Beggars Banquet er et album av The Rolling Stones, utgitt i desember 1968.
Etter det eksperimentelle, psykedeliske og selvproduserte 1967-albumet Their Satanic Majesties Request, vendte bandet tilbake til et mer tradisjonelt lydbilde med den nye produsenten Jimmy Miller i 1968.
«Jumpin' Jack Flash», som ble spilt inn samtidig som albumet, ble utgitt som singel i mai 1968 og ble en slager. Den er fortsatt blant de mest kjente Stones-låtene og regnes som starten på en rekke av bandets fremste singler og album.
Den mest kjente sangen er åpningssporet «Sympathy for the Devil». Jean-Luc Godard filmet innspillingen for sin film One Plus One sommeren 1968. Da Robert F. Kennedy ble drept 6. juni 1968, ble teksten «Who killed Kennedy?» forandret til «Who killed the Kennedys?»
Bandet hadde ikke spilt inn en coverlåt siden Out of Our Heads i 1965, og denne gang var det en blues fra 1929, opprinnelig utgitt av Robert Wilkins som «That Ain’t No Way to Get Along». Stones ga låten den bibelinspirerte tittelen «Prodigal Son» («Fortapt sønn»).
I USA ble «Street Fighting Man» utgitt som singel i august 1968, da også albumet var klart, men plateselskapet nektet å utgi albumet med en graffiti-dekket offentlig toalettvegg som omslag. Da Beggars Banquet kom ut i desember var framsiden på omslaget forandret. Det var utformet en invitasjon med teksten Beggars Banquet R.S.V.P. («Répondez s'il vous plaît», «Svar utbes»). Da Beggars Banquet ble gjenutgitt på LP og CD på midten av 1980-tallet var det opprinelige toalett-vegg-omslaget på plass.
Beggars Banquet ble møtt med positiv respons fra både kritikere og publikum og nådde henholdsvis tredje- og femteplass på albumlistene i Storbritannia og De forente stater. I dag regnes albumet blant The Rolling Stones' beste. I august 2002 ble Beggars Banquet gjenutgitt som remasteret LP og SACD/CD-hybridplate. Spilletiden på Beggars Banquet hadde blitt betydelig kortere. Denne utgivelsen korrigerte en feil som bestod i at sangene hadde blitt spilt av i feil hastighet helt siden 1968, slik at den nye utgaven var omtrent et halvt minutt kortere enn originalen.
Sporliste Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Side én «Sympathy for the Devil» – 6.18 «No Expectations» – 3.56 «Dear Doctor» – 3.22 «Parachute Woman» – 2.20 «Jig-Saw Puzzle» – 6.06 Side to «Street Fighting Man» – 3.16 «Prodigal Son» (Rev. Robert Wilkins) – 2.52 «Stray Cat Blues» – 4.37 «Factory Girl» – 2.09 «Salt of the Earth» – 4.47
Personell The Rolling Stones Mick Jagger – sang, munnspill Brian Jones – akustisk slide gitar, sitar, tamboura, mellotron, keyboard, munnspill Keith Richards – akustisk og elektrisk gitar, bass, sang Charlie Watts – slagverk, perkusjon Bill Wyman – bass, perkusjon
Øvrige medvirkende Nicky Hopkins – piano Rocky Dijon – kongas Rik Grech – fiolin Dave Mason – gitar, shehani Jimmy Miller – kor Watts Street Gospel Choir – bakgrunnssang
Ettermæle Beggars Banquet er rangert som nr. 58 på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste albumRolling Stone – 500 Greatest Albums of All Time, 58: Beggars Banquet. Blant Stones' egne album kom kun Exile on Main St. (1972) og Let It Bleed (1969) høyere på listen.
Referanser
Eksterne lenker
Beggars Banquet på The Rolling Stones' offisielle nettsider
Beggars Banquet Kategori:Musikkalbum fra 1968