til å legge landet åpent for angrep fra Tyskland. Blant de sivile ofrene for Stalin-styret var en ukrainsk pike, den eneste fra sin familie som overlevde Holodomor. Piken klarte seg lenge ved å spise hestemøkk, men døde i et slag et par dager senere. Hun hadde da rukket å betro de myndighetskritiske tankene sine til en kvinnelig medsoldat.

Omtale Internasjonalt miniatyr|Fotomontasje av medlemmer av en jødisk partisangruppe i Belarus, en kvinne og fire menn Da boken første gang ble publisert i 1985, eksisterte fremdeles Sovjetunionen. På tross av at noe ble sensurert bort, ble boken allikevel av mange ansett som regimekritisk. Svetlana Aleksijevitsj ble av de sovjetiske myndighetene anklaget for «pasifisme» og en «uheroisk fremstilling av sovjetkvinnen». Bokens fremstilling av krigens tapere – de tause, de svake og de lemlestede – passet ikke supermakten, ifølge kringkastingsselskapet ARD. Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens daværende leder, leste og roste boken da den kom ut i 1980-årene.

New York Review of Books skrev: «Selv etter tretti år med kjønnsforskning i Europa og USA er den en merkesten i studiet av kvinnelige soldater.» (engelsk: «Even after thirty years of gender studies in Europe and the United States it remains a landmark in the study of female soldiers.»

Professor Nina Khrusjtsjova (barnebarn av Nikita Khrusjtsjov) fremhevet bokens kvinnelige perspektiv på en historisk periode som tidligere kun ble formidlet av mannlige forfattere med fortellinger om menns erfaringer. Omtalen i tyske Deutschlandfunk pekte på hvordan boken tok et oppgjør med mannlige Stereotyper og tabuer om krig. Badische Zeitung skrev at boken viser menneskeligheten og brutaliteten som menneskets to sider fra et hittil ignorert perspektiv. Die Welt beskrev forfatterens metode som «reportasjeroman» etter den russiske avantagardisten Sergej Tretjakov. Danske Kristeligt Dagblad skrev at det var besynderlig og rørende at så mange av kvinnene beholdt og utviklet sin medfølelse på tross av den umenneskelige virkeligheten rundt dem.