Carl Ivar Hagen (født 1944) er en norsk politiker (FrP). Han var Fremskrittspartiets formann fra 1978 til 2006 og bygde opp partiet fra å ha falt ut av Stortinget til å bli et av landets største opposisjonspartier.
Etter å ha arbeidet som næringslivsleder i næringsmiddelbransjen kom Carl I. Hagen første gang inn på Stortinget i 1974, valgt inn for Anders Langes Parti. Etter at han ikke ble gjenvalgt i 1977, kom han tilbake i 1981 og satt deretter i nasjonalforsamlingen sammenhengende frem til han ikke tok gjenvalg ved stortingsvalget 2009. I løpet av disse årene var Hagen Fremskrittspartiets ubestridte frontfigur på tross av perioder med intern uro, blant annet rundt «Dolkesjø»-landsmøtet i 1994. Ved stortingsvalget i 2021 ble Hagen på ny valgt inn på Stortinget, denne gang fra Oppland valgdistrikt.
Hagen var en sentral politisk aktør gjennom sine mer enn 25 år i norsk toppolitikk. I 1986 var han med på å felle den borgerlige Willoch-regjeringen. Senere har Hagen blant annet bidratt til å sette innvandrings- og integreringspolitikk på dagsordenen, vært Stortingets visepresident og vekselvis vært støttespiller for, og motstander av, flere ikke-sosialistiske regjeringer. Da han overlot formannsvervet til Siv Jensen i 2006 og trakk seg ut av politikken i 2009, var Fremskrittspartiet Stortingets nest største parti, med ca. 22 prosent av stemmene bak seg ved stortingsvalgene både i 2005 og 2009.
Bakgrunn og oppvekst Carl Ivar Hagen vokste opp på Røa på Oslos vestkant i en familie på fire. Faren Ragnar arbeidet i Prisdirektoratet, mens moren jobbet i et advokatfirma. Søsteren Jorunn Bjørgum skulle senere bli historieprofessor ved Universitetet i Oslo.
Etter første real på Elisenberg skole i 1959 dro Hagen til England for å ha sommerjobb som jordbærplukker. Hjemme i Norge begynte han på Persbråten gymnas. Året etter fikk han sommerjobb som dekksgutt på Nesoddbåten, etter at faren i mellomtiden hadde fått stillingen som disponent i Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap. Sommeren 1961 var han maskingutt på NALs MS «Foldenfjord» og seilte på New York og Philadelphia.
I ungdomstiden var Hagen medlem av Unge Høyre, uten at han var spesielt aktiv i det politiske arbeidet. Etter gymnaset hadde han en periode jobb i et asfaltfirma i Tromsø, før han i januar 1964 avtjente førstegangstjenesten i Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen. Her var han en periode kompanitillitsmann og fant seg godt til rette.
Studenttilværelse, yrkesliv og familiedannelse
Hagen manglet fire poeng på å få hovedkarakteren «Meget» på gymnaset og hadde dermed ikke mulighet til å følge opp ingeniørambisjonene ved å begynne på NTH i Trondheim. På tross av bedre resultater da han tok opp eksamener etter militæret, var han fortsatt et stykke unna å komme inn, og han dro derfor sommeren 1964 til England for å begynne på Sunderland Technical College – den gang kjent som «Norges andre tekniske høyskole» på grunn av de mange norske studentene.
Hagen kom raskt inn i studentpolitikken, og han ble valgt inn i det lokale Student Representative Council i Sunderland. Problemer med den teoretiske matematikken på ingeniørhøyskolen gjorde at han i 1966 gikk over til å studere bedriftsøkonomi ved Newcastle College of Commerce, der det – i motsetning til i Sunderland – knapt var nordmenn. Også her gikk Hagen inn i studentpolitikken, og i 1967 ble han valgt til formann i Student's Union. Med dette vervet ble han også aktiv i arbeid på nasjonalt og regionalt plan i den nasjonale studentorganisasjonen National Union of Students (NUS).
1968 var preget av stor uro i studentmiljøene på kontinentet, og studentopprøret spredte seg etterhvert også til Storbritannia. I NUS var det blitt dannet en radikal fraksjon under ledelse av den senere britiske utenriksministeren Jack Straw. Hagen likte Straw godt som person, men støttet den moderate Labour-kandidaten Trevor Fisk (1943–1993) i kampen om formannsvervet. Fisk vant formannsvervet med knapp margin, mens Hagen uten hell utfordret Straw som nestleder.
Hagen beskriver i selvbiografien Ærlig talt hvordan det studentpolitiske arbeidet i England i stor grad formet hans fremtidige liv som politiker i Norge: «Jeg gikk en tøff skole som debattant og møteleder. Jeg lærte møte- og debattprosedyrer, grunnprinsipper i vedtekter og organisasjonskultur, jeg utformet delegasjons- og kontrollrutiner, jeg lærte å skille mellom person og sak, jeg lærte engelsk flytende, og jeg lærte taktisk organisasjonsarbeid. Jeg fikk også en god del selvtillit – for mye, vil sikkert mange hevde – fordi jeg helt på egen hånd hadde maktet å bli til noe blant engelske studenter i Nordøst-England.»
Etter at Hagen forlot England, ble studenthuset i Newcastle oppkalt etter ham: «Carl Hagen House».
Rett etter avsluttede studier fikk den 25 år gamle Hagen stillingen som Marketing Executive for Norway i sukkergiganten Tate & Lyle. Etter kort tid i stillingen rykket han opp til å bli direktør for Tate & Lyle i Norge og ledet dermed en virksomhet med kontorer fra Kristiansand i syd til Tromsø i nord.
Hagen giftet seg i for første gang i 1970, men ekteskapet gikk i oppløsning på midten av 1970-årene. På slutten av årtiet traff Hagen Eli Aas, og hun tok tidlig del i samboerens (fra 1983 ektemannens) politiske liv. Hun ble etter hvert Carl I. Hagens personlige sekretær på Stortinget og fungerte også som hans nærmeste politiske rådgiver i alle år.
Fra Anders Langes Parti til Fremskrittspartiet via Reformpartiet ALP blir til Vi er lei av å betale 70 prosent av våre inntekter i skatter, avgifter, moms.[…] Vi er lei av friske folk som henter trygdene sine i drosjer. Vi er lei av tvungen u-hjelp til stater som bruker til sammen 38 milliarder dollars til rustninger Vi er lei av politikere som tror de eier våre penger. Vi er lei av å betraktes som umyndige barn som ikke selv kan stelle sine egne penger
Anders Lange lanserte i 1973 tretten «vi er lei av»-punkter (hvorav et utdrag er gjengitt ovenfor) og inviterte til et protestmøte på Saga kino. Hagen kjente seg umiddelbart igjen i punktene, og gav allerede på møtet sin underskrift til en ny partidannelse – Anders Langes Parti (ALP).
Hagens interesse var i 1973 fanget av et møte annonsert i avisene. Møteinnkalleren, Anders Lange, hadde publisert en liste med 13 «vi er lei av»-punkter og oppfordret folk til å møte på Saga kino den 8. april. Hagen hadde alltid stemt Høyre, men var de siste årene blitt skuffet over partiet, blant annet på grunn av nederlaget i EF-saken og manglende vilje til å sette ned skatter og avgifter. Han kjente seg umiddelbart igjen i Langes punkter og møtte ivrig opp på Saga.
Foran 1 400 tilhørere gikk Lange til harde angrep mot u-hjelpen, Arbeiderpartiet, offentlig byråkrati og skatter og avgifter, samtidig som han beskyldte Høyre for å «forråde velgerne». På slutten av møtet oppfordret Lange tilhørerne til å være med på å danne et nytt politisk parti, og Hagen gav straks underskriften sin til den nye partidannelsen.
Hagen sendte snart et brev til høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad der han tilbød sin hjelp i å få det nye partiet i gang. Hagen ble raskt tatt inn i den innerste kretsen rundt Lange, selv om Lange og Hagen allerede fra starten av var uenige i spørsmålet om partiets oppbygning: Der Hagen ønsket vedtekter, en formell organisasjon og et partiprogram mente Lange det klarte seg lenge med hans personlige egenskaper og «vi er lei av»-plakaten.
Kun få uker etter Saga-møtet var Hagen blitt utpekt av Lange til partisekretær. Han ble også satt på tredjeplass på stortingslisten i Oslo etter en svært uformell nominasjonsprosess. Anders Langes Parti (ALP) fikk raskt over fem prosent oppslutning på meningsmålingene og ble oppfattet som en trussel blant de etablerte partiene. Partiet ble under Lange styrt som et «énmannsshow», noe som utløste mye kritikk i pressen. Da Hagen igjen forsøkte å ymte frempå til Lange om at de måtte ha vedtekter og valg av formann, skal Lange ha blitt rasende, noe som ble et vendepunkt i forholdet mellom Lange og Hagen.
ALP fikk fire stortingsrepresentanter ved valget i 1973. At en protestbevegelse på få måneder fikk fem prosent og fire mandater, var på mange måter uventet, men Hagen var likevel skuffet over at det ble bare ble to mandater i Oslo – Lange og Gjems-Onstad. Hagen arbeidet imidlertid videre for at den løse bevegelsen skulle bli et mer normalt parti, og på partiets første ordinære landsmøte fikk han gjennomslag – mot Langes vilje – for at partiet skulle få vedtekter. Det forverret forholdet til Lange, som uttalte i et intervju at «min bitreste fiende er direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle, Carl I. Hagen». Hagen tok så ordet på landsmøtet og kritiserte partiformannen direkte. Etter at forholdet de to imellom bedret seg noe på nyåret, blusset konflikten opp igjen sommeren 1974, og i juni sendte Hagen et 35-siders brev til Lange der han oppfordret formannen til å trekke seg tilbake. Kort tid etterpå meldte Hagen seg ut av ALP.
Reformpartiet og stortingsdebut
Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen opp som stortingsrepresentant. På denne tiden var abortsaken svært omstridt. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen. Hagen stilte opp i et intervju med Geir Helljesen i Dagsrevyen og sa at han kom til å stemme imot selvbestemt abort. Hagen har i ettertid beskrevet det som en bortkastet mulighet til å bli kjent for et stort publikum, noe som bare var «til å grine av».
På Stortinget tok Hagen plass i Administrasjonskomiteen. Han begynte tidlig å benytte seg av Stortingets spørretime til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. Senterpartiets Sverre Helland uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget.
Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet Reformpartiet sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann Kristoffer Almås var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALP-ere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under Arve Lønnum som var for en sammenslåing.
Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Sammensmeltingen ble deretter vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann.
Hagen overtar Fremskrittspartiet