Nanjing-massakren (; japansk: Nankin daigyakusatsu), også kjent som Plyndringa av Nanjing, var en japansk krigsforbrytelse i Kina under den andre kinesisk-japanske krig. Det antas at i Kina ble inntil 300 000 sivilister og krigsfanger myrdet, i flere tilfeller på svært brutale måter; henrettet i full offentlighet og med den internasjonale pressen til stede. De ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen med piggtråd og kjørt over av tanks, skutt med maskingevær eller kastet i elva. Mellom 20 000 og 80 000 kvinner og småjenter ble voldtatt av japanske okkupasjonsstyrker i det som har fått betegnelsen verdenshistoriens største massevoldtekt.Iris Chang, "The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II" (Penguin, 1998)
Massakren fant sted i tiden etter at japanske styrker erobret Kinas daværende hovedstad Nanjing (Nanking) den 13. desember 1937 og varte i seks uker. På japansk side benektes det at overgrep av noe større omfang fant sted.
I 2014 ble dagen for utbruddet av massakren, den 13. desember, gjort til nasjonal minnedag i Folkerepublikken Kina.[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Kinas-president-Xi-innstifter-minnedag-for-massakreofre-i-Nanjing-7823893.html Aftenposten: Kinas president Xi innstifter minnedag for massakreofre i Nanjing, lest 13. desember 2014
Bakgrunnen Andre verdenskrig startet i Asia. Japans militære diktatorer hadde lenge sett på Kina som sitt viktigste mål for sine keiserlige og ekspansjonsambisjoner. Japanske styrker invaderte og okkuperte Mandsjuria nordøst i Kina 1931, og opprettet marionettstaten Manchukuo.
Kinas siste keiser ble avsatt i 1912, men nå ble Pu Yi bedt om å bli keiser i den nye vasallstaten. Han håpet nok å bli tatt imot med jubel fra de 30 millioner kineserne. I stedet ble han møtt av en mur av taushet. Den kinesiske regjeringen krevde Pu Yi arrestert for landsforræderi, men det ble han ikke – i stedet skulle han snart få overvære den japanske hærens grusomheter mot hans folk.
Etter selv å ha forårsaket Hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937, invaderte japanerne Kina og tok Shanghai 12. november og den keiserlige hovedstaden Nanjing 13. desember.
Fremrykningen mot Nanjing, innmarsjen i byen Under fremrykningen mot Nanjing massakrerte japanske styrker kinesiske krigsfanger. Ifølge japanske krigsreportere medførte den raske fremrykningen at de japanske soldatene ikke fikk noen innskrenkende pålegg fra sine offiserer, og dette førte til mange voldtekter og omfattende plyndringer underveis.Joseph Cummins: The World's Bloodiest History. Fairwinds Press, Beverly 2009, ISBN 978-1-59233-402-5, s. 149.Katsuichi Honda, Frank Gibney: The Nanjing massacre: a Japanese journalist confronts Japan's national shame. M. E. Sharpe, Armonk 1999, ISBN 0-7656-0334-9, s. 39–41. thumb|John-Rabe-minnetavlen, i Nanjing og i Berlin Da den japanske hær nærmet seg Nanjing, flyktet de fleste utlendinger sammen med mange av byens borgere fra byen. Utlendinger som forble i byen, opprettet Den internasjonale komité for Sikkerhetssonen i Nanjing, som hadde som mål å få etablert en sikkerhetssone for sivile. Inspirasjon til opprettelsen av sonen hadde de fra Shanghai, der den franske jesuitten Robert Jacquinot de Besange noen måneder tidligere hadde klart å få opprettet en slik sone som ble gjennomgående respektert av japanerne. Komiteen bestod for det meste av forretningsfolk og misjonærer. Leder ble den tyske forretningsmann John Rabe, - man hadde blitt enige om at han var den rette, ettersom det nazistiske Tysklands regjering hadde inngått bilaterale avtaler med Japan, som for eksempel antikominternpakten. I Kina hadde han i mange år arbeidet for Siemens AG China Corporation. Rabe var dessuten medlem av nazipartiet (han hadde i og for seg ikke en dypere innsikt av forholdene i Nazi-Tyskland, ettersom han var blitt partimedlem før nazistene kom til makten i 1933 og hadde bodd i utlandet i mange år).
Den 1. desember 1937 oppfordret borgermester Ma Chaochun sivilister til å begi seg til sikkerhetssonen. Han flyktet selv den 7. desember fra byen, og den internasjonale komite overtok dermed de facto det praktiske ansvar for sivilbefolkningen.
De japanske styrkene nådde frem til Nanjing den 8. desember 1937, og omringet første byen fra landsiden i nord, øst og sør (byen ligger langs den brede Yangtzeflodens høyre bredd]. De slapp ned flyveblader fra fly som oppdoredret byens forsvarere om å overgi byen. Det dette ikke førte frem, begynte slaget om Nanjing. Japanerne bombarderte byen gjentatte ganger og oppsmuldret dermed de kinesiske styrkers kampmoral. Den 12. desember 1937 kl 17 beordret den kinesiske bykommandant retrett. Den var ikke blitt planlagt på forhånd, og skjedde svært uordnet: Soldatene la av seg sine våpen og uniformer, og mange overfalt sivilister for å skaffe seg sivile klær. Panikk brøt ut i deler av befolkningen, som flyktet med soldatene ned til elvebredden. Men der stod det alt for få båter og ferger til disposisjon for videre transport. I panikken som oppstod da mange ville karre seg om bord på de få transportmidlene, druknet mange i den desemberkalde floden.
Den 13. desember 1937 besatte de japanske styrker Nanjing.
Overgrepet på kinesiske kvinner Kvinner ble drept i vilkårlige terrorhandlinger og utførelse, men det store flertallet døde etter lengre tids uutholdelige gjeng-voldtekter. Overlevende japanske veteraner hevdet at hæren offisielt forbød voldtekt av fiendens kvinner, men samtidig oppfordret hæren soldatene til å drepe sine ofre etterpå. Iris Chang siterer en soldats erindring om at
«det ville være greit om vi bare voldtok dem. Jeg vil ikke si at det var ok, men vi har alltid knivstukket og drept dem fordi døde kropper ikke snakker … Kanskje mens vi voldtok henne, så vi på henne som ei kvinne, men da vi drepte henne, tenkte vi bare på henne som en gris.»Chang, "The Rape of Nanking" side 49-50
Kenzo Okamoto, en japansk soldat, minnes:
«Fra og med vi landet på Hangzhou havn, var vi sultne på kvinner. Offiserene utstedte en grov regel: Dersom du roter med en kvinne, drep henne etterpå, men ikke bruk bajonett eller rifleskudd. Hensikten med regelen var nok å skjule hvem som utførte drapet. Den militære koden med sin straff for henrettelser var tomme ord. Ingen ble noen gang straffet. Enkelte offiserer var enda verre enn soldatene».James Yin og Shi Young, The Rape of Nanking: An Undeniable History in Photographs (Triumph, 1996)
Et øyenvitne, Li Ke-hen, rapporterte:
«Det er så mange kropper i gatene, ofre for gruppevoldtekt og drap. De var alle kledd nakne, brystene var kuttet av, de hadde etterlatt et forferdelig mørkebrunt hull, noen av dem stukket med bajonetter i magen, så innvollene veltet ut; noen hadde en rull med papir eller en trebit stappet inn i deres vagina».sitert i Yin og Young, "The Rape of Nanking" side 195
Selv om unge og konvensjonelt attraktive kvinner var mest utsatt, var ingen kvinne trygg for voldtekt og utnyttelse (ofte filmet som suvenirer) og sannsynlige drap etterpå.
«Grupper på tre til ti angripende soldater begynte ved å reise gjennom byen og stjele alt det var verdt å stjele. De fortsatte med å voldta kvinner og jenter og drepe alt og alle som gjorde motstand, også de som forsøkte å løpe bort fra dem eller tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Det var jenter under 8 år og kvinner over 70 år som ble voldtatt og deretter, på den mest brutale måten, slått ned og banket opp».Chang, "The Rape of Nanking" side 119 I tillegg til dem som ble drept etter slike overgrep, påpeker historikeren David Bergamini at «mange umodne jenter ble sluppet løs i en så mishandlet tilstand at de døde en dag eller to senere ... Mange unge kvinner ble rett og slett bundet til senger som fast inventar tilgjengelig for enhver. Når de ble for sutrete eller for syke til å vekke begjær, ble de rett og slett drept. I smug og parker lå likene av kvinner som til og med etter døden, var vanæret og mishandlet på det grusomste».Yin og Young, "The Rape of Nanking" side 195
Ikke alle ofrene for voldtekt var kvinner. «Kinesiske menn ble ofte tvunget til å utføre en rekke seksuelle handlinger med andre menn eller dyr foran leende japanske soldater», skriver Chang.
«Minst én kinesisk mann ble drept fordi han nektet å bedrive nekrofili med liket av en kvinne i snøen. Japanerne var også glade i å prøve å tvinge menn som hadde tatt livsløftet om å leve i sølibat til å delta i seksuelle handlinger eller samleie … Japanerne hadde en sadistisk glede i å tvinge kinesiske menn til å begå incest; fedre til å voldta sine døtre, brødre sine søstre, sønner sine mødre … De som nektet, ble drept på stedet».Chang, "The Rape of Nanking" side 95
Overgrepet på kinesiske menn Den 5. desember, til og med før Nanjing falt, utstedte prins Yasuhiko Asaka – onkel til keiser Hirohito – en hemmelig ordre om å «drepe alle fanger». Da Nanjing ble tatt, «ble menn blant flyktningene som var i militær alder tatt til fange,» uansett om de var soldater eller ikke. På bryggene langs Yangtze-elva, ble titusenvis av disse fangene – opptil 150 000 i alt – massakrert med kaldt blod. En ordre utstedt til det 66. regiments første bataljon 13. desember lyder:
«… mottatt ordre fra regimentskommandoen om å etterkomme pålegg fra brigadesjefens hovedkvarter, alle krigsfanger skal henrettes. Metode for henrettelse: del fangene inn i grupper på et dusin. Skyt for å drepe separat. … Det er besluttet at fangene skal fordeles jevnt mellom hvert kompani … og å bli brakt ut fra fengselet i grupper på 50 for å bli henrettet. … Områdene omkring skal være tungt bevoktet. Våre intensjoner er absolutt ikke å bli oppdaget av fangene. Hvert kompani skal fullføre forberedelsene innen 05:00. Henrettelsene skal starte klokka 05:00 og være ferdige innen 07:30».
«Japanerne tok alle menn de oppdaget til fange, unnlot å gi dem vann eller mat i flere dager, men lovet dem mat og arbeid. Etter dager med slik behandling bandt japanerne sammen håndleddene til sine ofre med stålwire eller tau og førte flokken ut til isolerte områder. Mennene var for trøtte eller dehydrerte til å gjøre opprør, og ble villig med da de regnet med å bli matet. Innen de oppdaget maskingeværene, de blodige sverdene og bajonettene i hendene på ventende japanske soldater, fulle massegraver toppet av likene til de mennene som var der før dem, var det allerede for sent å rømme.»Iris Chang, The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II (Penguin, 1998)
Japanerne arrangerte drapskonkurranser, blant annet «en konkurranse for å avgjøre hvem som kunne drepe raskest. En soldat sto klar med et maskingevær, klar til å meie ned alle som forsøkte å løpe, de åtte andre soldatene var delt i par som dannet fire separate lag. I hvert lag var det en soldat som halshugget fangene ved bruk av et sverd, mens den andre plukket det opp og kastet det til side i en haug,».
Tortur ble også påført mennene som var tatt til fange.