Drottningholms slottsteater, også kjent som Drottningholmsteatern, på Drottningholms slottsområde på Lovön utenfor Stockholm er et unikt 1700-tallsteater – det best bevarte i verden – med et avansert maskineri som muliggjør dekorvekslinger for åpen scene. De opprinnelige dekorene er nå kopiert og bevart. I tillegg har teateret falluker, bevegelige bølger, lysmaskineri samt vind- og røykapparater som bidrar til å skape forestillingenes stemning. Teaterets scene hører fremdeles til landets dypeste, hele 20 meter, selv om den i moderne målestokk er uvanlig smal for sin dybde.
Hver sommer settes det opp opera- og musikkforestillinger som alltid trekker et stort publikum. Repertoaret er opera og ballett fra 1600- og 1700-tallet. Forestillingene spilles nå vanligvis med tidstypiske instrumenter, for eksempel treblåseinstrumenter uten klaffer og strykeinstrumenter av barokktype. I sesongen 2014 ble det spilt to Mozart-operaer, Mitridate og Idomeneo. Den siste var en samproduksjon med Kungliga Operan. Drottningholms Slottsteater samarbeider fra 2013 også med Östersjöfestivalen. Foruten de to større operaproduksjonene hver sesong, arrangerer teateret konserter, solistforestillinger, utstillinger, seminarer, visninger, barne- og familieforestillinger med mere, gjennom programvirksomheten Esprit!
Teatersjef og kunstnerisk leder er fra høsten 2013 Sofi Lerström, som er teaterets direktør fra våren 2011. Teateret har også et kunstnerisk råd bestående av Johannes Öhman, kunstnerisk rådgiver dans, og Maria Lindal, musikalsk leder. Til rådet er det også tilknyttet en Artist in Residence som oppnevnes hvert år, i 2014 var det den amerikanske dirigenten David Stern.
Kunstnerisk leder i årene 2007–2013 var den britiske dirigenten, og professor ved Operahögskolan i Stockholm, Mark Tatlow. Blant tidligere kunstneriske ledere kan nevnes Arnold Östman, Elisabeth Söderström og Per-Erik Öhrn. Teateret inngår i det nordisk avsnittet av Europavägen historiska teatrar.Den nordiske ruten for historiske teatre. Drottningholms Slottsteater er sammen med Drottningholms slott og den omliggende slottsparken opptatt på Unescos verdensarvsliste.
Historikk miniatyr|Carl Fredrik Adelcrantz' plantegning over salong och scenehuset, 1760-tall. miniatyr|Drottningholms slottsteater, vestibylen Det nåværende teaterets forgjenger, grunnlagt i 1754, brant ned 25. august 1762. Det finnes en beskrivelse av hvordan det første teateret brant ned. Midt under åpningen av femte akt under forestillingen på dronning Lovisa Ulrikas navnedag, 25. august 1762, sprang den franske skuespilleren Marie Baptiste ut på scenen og slo alarm. Publikum trodde først at det var en del av stykket. Knut Henrik Leijonhufvud skrev i et brev til publisisten Carl Christoffer Gjörwell den äldre:
En jente, en gutt og to personer «af arbetsfolcket» døde i brannen. Skuespillerne mister alt, siden boligene deres også var der.
Det nye teateret ble anlagt på initiativ av dronning Lovisa Ulrika, og ble tegnet av Carl Fredrik Adelcrantz. Scenemaskineriet er utført av Donato Stopani. Den nye teaterbygningen står på samme sted som den som brant i 1762. Frokostsalongen, Déjeunersalongen mot parken er tegnet av Louis Jean Desprez i 1791. Byggearbeidene begynte i 1764 og teateret ble inspisert av de kongelige den 8. juli 1766. Ved innvielsen dagen etter ble stykket Rhadamiste et Zénobie av Prosper Jolyot de Crébillon spilt. Den første operaforestillingen var Psyché, en tragi-comédie-ballett av Jean-Baptiste Lully og Francesco Antonio Uttini, som ble oppført den 28. oktober 1766. På 1700-tallet var det en scene for franske teaterselskap: Selskapet Du Londel spilte der fra det ble grunnlagt og fram til 1771, og Gustav IIIs franske teater fra 1782 til 1792.
Teateret hadde sin storhetstid i Gustav IIIs regentperiode. Etter at han i 1777 overtok slottet etter sin mor ble det spilt teater i Drottningholm hver sommer, ikke bare av adelens amatørskuespillere, men også av teatertrupper fra Stockholm. Før det Gustavianska operahuset i hovedstaden sto klart i 1782, hadde mange operaer og stykker premiere her, ofte med aktiv kunstnerisk medvirkning fra kongen selv.
Etter mordet på Gustav III ble det anbefalt landesorg, og teateret ble i lang tid lite brukt. Virksomheten ble dog tatt opp igjen, men interessen fra den nye kongen var dårlig. De siste årene av 1700-tallet innebar en betydelig tilbakegang. Noen forestillinger ble gitt på 1850-tallet. Den siste kjente forestillingen før «tornerosesøvnen» ble gitt sommeren 1858 i anledning Gustaf Vs fødsel. Den ble gitt av en fransk omreisende teatergruppe.
Gjenoppvåkningen og Drottningholmsteaterns Vänner På vårvinteren 1921 kom Agne Beijer, som da var amanuensis ved Kungliga biblioteket, til teateret for å lete etter et maleri av Elias Martin og gjenfant det da nærmest totalt bortglemte gamle teateret, som i lang tid mest hadde fungert som et møbellager. Beijer, som var teater- og litteraturviter, fikk restaurert teateret til opprinnelig stand, og allerede sommeren 1921 satte man igang med arbeidene. Den 19. august 1922 ble Drottningholmsteatern gjeninnviet med visning av dekorbytter og et blandet program med verk av Wolfgang Amadeus Mozart (menuett fra Figaros bryllup), Carl Michael Bellman (menuett og Träd fram du nattens gud), samt arier av Christoph Willibald Gluck og Georg Friedrich Händel. Sangsolist var Lillemor Montelius, ballettelever fra Kungliga Operan danset, og ved pianoet satt Alice Tegnér. Deretter ble det gjennom årene stort sett bare arrangert noen få sporadiske divertimento for en lukket krets for å prøve å finansiere driften av Drottningholms teatermuseum, som Agne Beijer satte igang og drev.
28. september 1935 ble støtteforeningen Drottningholmsteaterns Vänner dannet på Waldemarsudde med kulturpersonligheter som prins Eugen – foreningens første styreleder – prins Wilhelm, Agne Beijer, Bo Bergman, Per-Axel Branner, John Böttiger, Anders de Wahl, John Forsell, Axel Gauffin, Olof Molander, Adolf A:son Murray og Anders Österling. Foreningen tok så ansvar for å videreutvikle virksomheten og fra 1936 ha ansvaret for, og i stor grad finansiere, en regelmessig gjenopptatt forestillingsproduksjon av teater, opera og ballett på teateret (1938–42 sammen med Teaterorden TSO), fram til 1948 bare for lukkede selskaper som publikum.
I 1966 arrangerte foreningen teaterets 200-årsjubileum med gjestespill av fire utenlandske operatrupper og tre egne produksjoner. I 1970 skjedde en overflytting av det meste av forestillingsansvaret til den nydannede Stiftelsen Drottningholms teatermuseum, som da også stod for Drottningholms teatermuseum/Sveriges Teatermuseum og fra 2007 er en nasjonal stiftelse med navnet Stiftelsen Drottningholms slottsteater. Sveriges Teatermuseum inngår fra 2010 i Statens musikverk. Drottningholmsteaterns Vänner utdeler årlig også hederspriser og stipender til betydningsfulle og lovende personer for virksomheten, og bidrar dessuten årlig med store økonomiske midler for å opprettholde forestillingsvirksomheten.
Posten som styreleder for Vänföreningen har fra 1935 vært innehatt av: Prins Eugen, Prins Wilhelm, Henrik Nordmark, Jonas Nordenson, Ivar Philipson, Jan-Erik Wikström (senere styreleder for Stiftelsen Drottningholms slottsteater) og Christer Willard (nåværende). Kongen og dronningen samt kronprinsesse Victoria er foreningens beskyttere/-medlemmer.
Teateret lokker besøkende fra både utlandet og hele Sverige. På grunn av den høye kulturhistoriske verdien, tillates kun et visst antall forestillinger hvert år på scenen. Flere ganger har man delvis samarbeidet med Kungliga Operan og Kungliga Baletten. Aktuelle samarbeid var i 2012 med Bonniers Konsthall, i 2013 med Östersjöfestivalen og i 2014 med Kungliga Operan. Under Per-Erik Öhrns ledelse ble det for første gang siden 1700-tallet gjort en nybestilling av operaverk: Trädgården (1999) med musikk av Jonas Forssell og Cecilia och Apkungen (2004) med musikk av Reine Jönsson. Før teaterets 250-årsjubileum i 2016 bestilte Drottningholmsteaterns Vänner et operaverk, en nyskrevet jubileumsopera tilegnet Drottningholms Slottsteater, Rokokomaskineriet.
Utforming og teknikk Teateret er, som en del av Drottningholms slottsområde, et av de svenske verdensarvstedene som finnes på Unescos verdensarvsliste. Sør for teateret ligger den så kalte Teaterplanen med fire fløybygninger: «Kyrkpaviljongen» og «Jaktpaviljongen» mot øst samt «Drottningens paviljong» og «Hovmarskalksflygeln» mot vest. Orkestergrav mangler, derfor befinner musikantene seg på samme plan som de fremste benkene i salongen. Jernteppe, som ellers er obligatorisk som brannvegg på moderne teatre, mangler på Drottningholmsteatern (på 1700-tallet var jernteppet ennå ikke oppfunnet).
Belysningen bestod opprinnelig av et stort antall levende lys, som satt på veggene rundt i salongen. Denne belysningsformen ble brukt helt inn mot slutten av 1900-tallet, men nå har alle disse lysene, til tross for stilbruddet, av sikkerhetsgrunner blitt erstattet med mange elektriske smålamper. Under hele forestillingen råder altså en dempet, stemningsfull belysning i salongen akkurat som på Gustav IIIs tid.
Teaterbygningen forvaltes nå av Statens fastighetsverk, som fra 2004 har gjennomført en forsiktig restaurering av bygningen.Statens fastighetsverks restaureringsbeskrivelse
Verksoversikt før 1809 Operaer, annen musikkdramatikk Francesco Antonio Uttini: Adriano in Sira Joseph Martin Kraus: Aeneas i Carthago Christoph Willibald Gluck: Alceste (Alkest) André Grétry: Anakreon på Samos (Anakréon chez Polycrate) André Grétry: Andromak (Andromaque) Pierre-Alexandre Monsigny: Arsène (La belle Arsène) Francesco Antonio Uttini: Athalie Niccolò Piccinni: Atis (Atys) Francesco Antonio Uttini / Henrik Philip Johnsen: Birger Jarl Jacques-André Naigeon: Les Chinois Christian Friedrich Müller: Drottning Christina Johann Christian Friedrich Haeffner: Electra Francesco Antonio Uttini: L'Eroe cinese Nicolas Dalayrac: Folke Birgersson till Ringstad Olof Åhlström: Frigga Francesco Antonio Uttini: Galathea Domenico Cimarosa: Giannina e Bernardone Christoph Willibald Gluck: Iphigénie en Aulide Christoph Willibald Gluck: Iphigénie en Tauride Francesco Antonio Uttini: L'Isola disabitata Komiska baletten trolig av Louis Deland Christoph Willibald Gluck: Orfeo ed Euridice Prologuen vid f.d. Drottningens hitkomst (Prolog til Iphigenie i Auliden av Christoph Willibald Gluck) Jean-Baptiste Lully: Psyché Francesco Antonio Uttini: Il Re pastore Philippe Quinault: Le Roi Cocagne Niccolò Piccinni: Roland Jean-Claude Trial: Silvie Francesco Antonio Uttini: Thetis och Pelée François-André Danican Philidor: Tom Jones François Francœur & François Rebel: Zelindor André Grétry: Zemire och Azor (Zémire et Azor)
Tragedier Voltaire: Adélaide du Guescelin Pierre-Laurent Buirette de Belloy: Gabrielle de Vergy Pierre-Laurent Buirette de Belloy: Gaston et Bayard Jean-François Ducis: Oedipe chez Admete Voltaire: Olympie Pierre-Laurent Buirette de Belloy: Pierre le Cruel Prosper Jolyot de Crébillon: Rhadamiste et Zénobie Voltaire: Semiramis Pierre-Laurent Buirette de Belloy: Le Siège de Calais Voltaire: Tancred Voltaire: Zaïre
Komedier Molière: Amfitrion (Amphitryon), verskomedie med musikk av Joseph Martin Kraus Le Concert ridicule, komedie i en akt med divertimento Nicolas-Julien Forgeot: L'Amour conjugal ou L'heureuse Crédulite Pierre-Claude Nivelle de La Chaussée: Amour pour amour Molière: L'Avare Noël Lebreton de Hauteroche: Le Cocher supposé Noël Lebreton de Hauteroche: Crispin Médecin Philippe Néricault Destouches, bearb. Jacques Marie Boutet de Monvel: Le Dépôt Nicolas-Julien Forgeot: Les deux Oncles Jean-François Regnard: Le Distrait Desforges: Den döve Pierre-Claude Nivelle de La Chaussée: L'École des amis Charles Dufresny: L'Esprit de contradiction Molière: L'Étourdi, ou Les Contre-temps Collet: L'Ile déserte Molière: Le Malade imaginaire