thumb|300px|«Lady Lilith» av Dante Gabriel Rossetti, 1882. Det prerafaelittiske broderskap, også kjent som prerafaelittene, var en gruppe engelske kunstmalere, lyrikere og skribenter som ble dannet i 1848 av mystikeren, poeten og maleren Dante Gabriel Rossetti, naturmaleren William Holman Hunt, og den opprørske maleren John Everett Millais. En rekke andre britiske kunstnere som ikke var medlemmer av selve broderskapet regnes også for eksponenter for retningen. Prerafaelittene søkte forbilder hos italienske malere fra før Rafael (1483–1520), derav navnet. Prerafaelittene er blitt kalt den andre avantgardistiske kunstbevegelsen på den tid, etter de tyske nasarenene som hadde et tilsvarende utgangspunkt. Som bevegelse er ikke prerafaelismen entydig. De enkelte kunstnerne utviklet seg i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men fant også uttrykk innen poesi, arkitektur, kunsthåndverk og formgivning.
Kunstnerisk opprør Avantgardistisk bevegelse
Prerafaelittene gjorde opprør mot de rådende konvensjoner både innenfor kunsten og i samfunnet. Prerafaelittene hadde både et moralsk og et kunstnerisk budskap: De ville gjenoppvekke ånden fra kristendommens opprinnelige fromhet slik den hadde blomstret i løpet av gotikken.
Gruppens intensjon var å omforme kunsten ved å avvise hva de mente var en mekanisk kunsttilnærmelse som hadde skjedd med de manierister som fulgte de italienske renessansekunstnerne Rafael og Michelangelo. De bannlyste clairobscuret og tradisjonell atelierkunst. Gruppen mente at de klassiske positurer og elegante komposisjoner var blitt misligholdt i den akademiske kunstundervisningen etter disse. De stilte seg i opposisjon spesielt til innflytelsen fra Joshua Reynolds, grunnleggeren av Det engelske kunstakademi, Royal Academy of Arts. Spydig kalte de ham for «sir Sloshua», og mente at hans brede teknikk var «sloppy» (= slurvete/våt) og en formalistisk utgave av akademisk manierisme. I kontrast til dette ønsket de å gå tilbake i tid til bilder som var rike på detaljer, intense i fargene og med komplekse komposisjoner, noe som kjennetegner italiensk quattrocento og flamsk kunst.
Prerafaelittene er blitt betraktet som den andre avantgardistiske kunstbevegelsen man kjenner til. Den første er de tyske nasarenene som ble dannet i 1809 og hadde et tilsvarende utgangspunkt som deres etterfølgere prerafaelittene. Statusen som en avant-garde er blitt kritisert ved å peke på at prerafaelittene ikke var radikale men tradisjonelle, og at de både aksepterte historiemaleriet og «mimesis» (= imitering av naturen) som det sentrale formålet for billedkunsten. Enkelte kunstteoretikere, som eksempelvis Gregor Paulsson, har kritisert prerafaelittene som en enkel og reaksjonær bevegelse som avviste industrialiseringens heslighet ved å søke seg tilbake til en tapt engelsk idyll.
Imidlertid definerte ikke prerafaelittene seg selv som en revolusjonær, men som en reformistisk bevegelse. De skapte et tydelig navn for sin form for kunst og de utga for en tid et eget kvartalsmagasin, The Germ (= Kimen), for å utvikle og spre sine tanker og idealer om skjønnhet og det opphøyde i kunsten.
Ikke entydig Som bevegelse er ikke prerafaelittene entydige. De enkelte kunstnerne utviklet seg etter hvert i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men også poesien ved Dante Gabriel Rossetti, dennes søster Christina Rossetti, og også den unge og rebelske lyrikeren Algernon Swinburne og kunstneren og sosialisten William Morris.
Morris, som var den prinsipielle grunnleggeren av den engelske kunsthåndverkstradisjonen (Arts and Crafts), ble bindeleddet mellom arkitekturen, kunsthåndverket, formgivningen og prerafaelittenes idealer. Morris bygde også på kritikeren og kunstteoretikeren John Ruskins teoretisering om skjønnhetens betydning. Ruskin var selv prerafaelittenes mest markante forsvarer, og med Ruskin som teoretisk ballast søkte Morris tilbake til arkitekturens ekthet og renhet slik den ble holdt levende i middelalderen. Slik søkte han å revitalisere samtidsarkitekturen ved å fjerne dens pynt og staffasje.
Broderskapets begynnelse Grunnleggelsen thumb|«The Bower Meadow» av Gabriel Dante Rossetti, 1872. Navnet på bevegelsen oppsto (ifølge Holman Hunt) da han og Millais var kunststudenter og kritiserte Rafaels siste store maleri Forklarelsen (1516–1520). Andre studenter mente at de da måtte være prerafaelitter.
Det prerafaelittiske broderskap ble grunnlagt i huset til John Millais' foreldre, ved Gower Street i London i 1848. Ved det innledende møtet var John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti og William Holman Hunt til stede. Hunt og Millais var studenter ved Royal Academy. De hadde tidligere møtt i uformelle og løse sammenhenger i en skisseforening som ble kalt for «Cyclographic Club». Den karismatiske Rossetti var en elev av Ford Madox Brown og hadde møtt Hunt etter å ha sett Hunts maleri «The Eve of St Agnes» som var basert på et dikt av John Keats. Ved selv å være en strebende poet ønsket Rossetti å knytte forbindelsene mellom romantisk poesi og billedkunsten.
I løpet av høsten var ytterligere fire medlemmer blitt med og dannet et fast broderskap på syv menn. Disse var William Michael Rossetti (Dante Gabriel Rossettis bror), Thomas Woolner, James Collinson og Frederic George Stephens. Ford Madox Brown ble invitert med, men han ønsket selv å forbli uavhengig. Han forble dog tett knyttet til gruppen. Noen andre malere og billedhoggere var også tett assosiert, blant annet Charles Allston Collins og Alexander Munro, men de måtte holde sin forbindelse til broderskapet skjult for medlemmene av Det engelske kunstakademiet.
Tidlige doktriner Det var William Rossetti som i 1848 formulerte Det prerafaelittiske broderskaps målsetninger i fire teser: Å ha en genuin ide å uttrykke. Å studere naturen nøye slik at man vet hvordan den skal uttrykkes. Å sympatisere med hva som er direkte, seriøst og hjertefølt i tidligere kunst for å kunne utelukke hva som er konvensjonelt, selvhøytidelig og som er lært utenat. Og mest uunnværlig av alt, å skape gjennomført gode bilder og skulpturer.
Disse prinsippene var bevisst udogmatiske ettersom Broderskapet ønsket å fremme det personlige ansvaret til den individuelle kunstneren til selv å avgjøre egne ideer og metoder for avbildning. Influert av romantikken mente de at frihet og ansvar ikke kunne deles. I tillegg var de spesielt fascinert av middelalderens kultur og mente at den eide en egen åndelighet og kreativitet som hadde gått tapt i senere århundrer.
I praksis var det tre emneområder som prerafaelittene tok utgangspunkt i: for det første var det kristne doktriner og middelalderens liv, for det andre var det scener fra samtidens liv, noe som uttrykte moralske verdier av religiøs overbevisning, og for det tredje var det scener fra litteraturen, spesielt Shakespeare, romantiske legender og samtidslyrikere som John Keats, lord Tennyson og Coventry Patmore.
Mellom middelalder og realisme thumb|300px|Romantisk og samtidig realistisk middelaldermotiv, «The Lady of Shallot», av John William Waterhouse, 1888, basert på et dikt av Alfred Tennyson. Vektleggingen på middelalderkulturen måtte nødvendigvis kollidere med realismen som framkom som en konsekvens av å studere naturen oppmerksomt. I prerafaelismens første periode mente medlemmene at de to interessene kunne opprettholdes friksjonsfritt, men i senere år ble bevegelsen delt i to retninger. Den realistiske siden ble ledet av Holman Hunt og Millais, mens middelaldersiden ble ledet av Rossetti og hans disipler Edward Burne-Jones og William Morris. John Ruskin kalte dette skillet for de prosaiske og de poetiske retningene. Dette skillet var aldri absolutt ettersom begge retningene mente at kunsten i sin karakter var åndelig. De mente oppriktig at deres idealisme sto i opposisjon til den materialistiske realismen som Gustave Courbet og senere impresjonismen representerte.
Kunstens ånd Rossetti reiste senere til kontinentet sammen med Holman Hunt for å studere samtidens franske kunst. Møtet med den franske realismen skapte ikke annet enn avsky hos Rossetti. Fra Paris skrev han til sin bror William Rossetti: «Bortsett fra et par malerier med et visst primitivt talent er Delacroix helt og holdent forskrekkelig, men her nesten tilber de mannen!»
Også Holman Hunt søkte en spirituell ånd og det umiddelbare og nærmest mystiske, udefinerbare i kunsten: «Kunst er kjærlighet... et vakkert motiv er i seg selv en uutgrunnelig glede som med ubeskrivelig makt tvinger oss mot renhet og mildhet, og å gjengi dette er en like stor oppgave for en maler som det som utover dette kan finnes av undervisning eller oppdragelse i maleriet».Begge sitat, Konstens värld, Göteborg, 1977. Side 1514.
John Ruskin hevdet at Holman Hunt og de andre prerafaelitter hadde oppnådd en «absolutt og komprimissløs sannhet». Men like lite som andre kunstnere og andre epoker fortalte sannheten, var også prerafaelittenes «sannhet» kun en ny form for visjon.
Detaljenes mangel på fokus thumb|300px|William Holman Hunts «Den våknende samvittighet», 1853, er ikke bare i overensstemmelse med prerafaelittenes idealer, men også et av de svakere verkene. Det er et moralistisk verk. Kvinnen som ikke bærer ring er mannens elskerinne og avbildet i det øyeblikk hun innser sin synd. Maleriets detaljer er realistiske, men ikke dets perspektiv og proporsjoner. I tillegg har mannens anatomi og kjolens tekstur blitt kritisert.Januszczak, Waldemar: Berømte malerier – hvordan ble de malt? Oslo 1982. Side 93: «Tegneferdigheten virker slett når bildet ses på avstand. Hunt hadde vanskeligheter med å plassere mannens armer, spreilrefleksene virker forvirrende og foldene i kvinnens kjole er lite oppfinnsomme». Naturen var prerafaelittenes dogme, men deres natur var ingen realistisk gjengivelse av naturen, men en form for uvirkelig hyper-virkelighet. Mengden av detaljer fjerner et samlende fokus i komposisjonen, og virker som sådan forstyrrende for øyet, iallfall for dagens publikum. Alt i det prerafaelittiske maleriet skinner for klart, og delene overskygger helheten slik det også kan være i et ukomponert fotografi.
For vår tids publikum er det fotografiske bildet dagligdags, men effekten av prerafaelittenes hyper-realistisme ble oppfattet annerledes i deres samtid. Samtiden jublet over oppfinnelsen av fotografiet og dets prerafaelittiske kvalitet og presisjon selv om det ennå manglet farger. Forbindelsen mellom prerafaelittene og fotografiet er grunnleggende, og går dypere enn den dokumenterte bruken av fotografi som Rossetti, Madox Brown og Millais benyttet: De første kunstfotografer adopterte bevisst prerafaelittiske temaer.
Fargenes holdbarhet I forsøket på å gjenopplive italiensk quattrocentos fargeglans og lysstyrke, utviklet Hunt og Millais nye teknikker for å bevare fargene best mulig. Den gamle mester Joshua Reynolds hadde eksperimentert med ulike teknikker, men hans tålmodighet sto ikke i forhold til hans innsats. Reynolds var beryktet for å blande voks i malingen, blande fernisser med ulik tørketid, eller pigmenter som gikk dårlig sammen. Resultatet var at Reynolds malerier gikk i oppløsning allerede i hans egen levetid. Thomas Gainsborough ble tilsvarende kritisert for å benytte altfor tynn maling, noe som ga en effekt som var «altfor lik akvarellmaling til å være tilfredsstillende for et stort maleri».Januszczak, Waldemar: Berømte malerier – hvordan ble de malt? Oslo 1982. Side 92.